Ringenes Herre: Kampen om Midgard II

Jeg husker et drøyt år tilbake, da jeg spilte meg gjennom Kampen om Midgard. Jeg storkoste meg. Joda, spillet hadde sine åpenbare mangler, men gleden av å knuse alle de store kjente landemerkene i Midgard veide opp for tynt strategisk element og fastlåst basebygging. Jeg lo mens bølgene av Uruk Hai`er prellet av Helms Deep som vannet slår mot en klippe, og jeg gråt da jeg adlød Saurons vilje, og knuste Horirrims siste gjemmested innerst inne i Rohan. Etter å ha sett filmene omtrent 900 ganger, så er jeg blitt ganske kjent i Midgard, og jeg elsker det bare mer og mer. Nå har jeg gledet meg et helt år til oppfølgeren, og er det verdt ventetiden?

Det er helt klart mye å glede seg over her. Det nye strategisystemet er kjempefint, og det nye basesystemet er omtrent et lysår bedre enn sist. Det er virkelig gøy og spennende å bygge sin egen borg i Midgard, med høye murer, utkikkstårn, statuer og så videre. Så lenge du har et snev av estetisk sans så går det helt knirkefritt å lage et fort som er Midgard verdig. Krigføringen er fortsatt ganske enkel, og selv om det lønner seg å ta smarte strategiske avgjørelser, så går det også greit å gjøre det på gamle måten; ruste opp en enorm hær, og bare gå inn med hodet først.

Verken den gode eller den onde kampanjen er særlig lang. Det tar toppen fire-fem timer å spille gjennom hver av dem. I tillegg kommer en modus som heter War of the Ring. Det er en Risk-variant satt i Midgard som er ganske hypnotiserende når du først kommer i gang. Du får også muligheten til å lage din egen helt på slagmarken i den nye Create a Hero-modusen. Min hærfører er et stort troll som heter Bernt Erik, og er armert med en tung klubbe. Han har et felt rundt seg, og alle som er innenfor får panikk og flykter. Ikke ulikt hans navnebror her i redaksjonen altså.

Alle de store episke slagene i originalen gjorde nesten hele spillopplevelsen for meg. I oppfølgeren vender vi tilbake til kjente landemerker fra Tolkiens univers. Rivendell, Grey Havens og The Shire har alle fått føle min beskyttende hånd i den gode kampanjen, og kjent min kompromissløse vrede i den onde kampanjen. Men det er helt klart valgt fra andre rekke i oppfølgeren. Alle de tøffeste og største kampene ble brukt opp i fjor, så nå får vi servert de som er igjen. Som sikker mange allerede har fått med seg, så har EA kjøpt opp rettighetene til både filmene og bøkene, og det betyr at de kan gjøre nesten hva de vil i Midgard. Mye av referansene er altså hentet fra boka, så de fleste vil nok ikke kjenne seg igjen verken i historien eller på mange av kartene det skal kriges på - og det er nok skuffende for mange. Jeg syns det hadde vært kulere og spilt kampanjene fra originalen med dette nye strategisystemet.

Dessuten kommer spillet litt off season. Kanskje jeg hadde solgt meg lettere om jeg svevde på Tolkien-skyen enda. Vanskelig å si. Jeg merker at jeg er veldig negativ i denne omtalen, og det er egentlig helt urettferdig. Kampen om Midgard 2 er et bra strategispill som gjør det aller meste riktig. Er du i tillegg mer enn gjennomsnittelig begeistret for Ringenes Herre, så er dette et 100% sikkert kjøp. Men om du vil gjenoppleve de store stridene fra kinolerretet, så er det faktisk best å gå tilbake til originalen.

Som den oppvakte leser allerede har plukket opp, så syns jeg ikke det er like gøy å drepe Goblin King eller knuse Dol Guldur som det var å slakte Nazguls og jevne Isengard og Barad Dûr med jorden. Det har noe med gjenkjennelseseffekten å gjøre for min del. Selv om dette er et bedre og dypere spill rent strategisk, så syns jeg alt i alt at originalen var mer underholdende. Og jeg har lest bøkene (selv om det er blitt noen år siden, og alle detaljer ikke står like klare) så det skal ikke stå på det heller. Jeg havner litt mellom to stoler. Gøy, men en anelse skuffende. Men gøy. Og litt skuffende ... men gøy. Ja, du skjønner.