Saint's Row 2

Jeg innser selvfølgelig at flesteparten av de som leser dette kommer til å se på bildene og spontant tenke at Saints Row 2 ikke i det hele tatt kommer til å bli like fett som Grand Theft Auto IV. Og på mange måter har de naturligvis rett - det er for eksempel ikke like imponerende grafikkmessig, og det mangler en bra dialog og en tung historie. Men når det kommer til spillmessig frihet og ting du kan gjøre, er det Saints Row 2 som vinner, og det overlegent.

Akkurat som forgjengeren er det et typisk ghettotema som serveres, komplett med hardt språk der alle høres ut som om de er søskenbarn eller nærmere til Ali G. "Aight" avløses av "yo" og "brotha" så friskt at jeg ikke helt vet om jeg skal le eller gråte. Samtidig er bling en utrolig viktig statusgreie, og man har fortsatt en separat måler som viser hvor mye respekt man har.

Det hele ville vært direkte komisk dersom Saints Row 2 virkelig prøvde å være seriøst. Men heldigvis har Volition god selvironi, og de vet nøyaktig hvordan spillet deres oppleves der ute. Derfor prøver man aldri å spille på det følelsesmessige ved hjelp av en tung historie; i stedet bys det på total galskap. Tenk Grand Theft Auto: San Andreas i et intimt møte med Crackdown og TV-serien Jackass.

Når spillet starter våkner helten fra det forrige spillet etter den voldsomme eksplosjonen på båten der han havnet i koma. Han har fått så alvorlige skader at legene måtte rekonstruere ansiktet hans, noe som i praksis betyr at du kan endre på ham akkurat slik du vil. Du kan til og med bytte kjønn om du heller vil spille som kvinne. En håndfull år er gått, og den gamle gjengen din er forsvunnet. Byen Stilwater er kraftig forandret, og du ligger selv på et fengselssykehus for å kunne dømmes til døden den dagen du våkner fra koma.

Du har selvfølgelig ingen planer om å dø, og en brutal flukt fra det Alcatraz-lignende fengselet på en øy utenfor Stilwater er i gang. Flukten setter stemningen perfekt for resten av spillet gjennom å være så totalt overdrevet at man ikke kan annet enn å fnise og dras med på berg-og-dalbanen Saints Row 2. Politihelikoptre skytes ned, politibiler stjeles og brukes som rambukker, det kjøres politibåt og politimenn bankes opp i så stor skala at finger og tær ikke strekker til for å holde telling.

Allerede kort etter spillet starter har man altså så mye politimord på samvittigheten at man kvalifiserer til tittelen som USAs verste forbryterliga. Og verre skal det bli når du bestemmer deg for å få liv i den gamle gjengen, 3rd Street Saints. Dette er foranledningen til en forbryterturné uten like der gamle ledere må bort og nye medlemmer verves.

Akkurat som i Saints Row finnes det et kart som viser hvor mange nabolag i Stilwater du har erobret. Gjennom å ta for deg fem rivaliserende gjenger, hver og en med en egen historie, vokser området ditt litt etter litt. Du får flere og kulere tilholdssteder som du i beste Sims-ånd kan pimpe akkurat slik du vil ha dem, flere garasjer å lagre stjålne biler i og en allmenn følelse av velstand basert på gangsterpenger.

Men for å få disse pengene og for å få den respekten som kreves for å vise seg frem i Saints Row 2, må du gjøre oppdrag. Finne på galskap. Slurve. Utforske. Ja, bare leke slik som du for eksempel gjør i Crackdown. Historien kommer i andre rekke, og det absolutt viktigste er å ha det morsomt. Her kan man løpe rundt med en septiktank og sprute bajs på hus for å senke verdien på boligområdet, kjøre folkerace, prøve lykken i forsikringssvindel, sjekke ut knusebilløp, fise rundt i brennende go-carts, utforske piratskip, rane butikker, jobbe som bilopphugger, løpe naken gjennom folkemengder, bli med i en slagsmålsklubb og prøve deg på basehopping. Og det er bare første timen.

Det er mildt sagt hysterisk mye å gjøre, og man vet nesten ikke hvor man skal begynne. Og det beste er at ingenting av det som står over trenger å bli gjort alene. Saints Row 2 støtter samarbeid helt fra begynnelse til slutt. Bare be en kompis komme over for å spille litt, eller be noen tilfeldige koble seg til om du sliter med et oppdrag eller noe lignende. Man kan hoppe inn når som helst, hvor som helst og til forskjell fra i Mercenaries 2 kan spillerne befinne seg i hver sin ende av Stilwater om de vil gjøre ting helt uavhengig av hverandre.

Onlinestøtten slutter likevel ikke der. Det finnes også muligheter for å denge andre online. Foruten åpenbare innslag som dødskamplignende spillmodi der man skal skyte motstanderne sine har Volition lagt alle eggene i kurven med navn Strong Arm. Det minner egentlig om selve historiesystemet der to gjenger slåss mot hverandre og kjøper nye nabolag for penger. Flest nabolag etter omgangen vinner. Her er det lagt opp en haug med grener der du til dels skal male over motstandernes tagger, delta i ulike typer forbrytelser og så klart skade motstanderne dine. Selv om det er både for masete og rotete i begynnelsen vokser det og føles snart som en av de mest varierte onlineopplevelsene jeg har vært med på.

Visst hadde Saints Row 2 kunne vært betydelig penere enn det er - bilfysikken er ikke på topp og dialogen grenser mot det pinlige. Men jeg glemmer kjapt alt det der hver gang jeg setter med ned med spillet, og det blir virkelig vanskelig å legge det bort. Saints Row 2 er en lekestue i samme kategori som Crackdown og føles egentlig mer som en videreutvikling av Grand Theft Auto: San Andreas snarere enn en konkurrent til Nico Bellics eventyr i Grand Theft Auto: IV. Det er fylt til bredden med usmakelig Jackass-humor og er utrolig overfladisk, og ved først øyekast noe småpinlig. Men jeg elsker det til siste stund.