Ridge Racer DS

For ikke mange dagene sidene kunne jeg sole meg i glansen etter å ha gjennomført DS-versjonen av Need For Speed Underground 2 og det med et stort glis om truten. Dette var en personlig bragd som satt langt inne. For makan til vanskelig spill skal man lete lenge etter. Jeg satt i timesvis, svetten rant fra pannebrasken og DS-en sleip som bare rakkern, med et mål for øyet og det var å gjennomføre spillet. Så gleden var stor da spillet Ridge Racer dukket opp i postkassen, nå hadde jeg en ny utfordring å tukte. For jeg hadde siklet godt etter dette spillet og var ikke sein med å fyre opp min lille gledesmaskin. Nå skal det kjøres til krampa tar meg.

Før jeg starter det hele vil jeg på vegne av Gamereactor gratulere Namco med sin store 50 års dag innen spillmiljøet hvor vi har fått servert mange gullkorn opp igjennom årenes løp fra denne spillgiganten. Nå har de altså lansert sin store Ridge Racer-serie for den lille DS-en. Mange har sikkert hørt om PSP-utgaven og de gode kritikkene spillet har fått der. Så nå blir det spennende å se hva gjengen har kokt sammen til min lille kompis. Som vanlig er det et veldig tempobasert spill som møter deg og du kommer fort i stemning med heftig musikk og entusiastiske kommentarer. Spillet er en ren konvertering fra den klassiske utgaven, men hva gjør vel det når du kan få den i lommeformat og kan ta den med deg hvor du måtte ønske?

I spillet finner du over 20 baner som er delt inn i tre miljøer. Den første er den klassiske looken hvor du cruiser deg igjennom et bylandskap hvor masse av plakater prøver å ta fra deg fokuset. Det andre området du beveger deg inn i har fått navnet Revolution Northwest. Her kan du oppleve naturen på nært hold. Milevis med grønnkledde marker, daler og fjellpartier viser seg. I Renegade Southwest opplever du sanddynene hvor lange tunneler avbryter dette tørre landskapet. Alle disse områdene åpnes etter hvert som du vinner løp. Du må selvfølgelig belage deg på å kjøre banene en god del før du i hele tatt vet hvordan enhver sving og hopp skal utføres på beste vis. Etter hvert blir banene ganske så vanskelig og du må ikke bli overrasket om du blir tynnere i hårmanken. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rev meg i håret av ren frustrasjon over å ha kjørt dårlig eller å ha gjennomført en sving helt forferdelig.
Med 32 biler er variasjonen stor og disse fartsvidundrene åpnes for hver seier du kan innkassere. Rettere sagt, du må etter endt championshiprunde kjøre noe som heter Car Attack og her kan du vinne et visst antall biler som igjen havner i din garasje. Disse bilene kan du senere bruke på de nye banene som igjen åpnes. En annen ting som bare må taes med er den elegante sladden du kan provosere frem. Bare med å slippe gassen rett før en sving og deretter krenge litt på bilen, fører deg pent og pyntelig igjennom svingen bred som en pannekake. Med en god del trening, kan dette brukes som et våpen mot de andre førerne og du har større sjanse for å vinne løpene.

Spillet er bra på mange måter og gir deg masse underholdning, men til tider kan det bli veldig frustrerende. For som du sikkert kjenner fra de andre spillene, i stedet for å tape litt fart ved en kollisjon, eller når du kommer i kontakt med sidene av veien, mister du all farten. Det er nesten så hele maskinen rikker på seg når du bumper borti et eller annet. Du har ingen muligheter til å presse en bil av veien eller å gjennomføre en såkalt Pit-manøver som politiet bruker for å stoppe skurker. Nei, prøver du på dette kan du med en gang vinke farvel til seieren. I Need For Speed Underground 2 var jeg veldig bortskjemt med at jeg kunne presse og skubbe bilene unna veien min uten å miste så altfor mye fart. Gjør du det her, ja da kan du med en gang trykke på restart og kjøre løpet på nytt. Namco har også tatt i bruk den andre skjermen på en stilig måte. Her finner du et ratt hvor du kan bruke pennen eller fingeren til å styre med. I starten er det litt vanskelig, men du venner deg fort til dette og kjøringen går som en lek. I tillegg til rattet finner du også girindikatoren og rundetiden, pluss et lite kart som viser deg hvor på banen du befinner deg.

Så kan vi gå over til det som er bra med spillet og da drar jeg frem grafikken og delvis lyden. For Namco har klart på et mesterlig vis å overføre mye fra den originale versjonen hvor grafikken viser seg fra den beste side på DS-en. Musikken i spillet er ikke så bra, men lyden og stemmene skrur opp kvaliteten på spillet. Holdbarhetsmessig skal man heller ikke klage og du finner mange timer med god underholdning selv med litt frustrasjon, pluss muligheten til å spille opp til seks personer mot hverandre via Wi-Fi systemet enten via din spillbrikke eller via de andres spillbrikker.

Ridge Racer DS er bra, men ikke så bra som Need For Speed Underground 2 som i grunnen er to forskjellige typer spill, men som også er like med tanke på arcade-delen. Den eneste forskjellen er at EA-spillet vinner med et bitte lite hestehode i forhold til Namco’s bidrag til racing-sjangeren på den lille DS-maskinen. Men bevares er du hypp på god gammel arcade-racing, kjøp Ridge Racer DS og kos deg med god gammeldags arcadekjøring.