Sandy Bridge - dette bør du vite

Januar preges årlig av verdens største fremstilling av elektronikk for konsumenten. Alt ifra kabinetter og prosessorer, til trådløse nettverk og mobiler er så langt presentert. Men hovedgrunnen for mange hardwareentusiaster til å følge messegulvet med argusøyne, er nok Sandy Bridge. Intels evolusjon av Core i-brikkene fra sokkel 1156 er endelig vist frem.

Sandy Bridge er en "tock", i sammenheng med Intels "tick-tock"-strategi. Hver "tick" representerer at produksjonsteknikken til en mikroarkitektur krympes (eksempelvis fra 32 nm til 22 nm), mens hver "tock" er en helt ny arkitektur. Intel satser på en "tick" og en "tock" annethvert år. Sandy Bridge kommer ut på 32 nm produksjonsteknikk, mens "tick"-en Ivy Bridge på 22 nm er ventet innen et år. Det første partiet Sandy Bridge-prosessorer sendes i følge Intel ut til butikkene 9. januar.

Et utall prosessorer både for stasjonære og bærbare er nå "offisielt" annonsert. Av modeller rettet mot stasjonære maskiner kommer det tre i7-modeller, og åtte i5-modeller i første omgang. Forskjellen på disse er hovedsakelig, i likhet med prosessorfamiliene på 1156- og 1366-soklene, at i7-modellene har Hyper-threading, mens i5-modellene er uten. Hyper-threading vil si at hver kjerne kjører flere tråder. Det vil i praksis si at det finnes to virtuelle kjerner for hver fysiske kjerne. En i7-2600 med fire kjerner har dermed åtte tråder.

Her er en oversikt over de ulike modellene for det stasjonære markedet:

I7-modellene:

I5-modellene:

Dette er resten av Sandy Bridge-modellene, som ennå ikke er "sluppet". I3-modellene:

Pentium-modellene:

Det er verdt å merke seg Core i5-2390T. Til tross for at det er en i5-modell, har den altså Hyper-threading. Ingen av i3- og Pentium-modellene kommer med Turbo, og det er heller ingen K-modeller blant disse. Her er man altså låst til fabrikk-frekvensene. Mye av poenget med Sandy Bridge er også integreringen av en grafikkprosessor på selve prosessoren. Intel selv hevder at disse er raskere enn 40-50 % av dagens dedikerte skjermkort. Likevel er fortsatt et dedikert skjermkort veien å gå dersom man planlegger å drive seriøs spilling eller andre grafikktunge applikasjoner. Her er en oversikt over hver enkelt modells grafikkegenskaper:

Den nye prosessorfamilien medfører dog en del endringer utover forbedret ytelse. Først og fremst har Intel fjernet muligheten til å overklokke samtlige modeller, og slipper heller såkalte K-brikker med ulåst multiplier og forhåpentligvis et skremmende overklokkingspotensiale. I første omgang finnes modellene Core i5-2500K og Core i7-2600K, så det er for øyeblikket kun de to toppmodellene som også kommer i "overklokkings-modeller". Disse vil bli noe dyrere enn standardmodellene, men på ingen måte like avskrekkende som Extreme Editions har vært (de eneste prosessorene fra Intel som tidligere har kommer med ulåst multiplier, bortsett fra de to modellene i7-875K og i5-655K).

Dette betyr også at selve overklokkingsprosessen er betydelig endret. Nå er det kun snakk om å øke multiplieren og voltages, i motsetning til på soklene 1156 og 1366. Det er heller ikke snakk om å overklokke basisfrekvensen, men kun turboen. Det vil si at en Core i7-2600K overklokket til 4,6GHz vil kjøre på standardfrekvensen på mellom 3,4 GHz og 1,6 GHz, avhengig av arbeidsmengde, ved lett bruk. Men så snart du starter en prosessorkrevende applikasjon, for eksempel et spill, slår turboen, og dermed overklokken, inn. Fordelen med dette er at prosessoren ikke drar en hel del unødvendig strøm uten at den faktisk gjør noe, uten at du som bruker merker noen ytelsesforskjell.

