Senua's Saga: Hellblade II

Med tanke på dagens spillandskap føles det på mange måter som et lite mirakel å sette seg ned med et spill som Senua's Saga: Hellblade II. Det er fortsatt en helt lineær opplevelse på 6-7 timer, der alt det mekaniske fettet er kuttet ut til fordel for en filmisk opplevelse som er designet for å holde deg på tå hev. Riktignok var det første Hellblade på mange måter like kompromissløst, men Ninja Theory s oppfølger har åpenbart et mye høyere budsjett bak seg, noe som bringer det helt opp på nivå med AAA-titlene det ligner så mye på når det gjelder produksjon.

På den annen side ville jeg lyve hvis jeg sa at jeg ikke var litt nervøs for hvordan det vil gå kommersielt, for hvordan kan et spill som går imot så mange av dagens trender nå et publikum som er stort nok til å rettferdiggjøre budsjettet nå som Game Pass tilsynelatende ikke er en like avgjørende parameter for Mother Microsoft som før? Det enkle svaret er selvfølgelig at det må være en uunngåelig opplevelse som sprer seg i spillandskapet med overveldende positiv word of mouth. Om Senua's Saga: Hellblade II kan gjøre det gjenstår å se, men jeg ville ikke bli sjokkert, for Ninja Theory's oppfølger er en så særegen, skreddersydd og personlig opplevelse at alle med interesse for lineære actionspill, engasjerende narrativer og mytologiske fortellinger skylder seg selv å gi det en sjanse.

En stor del av æren for dette skal spillets fantastiske presentasjon ha. Ninja Theory har vært historiefortellere nesten fra starten av, og i Senua's Saga: Hellblade II tar de dette håndverket til nye høyder med scener som kan måle seg med Sonys beste studioer når det gjelder koreografi og regi. Og det er vakkert på en akkurat passe stygg måte. Senua's Saga: Hellblade II er rett og slett et av de mest visuelt imponerende spillene jeg har hatt gleden av å spille. Omgivelsene og karakterene vekkes til live av en enorm detaljrikdom som viser hvor nær fotorealisme spill i 2024 kan komme når dyktige utviklere ikke trenger å rendere enorme, åpne verdener. Men det er den rå og skitne art direction som tar kaka. Senua's Saga: Hellblade II får God of War til å se ut som en Marvel -film. Så mørke, skumle og forskrudde er de svarte strendene, de falleferdige landsbyene og de fortryllede skogene Senua reiser gjennom.

Det visuelle underbygges igjen av et lydspor som ikke ligner noe annet i spillverdenen. Senua ledsages fortsatt av de to stemmene i hodet hennes, Furiene, hvis råd, oppmuntringer, advarsler og formaninger strømmer inn i hodetelefonene dine via den spesielle opptaksteknikken binaural audio, som skaper et overbevisende og til tider skremmende 3D-lydbilde. Som et resultat av Senuas utvikling i det første spillet har Furiene imidlertid blitt mer positive og støttende, noe som faktisk er kjærkomment etter deres ofte stressende og ondskapsfulle oppførsel i det første spillet. De er lydsporets signatur, men resten av skuespillerne leverer også utmerkede prestasjoner, og bakgrunnsmusikken kan både tordne episk og skape delikate strykearrangementer, avhengig av situasjonen.

Det er på skuldrene av denne treenigheten at Ninja Theory forteller en historie om hevn og tilgivelse, arv og miljø, og skjebne versus frie valg. Der Senua's Sacrifice så innover, ser Senua's Saga utover for å se om Senua kan komme seg videre og bruke kreftene sine til å hjelpe de menneskene som trenger det mest. Ved spillets begynnelse er hun på vei til Island. Hun ble bevisst gjort til slave av vikingene som plyndret landsbyen hennes i opptakten til det første spillet, og nå er hun der for å ta hevn, for å stikke sverdet sitt i hjertet på monsteret som tok fra henne alt. Men det som starter som et enkelt hevnplott, utvikler seg raskt til å bli en større samfunnsfortelling som følge av menneskene hun møter på veien, mennesker som endrer hennes perspektiv og mål.

