Vi lever et hektisk liv i disse dager. Tiden strekker ikke til når karriere skal prioriteres, og man må selge seg selv for å opparbeide seg sosialpoeng. Arbeidsnarkomane ja-mennesker som elsker å yte er det ledere verden over ønsker seg. Det tyske indie-selskapet Studio Fizbin har stelt i stand et eksperiment uten like ved å plassere et utpreget nei-menneske i en verden omgitt av ja.
Er ikke du også lei av å takke for trauste oppgaver du helst skulle vært foruten? Kopier dette lasset med verdiløse papirer, vask bilen til sjefen din, korrekturles dette dokumentet, hent en kopp med kaffe. Vær så snill? Klart det, selvfølgelig, med den største glede. Til slutt når det hele et kokende bunnpunkt hvor man heller vil si nei.
Før spillet starter må en figur skapes. Utseendet har ingen betydning, men det er ganske artig at man kan velge hvilket språk "nei" blir sagt på. Jeg gikk for tysk for å oppnå den ultimate nei-opplevelsen, ingenting låter krassere enn et solid "nein".
Etter å ha laget en livstrøtt hissigpropp forflyttes man til et kontorlandskap der helten vår endelig har fått plass som praktikant. Det første man lærer er så klart at det er viktig å si ja til alle arbeidsoppgaver. Livet tar derimot brått en ny vending etter at man ramler over en treningskassett av den svært interaktive typen. Aerobicverdenens svar på Hulk Hogan har satt seg som mål å trene opp folk til å ikke finne seg i systematisk, hierarkisk trakassering på arbeidsplassen. Med hans hjelp trenger man aldri mer å si ja til noe som helst.
Dermed starter jakten på sjefen som allerede første dag har stjålet matboksen din. På flere måter gir Say No! More sterke assosiasjoner til den obskure Wii-tittelen Muscle March. Hovedpersonen vandrer automatisk framover og blir stoppet av et utall kontorarbeidere som spør om latterlige tjenester. Den eneste oppgaven din er å trykke på nei-knappen slik at dine medarbeidere faller om i rent sjokk. Etter hvert kan man også utvide repertoaret med detaljer som sarkastisk klapping eller et oppladbart nei som får folkene til å fly av gårde.
Ikke er spillet spesielt pent, og figurene ser ikke ut. Samtidig blir de mannlige og kvinnelige stemmene brukt om hverandre. Det finnes ikke et eneste spor av noe som ligner på en utfordring, og det er absolutt ingen verdens ting å gjøre i spillet utover å si nei.
I den grad det er noe variasjon i spillet, blir denne holdt kunstig oppe av nye, betydningsløse mekanikker som blir innført hele veien. La det være klart at det ikke er fryktelig mye spill for pengene, all den tid man lett feier over dette på under to timer. Studio Fizbin har (heldigvis) vett til å gi seg før det rekker å bli kjedelig.
Når man har spilt gjennom historien er det ikke noe mer å gjøre annet enn å lage en ny figur og starte på nytt. Innholdet er syltynt.
Det er altså en smørje, men samtidig er det noe sjarmerende over det hele. Say No! More er så annerledes og merkelig at det føles som et lite friskt pust til tross for den totale mangelen på omtrent alt som gjør spill til et spill. Gjør det noe? Nei, ikke egentlig.
Det er aldri det grafiske eller selve gameplayet som er fokuset til Studio Fizbin. Historien er like teit som den er kort, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg fniste og knegget gjennom hele spillet. Kanskje er Say No! More en spillistisk søppelhaug, men det er gjennomført dårlig med overlegg. Det hele utarter seg til å bli noe fryktelig komisk som sjeldent dukker opp på spillfronten. For meg er dette så absurd elendig at det blir gøy, og jeg tror at dette også er utviklernes intensjon.
Musikken er skapt av den relativt ukjente Julie Buchanan, og gjør seg ikke bort. Ingen av sporene stikker nevneverdig ut, men det er fengende nok og passer til galskapen på skjermen.
Å sette sluttkarakter på spill er alltid vanskelig. På flere måter er dette såpass tynn suppe at det burde ligge ganske lavt på skalaen. Samtidig synes jeg at Say No! More er akkurat så dustete morsomt som det forsøker å være, og for min del treffer det godt. Jeg tenker at en plass rett under midten er rettferdig, men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke har noe for seg. Gjenspillbarheten er nok det som trekker tyngst ned, men likevel er dette et merkelig stykke kunst jeg med den største glede kan anbefale alle å gi en sjanse. Noe mesterverk er det helt klart ikke, men bør dét nødvendigvis være et mål?
Nein.