Videre kommer det også S-modeller, som er en utgave med lavere strømforbruk enn standardmodellen, normalt med en 65W TDP (thermal design power). Det vil si at dette er brikker som konsumerer markant mindre strøm. Eksempelvis Core i5-2400S, Core i5-2500S eller Core i7-2600S. For øvrig oppnås det lavere strømforbruket ved at frekvensen også er noe lavere. Mens en standard i7-2600K kjører på 3,4GHz, kjører S-utgaven på 2,8GHz. Turboen er på sin side uforandret i forhold til standardmodellene, som igjen betyr at forskjellen i ytelse vil være marginal i krevende oppgaver.

T-modellene er designet for å bruke enda mindre strøm enn det S-modellene gjør. Med en TDP på bare 35W, er det dermed en svært stor forskjell fra de vanlige utgavene med 95W. Både basisfrekvensen og turboen er også betydelig redusert. En interessant modell er i5-2500T, som har en høyere turbo for grafikkprosessoren enn noen av de andre modellene, bortsett fra i7-utgavene. Altså kan denne være et godt valg for små PCer med fokus på integrert grafikk og lavt strømforbruk.

I sammenheng med de nye prosessorene kommer det også en ny sokkel - LGA1155. Dette vil si at ingen hovedkort for LGA1156 er kompitable med Sandy Bridge-prosessorer, og ingen av de nye hovedkortene er bakoverkompitable med eldre prosessorer. De nye brikkesettene er P67, H67, Q67, Q65 og B65. Av disse er hovedsaklig P67 og H67 rettet mot konsumentmarkedet. P67 kan ikke benytte seg av den integrerte grafikkløsningen, men fokuserer på mest mulig ytelse generelt. H67 kan derimot ta nytte av integrert grafikk. Z68 er et brikkesett der man både kan overklokke de ulåste prosessorene (K-utgavene) som på P67, men i tillegg har muligheten til å benytte seg av den integrerte grafikkjernen. Z68 har dermed det beste fra begge verdener, men er dog ikke tilgjengelig ennå, og forventes i løpet av andre kvartal 2011.

Alle brikkesettene benytter seg av tokanals minne, på lik linje med 1156-kortene. Dette er tross alt ikke Intels øverste tilbud, en plassering som fortsatt tilhører X58. Det betyr også at P67-kort ikke har mer enn 16 PCI-Express linjer, og dermed maksimalt støtter CrossfireX og SLI-løsninger med to fysiske kort. Flere enn det vil føre til at båndbredden til hvert enkelt kort holder ytelsen voldsomt igjen. Dette betyr dog ikke at det ikke vil kommer P67-kort med støtte for flere enn to skjermkort i samarbeidsmodus. Som vi så på forrige generasjon P55-hovedkort velger flere produsenter å legge til en NF200-brikke fra Nvidia på sine dyreste og mest ekstreme kort. Disse tilfører ytterligere båndbredde og muliggjør dermed oppsett med både tre og fire skjermkort. Et eksempel på et P67-kort med en NF200-brikke er Asus' Maximus IV Extreme.

Heller ikke de nye brikkesettene har innebygd støtte for USB3.0 og SATA 6 GB/s. Dette er uansett noe de fleste hovedkortene vil ha, via tredjeparts kontrollere. Det beste hadde naturligvis vært om Intel bygde dette inn, med tanke på at løsningene som finnes for å oppnå det for øyeblikket bruker PCIe-båndbredde. Når det er såpass begrenset PCIe-båndbredde i utgangspunktet kan dette fort føre til flaskehalser for ytelsen.

Det som dog er det store spørsmålet er hvorfor Intel har skiftet ut LGA1156 så raskt. Når X58 til slutt erstattes vil det ha hatt en mer enn dobbelt så lang livssyklus som LGA1156. Det som gjør det enda litt merkeligere er rett og slett ytelsen til de nye brikkene. Dersom det såvidt hadde vært et lite hopp i ytelse hadde det hele gitt noe mer mening. Med ytelse som dette ville det vært mer logisk å vente med lanseringen til AMD slipper sin nye prosessorfamilie. Tillate 1156-brikkene å selge litt mer først, med tanke på at det ikke er så lenge siden de fikk skikkelig fotfeste. Poenget er: - hva var galt med LGA1156 for å få dem til å presse de ut så fort?

Det vil uansett bli spennende å se om de nye prosessorene møter Intels store forhåpninger. At Sandy Bridge skal stå for halvparten av alle solgte prosessorer og 75 % av Intels solgte brikker om et år er iallfall ambisiøst. Undertegnede er dog aller mest spent på X58s arvtager, som forventes i løpet av tredje eller fjerde kvartal 2011.