Ringenes Herre: Atter en Konge

Filmtrilogien Ringenes herre er historiens så langt mest påkostede, storslåtte og suksessrike filmserie. Ikke annet enn å forvente da, enn at spillet basert på siste film i rekka er like overdådig. Imponerende grafikk, fabelaktige filmklipp, uforglemmelige scener og karakterer - men er det moro? Vel, faktisk ikke så veldig.

La det være sagt med en gang: det er heller ikke dårlig. Bare på stemmesiden ruver Atter en konge milevis over røkla. Ian McKellen, Viggo Mortensen, Elijah Wood og resten av ringens brorskap har lånt sine stemmer og likheter til spillet - pluss skurkene, så klart: Saruman, Gollum, Nazgul'ene og så videre. Det har aldri tidligere vært mer Star Power assosiert med et spill, og det er bare starten. Dertil kommer grafikken. Scener fra filmen er nitidig gjenskapt i spillet, og her er det mektige og imponerende tablåer som brettes ut: Minas Tirith, Hjelmsdjupet, Isengard, Pelennor-sletten... oi, så pent og storslagent alt er. Like flotte er lydeffektene, som ofte er hentet fra filmsettet: klangen av stål mot stål, brøl og grynt fra angripende orker, olifanters gjallende dødshyl - fy pokker til lyd. Når de dødes konge slipper løs «fjellets vind», resultere det i kroppsdekkende ståpels og kuldegysninger.

Og for ikke å glemme karakterene - nydelig modellert og sjelfullt animert. Legolas ser ikke bare bra ut, han beveger seg også klin likt filmens alvekriger der han spinner omkring i tosverds orkeslakt, bare punktert av en og annen hastig avstedsendt langbuepil. Samme med Aragorn, Gimli, Gandalf, Sam og de tre andre hobbittene, samt Faramir (de fire siste er låste karakterer du må runde spillet for å få tilgang på). Kunne jeg bannet på alvisk, ville jeg gjort det.

Handlingen er finurlig oppdelt i tre parallelle løp. Spilleren styrer Gandalf gjennom det ene, som starter ved Hjelmsdjupet, der siste film endte. Parallelt må Sam, og ringbærer Frodo som i stor grad har passasjerplass, rømme fra orker og ringskrømt i ruinbyen hvor de slapp sist. Men handlingen fokuserer på trioen Aragorn, Legolas og Gimli, som må nedkjempe et hav av udøde, orker og menn under mørkets makt. Handlingen i film og spill skal ikke avsløres her, men ved å spille gjennom Atter en konge får du komplett innsikt i handlingen i filmen. På den annen side er jo ikke handlingen noen overraskelse for de som har lest boka.

Alt det ytre med Atter en konge har skyhøy siklefaktor. «Ved anors flammer, for et spill!», som Gandalf kunne sagt. Men selvfølgelig finnes det et «men»: Atter en konge er til syvende og sist ikke så veldig gøy. Innpakning og staffasje får høyeste stilkarakter, men selve spillmekanismen trekker helheten ned. Det er rett og slett ikke så moro som man kunne forvente av et spill av denne kvaliteten. Noen ganger er Atter en konge bent frem frustrerende og slitsomt.

Største problem er kameraføringen, som spilleren ikke har rare kontrollen over. Kameraet sveiper gjennom brettene på en måte som gir et flott visuelt og filmatisk preg. Men det innebærer mye irritasjon for stakkaren som forsøker å styre en karakter utenom fallende kampesteiner eller rundt myldrende pøler av giftige edderkopper. Når det gjelder kamp er det egentlig ikke noe poeng i å sikte eller planlegge angrep noe særlig. Her gjelder det bare å trykke masse på knastene, så slenges mørkets makter veggimellom. Litt «skitt, så tøff jeg er», men samtidig litt «skitt, er det egentlig jeg eller Legolas som spiller?». Karakterenes iboende tøffhet er mye viktigere enn spillerens evner og ferdigheter, og det er ikke så veldig gøy. Vift litt med sverdet, sleng avgårde noen piler, og de fleste slemmingene er døde. Men ikke fordi spilleren er spesielt flink.

Et annet element er at spillet noen ganger er ganske uforutsigbart. Fiender dukker opp mindre enn en meter unna deg uten at du - på grunn av kronglete kameravinkler - har mulighet til å skyte dem før de står oppå deg. Andre ganger blir man truffet av fallende steiner det er umulig å unngå på andre måter enn å laste brettet på nytt og prøve igjen. Denne typen prøv-og-feil spillmekanikk er, i min uskrevne bok om spilldesign, kardinalsynd nummer én; Atter en konge synder i så måte ganske mye.

Atter en konge er i utgangspunktet en enspilleropplevelse. To spillere kan også spille i samarbeidsmodus og dette krever to gamepads, noe de færreste PC-eiere er i besittelse av. Konsoll-versjonene fungerer derfor bedre til denne spillestilen, denne anmelderen fikk ikke testet ut co-op på PC. Et annet aber med PC-versjonen er at kontrollene i svært stor grad er laget for gamepads; det er et stort antall knotter å holde orden på for å få til comboer og spesialangrep. På en annen side er det ikke egentlig så viktig å mestre disse comboene. Det er som sagt bare å trykke fort og masse, så håndterer helten din selv de mest hårete situasjoner på egenhånd.

Summen av disse innvendingene blir at Atter en Konge rett og slett ikke er så veldig morsomt. Spillet er en fryd for øyet og øret, og de omfattende cut-scenene og ikke minst tilleggsmaterialet (som omfatter eksklusive intervjuer med mange av skuespillerne fra filmen) gjør Atter en Konge til en gedigen opplevelse. Men spesielt moro er det egentlig ikke. Man spiller for å bli ferdig, og for å se neste kule filmsnutt, ikke fordi spillingen i seg selv er så heidundrende gøy.
Men disse surmagede innvendingene til tross: ved Sauron i dypet av Mordor, for et spill!