Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Shadow Complex

Shadow Complex

Hva skjer når amerikanere skal lage sitt eget Metroid-spill? Vi ender opp med en generisk skyteglad helt på en standard terroristjakt, men med et fantastisk gameplay. Jon Cato har bekjempet terroristorganisasjonen Shadow Complex.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Med Metroid-serien oppfant Nintendo en spillstruktur som siden har blitt kopiert i mange spill. Man starter med en standard helt som kan jogge og skyte, og gjør ham (eller henne, i Metroids tilfelle) gradvis sterkere ved å dele ut nye ferdigheter, oppgraderinger, duppedingser og våpen. Utviklingen er dramatisk, og når man mange timer senere har nådd slutten på spillet er spillfiguren nærmest ugjenkjennelig fra den svake helten man startet med.

Det er en spillstruktur som spillere over hele verden har forelsket seg i, fordi den lar utvikleren lage en stor, åpen verden med områder som gradvis åpner seg når du har utstyr og våpen som lar deg hoppe høyere, løpe raskere og slenge deg riktig slik at du kan nå frem til avsatsen som for noen timer siden var utenfor rekkevidde. Du som spiller vokser sammen med spillet idet du må mestre spillfigurens stadig voksende arsenal av ferdigheter og våpen.

Og når utvikleren Chair, sammen med Epic Games, har satt seg ned med det formål å lage et moderne todimensjonalt skytespill, har de ikke prøvd å legge skjul på opphavet til spillet. Dette er nemlig en amerikansk versjon av Metroid, på godt og vondt.

Allerede i starten nikker spillet anerkjennende til sitt opphav. I ekte Metroid-stil starter vi spillet som en soldat som har full tilgang til kamprustningen som etter hvert skal stå sentralt i handlingen. Men opplevelsen er bare en forsmak, og etter fem minutter flytter spillet fokus noen timer tilbake i tid, og vi er Jason Fleming, en amerikaner på grottetur med kjæresten sin. Våpnene og kreftene vi disponerte for noen minutter siden er borte, men alle vi som har spilt Metroid vet at vi i løpet av de neste timene kommer til å få dem tilbake.

Dette er en annonse:

Grotteturen til Jason går ikke så bra, i grottene er nemlig et gigantisk underjordisk kompleks drevet av terrorister, og kjæresten til Jason blir kidnappet. Dermed må vi ta saken i egne hender, og forsøke å redde henne og samtidig stoppe terroristene.

Ikke den mest originale historien, med andre ord. Noe som skuffer litt fordi forfatteren Orson Scott Card er involvert. Og dette kunne endt opp som et heller kjedelig tredimensjonalt actionspill.

Men ved å begrense Jasons bevegelser til to dimensjoner kan utviklerne fokusere på å lage en superstram og leken spillopplevelse, med en nesten perfekt oppdragsstruktur.

Selv om bakgrunnene er i full 3D, beveger Jason seg alltid langs to akser. Det kan føles forvirrende av og til, spesielt når fiender befinner seg langt inn i bakgrunnen, men ved å sikte med den høyre analoge spaken kan man skyte både inn og ut av skjermen, selv om man ikke kan bevege seg dit. Etterhvert føles det ganske naturlig, og det gjør også utforskingen enklere og mer fokusert.

Dette er en annonse:

Shadow Complex handler nemlig om å utforske. Man har hele tiden en vei man skal gå til neste mål, det være seg en gjenstand, et nytt våpen eller en oppgradering. Underveis er det i også gjemt fullt av hemmeligheter og små oppgraderinger som gjør at man kan bære flere granater eller få sterkere rustning. I tillegg er det dører som ikke kan forseres før man får rett utstyr, og når man har det åpner plutselig kartet seg på en helt ny måte med nye tilgjengelige områder.

