Rez er et spill som har fascinert meg siden lanseringen til PS2 og Dreamcast i 2002. Den gang fikk jeg aldri testet det selv, men jeg husker at jeg kikket på bilder og gameplay-videoer og var en slags fan fra sidelinjen. Konseptet med å være en svevende menneskeskikkelse i wireframe-grafikk og masse farger, akkompagnert av elektronisk musikk, var sprøtt nok til at jeg ikke turte å satse lommepengene mine på det. I stedet måtte Rez vike til fordel for mer sikre kort som Grand Theft Auto III og Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. På mine eldre dager har jeg angret på at sjansen gikk fra meg, og derfor takket jeg ja til å teste Rez Infinite med PS VR.
Det første jeg merker meg er den unike visuelle stilen som omslutter meg inne i VR-verdenen til Rez Infinite. Alt er fargerikt og lyst, og det minner egenlig mest om hvordan 90-tallets filmskapere så for seg cyberspace anno 2020. Det er fristende å kikke rundt meg for å suge inn atmosfæren, men fiendene dukker opp og krever min oppmerksomhet. Man har ikke tid til å nyte de forbipasserende polygonene, for tempoet er høyt og feilmarginene små.
Fiendene kan du ta ut på forskjellige måter, og siden dette er en såkalt skinneskyter trenger du ikke å bekymre deg for bevegelsene til figuren din - den følger bare et gitt mønster. Siktingen kan derimot gjøres på ulike måter, enten du velger å bruke Dualshock eller Move. Sistnevnte beveger seg dog litt tregt, og jeg hadde problemer med å være rask nok i enkelte situasjoner. Med PS VR på hodet kan du også bruke denne til å sikte med, og dette var det jeg syntes fungerte best. For å unngå støl nakke valgte jeg imidlertid å veksle mellom å bruke VR-brillene og håndkontrolleren.
Spillet er fortsatt i et tredjepersonsperspektiv, og det er fordi figuren din stadig endrer form etter hvor mange treff du får inn. Du blir altså sterkere etter hvert som du gjør det bra, men du rykker også ned hvis du blir truffet. Dette skaper en intens spillopplevelse ettersom jeg helst vil være på maks når jeg møter bossen på brettet. Blir det for mange fiender på skjermen samtidig kan du ty til et spesialangrep som skyter mot alle i en kort periode, og dette kan redde deg ut av en kinkig situasjon. Denne er ikke like vanlig som andre power-ups, så du må velge timingen med omhu.
Det er flere positive aspekter ved Rez Infinite, men det er særlig fartsfølelsen som kommer til sin rett i VR. Dette kan slett ikke gjengis på samme måte med en vanlig TV-skjerm. Figuren flyr fra side til side, over ting og under ting, men likevel merket jeg aldri noe til bevegelsessyke. Jeg er usikker på om det er spillets visuelle stil eller den fine flyten, men utviklerne har uansett gjort en god jobb med å unngå en kvalmende opplevelse. Det er godt gjort i et spill som dette.
Rez Infinite er jo i bunn og grunn en gjenutgivelse av det første spillet som nå er designet for VR, så gamle fans vil ikke finne så mye nytt i selve spillet. De fem brettene er fortsatt på plass og musikken er den samme, men dette er likevel ikke noe minus. Man kan dog låse opp noen nye funksjoner, som en førstepersonsmodus, i tillegg til brettet Arena X der man får full kontroll over figuren. Arena X er en fantastisk fin opplevelse, særlig i VR, og utviklerne har latt den ligge låst til man har fullført hovedspillet. Etter min mening var det en god idé siden man får bruk for alt man har lært, og det ville nok blitt overveldende å hoppe rett ut i denne modusen.
Etter noen dager med Rez Infinite forstår jeg hvorfor originalen har så mange fans. Det er en vakker spillopplevelse i forhold til både musikken og det visuelle, og gameplayet er utfordrende nok til at jeg ble litt svett i pannen. Jeg er ikke så sikker på om gamle fans som ikke har VR-briller burde skaffe dette, men de som har kjøpt PS VR burde gi dette en sjanse. Det gir virkelig et godt bilde av hvilke opplevelser den nye teknologien kan levere.