Mytologiens store stjerner (gudene) må denne gangen vike for en mer jordnær vikingsaga, der de ekstraordinære, men dødelige menneskene står i sentrum. Det betyr ikke at de overnaturlige elementene er skrevet helt ut (mer om det senere), men det Island vi møter i Senua's Saga: Hellblade II er fortsatt i høyeste grad Midgard med all den tro og overtro som hører med. Det er et klokt valg, for det posisjonerer spillet ytterligere som en mer realistisk og virkelighetsnær versjon av tidsperioden sammenlignet med for eksempel God of War sin mer fantastiske behandling av mytologien. Robert Eggers' The Northman føles som et opplagt referansepunkt, og de to verkene står godt til hverandre når det gjelder å skildre Island i vikingtiden.

Senuas fornyede fokus på det man kan kalle samfunnsengasjement har imidlertid ikke gjort veien til målet mindre blodig enn før. Faktisk utmerker Senua's Saga: Hellblade II seg med noen av de mest grafisk forseggjorte og velkoreograferte kampene i nyere tid. I låste en-mot-en-dueller har du det klassiske arsenalet av lette og tunge angrep, en blokkering og en unnvikelsesmanøver til din disposisjon. Ofte må du åpne motstanderen for angrep ved å parere eller unnvike, noe som gir kampene en rytmisk kvalitet. Du møter for det meste fiender som utelukkende bruker nærkampvåpen, men noen kaster også spyd eller økser mot deg, eller bruker en fakkel som flammekaster, noe som gjør at du må unnvike sidelengs i stedet for bakover. Det er mange spesielle animasjoner som gir kampene et fantastisk filmatisk utseende, men det er ikke til å komme bort fra at de flørter med quick time event-stilen. Og selv om Draugr-ene og vikingene du hugger deg gjennom ser utrolige ut, blir de etter hvert monotone.

Det noe monotone ved kampene er imidlertid ikke et så stort problem som det kunne ha vært hvis Ninja Theory ikke hadde brukt dem så sparsomt som det gjør. Det er lange passasjer der du enten får servert historien eller løser relativt overkommelige gåter. Når det gjelder det siste, handler det om å manipulere virkeligheten og veksle mellom to dimensjoner for enten å identifisere runer i landskapet eller finne magiske steiner som skal brukes i et slags alter. Når du bytter fra den ene dimensjonen til den andre, endrer landskapet seg slik at visse ting forsvinner eller dukker opp, så det handler om å bane seg en vei fremover ved å bytte på riktig tidspunkt. Det er ikke noe som vil sette din mentale kapasitet på overtid, men det er heller ikke poenget. Snarere ser det ut til at Ninja Theory har til hensikt å skape akkurat nok friksjon til å holde spilleren engasjert i historien.

Og det fungerer, for det er ikke slik at noe av det du gjør er spesielt nytt eller oppsiktsvekkende i seg selv, men alt løftes opp av den fantastiske presentasjonen. I kampen mot kjempen Ilthauga må du løpe fra steinsøyle til steinsøyle mellom bølger av ild. En klassisk disiplin jeg ikke er noen stor fan av, men Ilthaugas skremmende utseende, den helvetesaktige lavastrømmen som omgir de kjempende og det rytmiske trykket fra stortrommen som ser ut til å slå ut bølger av flammer, gjør det til en utmerket sekvens.

Visuelt kan den imidlertid ikke måle seg med kampen mot en annen kjempe, der Senua nærmest bokstavelig talt kaster seg inn i orkanens øye mens hun unnviker flodbølger og fallende steiner. Det er fullstendig overveldende visuelt. Ikke noe mindre.

Når Senua's Saga: Hellblade II når disse høydepunktene, er det umulig å ikke hengi seg fullstendig til Ninja Theory sin dystre visjon av vikingtiden. De ofte uforglemmelige scenene forvandler det praktisk talt til et visuelt dikt, og i disse øyeblikkene spiller det ingen rolle at spillets mekaniske komponenter er glattere og mer overfladiske, fordi det er mer en interaktiv opplevelse enn et tradisjonelt spill. Men i de øyeblikkene hvor magien uteblir, føles det plutselig ordinært og til tider kjedelig. Heldigvis er det magien som oftest materialiserer seg, og derfor står Senua's Saga: Hellblade II til syvende og sist som et vakkert bevis på spillmediets evne til å fortelle meningsfylte eventyr som berører både øyne, ører og hjerte. Jeg håper inderlig at den finner et stort publikum.