Ridge Racer 3D

Ridge Racer 3D er en av de spillene jeg har sett mest frem til i forbindelse med Nintendo 3DS-premieren. Vi snakker nemlig klassisk Seaside Route 765 med hysterisk japansk techno, akkompagnert av den mest høylydte kommentatoren i manns minne. Jeg tenker tilbake til 1995 med en gang, da jeg jaktet på en sort bil langs nettopp 765 for å erobre den. Da kunne nemlig jeg også nyte den bråkete fartsbomben.

Noen få hundre meter foran meg ser jeg tunnelen, og på den andre siden vanker postkortvakre syn med en bro, foss, et kamerahelikopter, solstråler og sterke farger. 'Dette kan jeg', tenker jeg for meg selv, og leverer en sladd så grov at det bare er igjen gummimolekyler på felgene.

Ved å drifte ofte og lenge bygger man sakte opp en ladning, som lagres som en tretrinnsrakett. Du kan bruke ladningene én etter én ved å trykke på R-knappen, eller fyre av to samtidig ved å trykke på L. Om alle tre målerne er fulle kan man utløse en fryktinngytende trippelturbo ved å trykke inn L og R samtidig.

Om du ikke har spilt Ridge Racer før bør du forberede deg på et fartskalas uten like. Seriøst. Ridge Racer har mer til felles med F-Zero enn med Need for Speed: Shift, og man får nesten tårer i øynene idet man fyker ned gatene i 300 kilometer i timen.

Det er akkurat slik et arkadespill skal være. Spilldybden og mulighetene til å forbedre rekordene er så godt som uendelige, og det er til og med mer tilgjengelig enn Mario Kart. For å lære å mestre bilen i supersonisk hastighet må man tenke klart, og for å gjøre det må man gå i ett med racingen.

Selv om Nintendo 3DS ikke er et prestasjonsmonster er bilene lekkert detaljerte, og er så høyoppløselige som den lille skjermen tillater. Designet og fargevalget ligger nærmere originalen enn Ridge Racer 4 og Ridge Racer V, som hadde en mer realistisk tilnærming. Den eneste ulempen jeg kommer på er at det er vanskelig å holde hendene stille hele tiden for å få full 3D-effekt, siden det er et svært stressende spill.

Namco har valgt å gjøre Street Pass til en egen modus i spillet. Om du møter en på gaten med Ridge Racer 3D, som har enheten sin på stand-by og har spøkelsestider å dele, så henter du automatisk inn deres utfordringer. Problemet er at dette ikke fungerer i praksis. Oddsen for å møte noen med Ridge Racer og en maskin i stand-by i lille Oslo er like stor som å vinne i Lotto.

Ridge Racer 3D burde selvfølgelig hatt ordentlig nettstøtte, men det er tilgivelig siden man kan spille lokalt. Og det gir absolutt mersmak. Nettkjøring med venner ville vært midt i blinken.

Heldigvis er spillet proppet til randen med innhold, og jeg og mine kolleger har spilt etter hverandre flere ganger for å rekke å slå hverandres rundetider. Og man kan ikke være annet enn fascinert over hvor morsomt det er å kjøre flere kilometer med klampen i bånn, og idet man huker tak i førsteplassen med skrikende dekk er det intet annet enn fantastisk. Ridge Racer var et fabelaktig lanseringsspill til Playstation på sin tid, og det samme gjelder 16 år senere for Nintendo 3DS.