Komplekset er selvsagt ikke tomt, over alt støter man på terrorister som må bekjempes. Først bare med en enkel pistol, men senere får man en rekke våpen og duppedingser som virkelig åpner for kreative kampteknikker. Skjold kan rykkes vekk med en hookshot, granater kan festes i klisterskum, og så videre. Fysikkmotoren er også god. Fiendene flakser veggimellom når man sprenger granater ved siden av dem, og ramler ned trapper med armer og bein som svinger i alle retninger. Festlig!

Men best av alt er kanskje strukturen. I ekte Metroid-stil er det alltid en ny oppgradering eller belønning like rundt hjørnet, og spillet er derfor uforskammet vanskelig å legge fra seg. Når man endelig har kjempet seg fram til et nytt våpen eller en ny utvidelse til rustningen er det fantastisk moro å leke seg med denne og returnere til tidligere avsperrede områder som man nå kan komme seg til.

Spillet er verken verdens lengste eller vanskeligste; hovedkampanjen var over på litt over fem timer. Da samlet jeg bare rundt 50% av alle gjenstander i spillet, og jeg er nå i full gang med andre gjennomspilling. I tillegg har spillet noen festlige treningsdeler som minner om Metal Gear Solids VR-brett. Dette, sammen med en sømløs integrasjon med Xbox Live der du hele tiden kan sammenligne dine egne prestasjoner med vennelista, gjør at spillet vil leve på harddisken en god stund til etter at du har rundet kampanjen.

Selv om Shadow Complex har en fantastisk spillstruktur, er det noen elementer som forhindrer toppkarakteren. Komplekset man utforsker blir litt for grått og trist sammenlignet med de fargerike områdene i Metroid. Der Metroid har klart avgrensete områder med egne temaer, melodier, farger, fiender osv føles bare terroristkomplekset i dette spillet som en diger grå betongstruktur med noen innslag av huler og skog. Jeg savner litt mer atmosfære og varierte omgivelser, det blir veldig standard actionspill.

I tillegg er ikke historien noe særlig. Dialogen er grei, men handlingen er forutsigbar og helt traust. At det skal stå en anerkjent forfatter bak dette kan jeg ikke forstå.

Derimot taler det til spillets fordel at historien ikke klarer å ødelegge. Det er nemlig spillegleden i å utforske og beherske Jasons bevegelser som får meg til å spille videre, ikke den trauste historien om terrorister som skal angripe USA.

Shadow Complex er litt som når amerikanerne skal lage en Hollywood-versjon av en anerkjent asiatisk film. De mister en del av det subtile og atmosfæriske i originalen, og erstatter det med en tøff-i-trynet og mer direkte tilnærming til kildematerialet. Shadow Complex er en amerikansk versjon av Metroid-spillene. Rompiratene er erstattet med terrorister. Samus Aran er erstattet med en hvit, ubarbert generisk helt i 20-åra. Men spillmekanikken er den samme, og det holder. Det holder i massevis. Nok et briljant spill på Xbox Live Arcade.

Shadow ComplexShadow ComplexShadow ComplexShadow Complex
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Stam spillkontroll, varierte kamper, perfekt belønningsstruktur
-
Kjedelig historie, litt ensformig kompleks
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • LarsaDudn
    Jeg har følgt med på spillet helt siden det ble annonsert på E3, og har vært ganske innteresert. Og når jeg sier ganske, mener jeg sånn... 9/10

Relaterte tekster

Shadow ComplexScore

Shadow Complex

ANMELDELSE. Skrevet av Jon Cato Lorentzen

Utviklerne i Chair elsker Metroid, og har laget en amerikansk versjon av det japanske spillet med 3D-grafikk, terrorister og skyteaction.

0
Shadow Complex på vei til PC?

Shadow Complex på vei til PC?

NYHET. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Det har gått hele seks år siden Shadow Complex ble lansert, og de fleste PC-spillere hadde vel i grunn gitt opp håpet om å få det. Vel, man skal aldri gi opp håpet. De...



Loading next content