Rocksmith 2014

Terskelen er er ganske mye høyere for å gå til anskaffelse av Rocksmith 2014, sammenlignet med for eksempel Call of Duty eller FIFA. Ved siden av spillet trenger du også en vaskeekte elektrisk gitar, og ettersom lyden gjennom HDMI-kabelen har alt for lang forsinkelse trenger du også en analog oppkobling til et lydanlegg. De som kaster seg over Rocsmith 2014 tilhører derfor én av to kategorier. Du er enten en ivrig gitarist på forhånd, eller en nybegynner som virkelig har bestemt seg for å gi rockedrømmen en sjanse. Alternativt er du en person som prøvde helhjertet for noen år siden, og nå er igang med andre forsøk. Eller tredje. Eller fjerde.

De finnes altså to utgangspunkt for en Rocksmith-spiller. Enten kan du spille gitar, eller så kan du det ikke. Heldigvis har spillet noe å by på uansett hvilken kategori du hører hjemme i. Selv har jeg spilt gitar i mange år, men jeg har prøvd så godt jeg kan å sette meg inn i hvordan det vill vært å fyre opp Rocksmith 2014 uten å vite hvilken vei man skal holde et plekter. Det er nemlig ikke til å komme utenom at en stor del av spillet er et læringsverktøy.

La oss ta for oss Rocksmith 2014 sett med øynene til en nybegynner i første omgang. Sammenlignet med det første spillet har Ubisoft finpusset på presentasjonen. Du får en rolig og grundig innføring i de generelle prinsippene til gitarspilling (som å stemme gitaren) før du får sjansen til å teste noen enkle låter. Deretter fylles det på med mer avanserte teknikker (akkorder, bends, muting, hammer-ons osv.) etterhvert som du blir klar for det. Det fungerer veldig bra, og takket være den dynamiske vanskelighetsgraden, som øker eller minker kompleksiteten til riffene basert på prestasjonene dine, blir utfordringen balansert. Når det er sagt er gitarspilling tidkrevende å lære seg, og Rocksmith 2014 er ingen snarvei til å bli en gitarhelt. Du er nødt til å investere mye tid før du ser stor fremgang, akkurat som du må med en lærebok eller på et gitarkurs.

Når det gjelder oppsettet er dette nesten nøyaktig det samme som i forgjengeren, men det er heller ingen grunn til at dette skulle vært endret. Akkurat som i Rock Band eller Guitar Hero er sangen lagt opp som en slags vei du følger fremover. Til forskjell fra i nevnte spill har du imidlertid seks strenger å forholde deg til, alle med hver sin farge, og et sted mellom 22 og 25 bånd på gitarhalsen. Notene er plassert langs veien, og det er opp til deg å bruke riktig strenger på riktig bånd. For å gjøre det enklere er imidlertid notene markert med samme farge som strengene man skal bruke, og spesielle noter som for eksempel bends har egne symboler. Det krever konsentrasjon og tålmodighet å lære seg systemet, men samtidig er det vanskelig å se for seg hvordan det kunne vært gjort noe særlig lettere. Rocksmith 2014 er, som sin forgjenger, et fint alternativ til en lærebok i gitarspilling, så lenge man er forberedt på investere nok tid i prosessen.

Er du allerede en erfaren gitarist stiller saken seg litt annerledes. Spilloppsettet er som nevnt logisk og godt designet, men det er likevel mye å sette seg inn i, og man tenker på en litt annerledes måte enn man gjør når man lærer seg låter på egenhånd. Vanligvis lener man seg mest på ørene til dette, mens her står også synet veldig i sentrum. Det er så absolutt mulig å venne seg til det, men jeg er usikker på hvor stor gevinsten er ved å gjøre det. Personlig valgte jeg ofte å sette låten på pause og lære meg riffet på egenhånd, fremfor å måtte forholde meg til alle fargene på skjermen. Jeg opplevde også at mange riff beveget seg unødvendig mye opp og ned på gitarhalsen, fremfor å bytte mellom strengene. Dette er trolig en fordel for nybegynnere, men for folk som allerede kan spille gitar blir det unaturlig.

For min var det altså mye å hente i å beholde mine egen læringsmetoder, i hvert fall delvis, mens jeg spilte Rocksmith 2014. Det betyr imidlertid ikke at spillet er uegnet for folk som allerede kan spille gitar. Du må bare se på spillet på en annen måte enn de som er i læringsprosessen.

Faktum er nemlig at Rocksmoth stiller med fullt band og valget mellom rytmegitar, lead gitar og bass på en lang rekke låter. Utvalget strekker seg fra Bob Dylan til Avenged Sevenfold, og dekker alt fra blues til heavy metal. Enten du har lært riffene selv eller ved hjelp av spillet, er det morsomt å mestre alle låtene. Det er morsomt å være en del av bandet selv om du sitter mutters alene i stua.

Det er også morsomt å jamme i den nye Session-modusen, som åpenbart er inkludert til glede for de rutinerte gitaristene. Her blir man tildelt en skala å forholde seg til, mens spillet sørger for backup i form av opptil fire instrumenter. Styrken til backup-bandet er dessuten dynamisk og tilpasser seg måten du spiller på. Spiller du lett, gjør bandet det samme. Spiller du hardt tar bandet mer av. Det er ikke noe du kan holde på med i timevis, men det fungerer overraskende bra.

Noe som derimot ikke fungerer bra er guitarcade. Som navnet antyder er dette en rekke arkade-inspirerte minispill der man bruker gitaren i stedet for en håndkontroller. Det oser av retro, men det er ikke morsomt å spille. Problemet er at gitaren ikke er laget for det samme som en håndkontroller, og ingen av minispillene baserer seg på rytme eller musikalitet. Du bare lager bråk når du får beskjed om det, for å komme deg videre. Hvis de hadde klart å utvikle minispill der man faktisk lager musikk samtidig som man skyter zombier og banker ninjaer, kunne modusen blitt et kult tillegg. Slik de er nå er minispillene dessverre noe man prøver én gang bare for å ha gjort det.

Men disse minispillene har lite med totalpakken å gjøre, og enten du er gitarist fra før av, eller en aspirerende rockestjerne, har Rocksmith noe å tilby deg. Jeg savner dog de store nyhetene. Utover Session-mode er dette først og fremst en samling med nye låter, og jeg har derfor vanskelig for å anbefale dette til folk som kjøpte det første spillet. Hvis du vurderte originalen men aldri fikk ut fingeren, er dette derimot verdt en nærmere titt. Det er et unikt konsept, som er gjennomført og underholdene. Og alle vet jo at han som kan spille gitar er det naturlige midtpunktet i ethvert sosialt lag. Dessuten får han alle damene.