Runaway: The Dream of the Turtle

Helt siden Nintendo DS kom på markedet har jeg ventet tålmodig på at de gamle eventyrspillene skal oppdage den håndholdte konsollen. For meg virket det åpenbart fra dag en at denne maskinen ville passe perfekt til å relansere klassikere som Day of the Tentacle og Sam & Max. De har ikke dukket opp ennå, så mens vi venter kan vi se nærmere på Runaway: The Dream of the Turtle, et pek og klikk-spill av den gamle skolen.

Runaway: The Dream of the Turtle er det andre spillet i Runaway-serien. Det kom først til PC i 2006, men er nå blitt portet til DS. Som med alle pek og klikk spill lener Runaway seg sterkt på en solid og underholdende historie. Spillet er en direkte oppfølger til Runaway: A Road Adventure, og noen av figurene, blant annet hovedpersonene, er originalt herfra. Hvis du aldri var borti det første Runaway er det ikke krise, for The Dream of the Turtle står stødig på egne ben, og selv om du ikke kjenner visse figurere med en gang får du fort et inntrykk av hvem de er, og hva de kan gjøre for å hjelpe deg videre i historien.

Runaway: The Dream of the Turtle handler om nerden Brian Basco og den eventyrlystne Gina Timmins. Etter hendelsene i det første spillet er de to blitt gode venner, og er ved spillets begynnelse på ferie på Hawai. Gina foreslår at de tar et fly til øya "Mala" for å se en plass som heter "Tiki Falls." De blir med den eldgamle piloten Otto og hans falleferdige fly, men på vei over øya blir piloten "aldershemmet" som Brian kaller det, og flyet styrter. Gina hopper ut i fallskjerm mens Otto og Brian styrter i jungelen. Herfra og utover begynner eventyret, fullstappet med av usaklige gjenstander og alt annet som hører til.

Det som gjør denne sjangeren så umåtelig underholdende er den hårfine, men ofte perfekte blandingen mellom vanskelig gåter, spennende dialog og vanvittig humor. Runaway til DS har mer enn nok av alt. Vitsene i spillet holder såpass god kvalitet at til og med når det kommer teite forsøk på humor så ødelegger det likevel ikke all moroa. Pek og klikk-sjangeren har rett og slett noe av den mest overdrevne humoren som finnes i spill - og jeg elsker det. I hvilke andre typer spill kan du skjenke en ape bevisstløs med whiskey for så å putte den nevnte apen i lomma og ta den med deg!? Dette skjer tidlig i spillet, og får deg garantert til å trekke på smilebåndene.

Det som imponerte meg mest var hvor smertefritt det hele fungerte på DS. Som man skulle forvente er det ikke verre enn at du klikker på skjermen for å flytte på hovedpersonen eller for å se nærmere på en gjenstand. Holder du inne zoomer du inn der du trykker og kan se nærmere på ting. For å bytte handling, fra å se på noe til for eksempel å plukke det opp, trykker du enkelt og greit på en knapp med den andre hånden.

Den tegnede grafikken er ganske pen, men spillet er ikke blitt tilpasset de små skjermene på noen måte, bare skalert ned i størrelse. Ulempen med dette er at av og til blir ting veldig smått og det blir vanskelig å se hva som skjer. I et spill der det å finne små tilsynelatende usaklige ting man kan plukke opp blant et hav av andre ting man ikke kan plukke opp, er det alfa og omega at spilleren faktisk ser hva som skjer på skjermen.

Runaway: The Dream of the Turtle er langt ifra lettspilt. Jeg fant fort ut at jeg måtte minst ha 30 minutter med spilletid for å få virkelig utrettet noe, for, som med de fleste pek og klikk spill, man må forvente mye tenking og mye dødtid. Kommer man til en oppgave som virker helt umulig kan det neste kvarteret fort forsvinne til å se på alle tingene og prate med alle folkene EN gang til før man finner løsningen - og denne er av og til så absurd at du aldri ville klart å gjette deg frem til det ved første forsøk. Heldigvis har Runaway til DS en nyttig liten funksjon som får alt spilleren kan gjøre noe med i et område til å lyse opp i forskjellige farger. Av gamle kanoner kan dette selvfølgelig ansees som juksing, men når alternativet er å kaste DS'en veggimellom er det nok bedre å svelge stoltheten og ta imot litt hjelp.

Dette er rett og slett det perfekte spillet til lange tog-, buss- og flyturer. Du vipper opp DS'en og nyter det festlige og velregisserte eventyret til Brian Basco og vips så er du fremme ved destinasjonen - men pass opp for frustrasjon og sinne som kan medfølge hvis du synes usaklige gåter er vanskelige. Nå er det bare for alle oss tilhengere av de klassiske pek og klikk eventyrspillene å sette seg ned og krysse fingrene for at Lucasarts skjønner tegninga og lanserer Monkey Island-serien på DS. Pretty please!