Sanctum 2

Tower defence har aldri vært de mest actionfylte spillene på markedet, noe indieutviklerne i Coffee Stain Studio bestemte seg for å gjøre noe med i 2011 da de lanserte Sanctum. Det kombinerte klassisk tower defence med førstepersons skytespill. Kombinasjonen ble godt mottatt, og nå er selvsagt oppfølgeren her. Da gjenstår det bare å se om utviklerne har klart å bringe fram nytt og friskt innhold på bordet, eller om det bare er mer av det samme.

Sanctum 2 spilles på samme måte som forgjengeren. Du har en base som skal forsvares koste hva det koste vil, og bølger etter bølger med insektlignende romvesener presser seg på. Det blir din oppgave å sette ut hindringer og tårn langs veien som sørger for den offensive forsvarslinjen. Alt dette mens du selv løper rundt og skyter alt som rører på seg. Her stopper likhetene med forgjengeren. For utviklerne har sørget for å kun ta med grunnprinsippet og gameplayet fra det første spillet, og forbedret det på alle måter.

En av de største forandringene er at fiendene i Sanctum 2 nå faktisk angriper spillerne fremfor å løpe blindt mot basen. Dette gjør spillet mer utfordrende, og hever actionbiten et godt hakk. Bosskamper har også blitt introdusert, og for å gjøre det hele enda mer intenst (og frustrerende) så har alle bossmonstrene evnen, og ikke minst hungeren, til å ødelegge hindringene og tårnene dine. Tro meg, dette er øyeblikket du virkelig ønsker at du hadde en boks med insektsspray i nærheten.

Sanctum 2 byr også på flere spillbare figurer. Der det første spillet kun hadde en figur, har Sanctum 2 fire. Alle figurene har sine styrker og svakheter, og de skaper mer variasjon. Spesielt når man spiller med andre. Perks har tatt over for muligheten til å oppgradere våpnene, men det føles rett og slett ikke som et tap ettersom perks fungerer så mye bedre og lar deg tilpasse figurene til din foretrukne spillestil.

Sanctum 2 er det jeg vil kalle en god og solid oppfølger. Det bringer inn mye nytt, og gir en følelse av at man faktisk spiller et nytt spill og ikke bare blir servert mer av det samme som sist. Monstrene er fortsatt gigantiske, insektlignende mutanter, men de har nå et mer interessant design, noen på grensen til det komiske. Et eksempel er hvordan alle fiendene har et svakt punkt som tar ekstra skade når du treffer det, og dette kan være alt fra en glødende rumpe til hodeformasjoner som ligner på ømme testikler. Vel, du er i alle fall sikker på hvor du skal sikte.

Det er også litt mer historie med i Sanctum 2 enn i forgjengeren. Riktig nok ikke mye, og den er ikke spesielt dyp. Historien blir fortalt gjennom tegneserieaktige mellomsekvenser som dukker opp når du drar fra område til området, og går som regel ut på hvordan hovedpersonene reagerer på omgivelsene og situasjonen de befinner seg i.

Noe jeg virkelig liker er at utviklerne har vist at de hører på tilbakemelding fra spillerne. De fleste småtingene jeg fant som var verdt å klage over, som for eksempel at man alltid måtte løpe tilbake til basen for å hente ressurser etter hver bølge, ble fikset med en patch i løpet av de første dagene. Det er flott å se utviklere som hører på spillerne og er raskt ute med å forbedre spillopplevelsen.

Jeg fikk aldri helt sansen for det første spillet, nettopp fordi det virket som et helt vanlig tower defence-spill med litt skyting som en bonus, men her har det blitt lagt mer vekt på action. Når fiendene faktisk angriper deg gir det en følelse av at man er en del av kampen, og etter hvert som du stiger i nivå og låser opp flere og flere tårn, perks og feats føler du virkelig at spillet gir deg grunn til å spille videre. Spesielt feats som lar deg stille inn vanskelighetsgraden etter eget ønske. Du kan gjøre fiendene raskere, la dem slå hardere, og mye annet.

Skulle jobben som skadedyrkontrollør gjøre deg ensom, så kan du alltid få med deg et par venner å spille sammen med. Og det er nok her Sanctum 2 er på sitt beste. Her blir det samarbeid om å utrydde insektene i beste Starship Troopers-stil. Flerspillerdelen får et lite trekk for å være ganske så uorganisert. Ikke kan man velge server, og av en eller annen merkelig grunn så står det Gamertag istedenfor Steam ID. Det hele har altså blitt optimalisert for Xbox Live, og deretter ført over til Steam.

En annen irriterende ting er at om du søker opp en helt tilfeldig match så kan du ende på lag med spillere en god del nivåer over deg. Nå er Sanctum 2 et spill der man samarbeider i stedet for å slåss mot hverandre, så en skulle ikke tro at dette hadde noe å si, men jo. Dess høyere nivå du er, jo flere tårn kan du bringe med deg. Det samme gjelder perks. Dette fører ofte til at du føler deg ganske så nytteløs når du ser en spiller som er flere nivåer over deg dominere kampen fullstendig.

Alt i alt er det ikke stort å klage på i Sanctum 2. Spillet er visuelt pent, og det kjipe laboratoriumsdesignet fra det første spillet har nå måtte vike for å gi rom til mer frodige og varierende områder. Lyden gir en god sci-fi-stemning, og kontrollen er også behagelig og føles mer som en fullverdig førstepersonskontroll ment for skyting og action. Sanctum 2 har valgt å fokusere mer på action enn det forgjengeren gjorde, men er fortsatt en forfriskende hybrid av de to vidt forskjellige sjangerne. Dessuten er det alltid fornøyelig å se bølge etter bølge med fiendeinnsekter falle foran deg.