Silent Hill 2 Remake

Mange anser Silent Hill 2 for å være et av de beste skrekkspillene gjennom tidene. Selv den dag i dag regnes det som en av sjangerens absolutte giganter, og det var trendsettende i årene etter den opprinnelige lanseringen på PlayStation 2 i 2001. Jeg kan like gjerne heise det hvite flagget med en gang og innrømme at jeg aldri opplevde det originale spillet, fordi jeg bare var ni år gammel på det tidspunktet og ikke ville bli tøff nok til å oppleve solide skrekkspill før jeg var godt opp i 20-årene.

Derfor må denne anmeldelsen, om ikke annet så delvis, også være en kritisk vurdering av Silent Hill 2 som et moderne skrekkspill, og hvorvidt det fungerer tilfredsstillende både som en hyllest til originalen, men også som et moderne, sammenhengende, distinkt verk for de av oss som... vel, bare liker sjangerkonvensjonene.

Først og fremst er det verdt å merke seg at Bloober Team helt klart har gått fullstendig inn på arbeidet her. Til tross for noen få uelegante animasjoner her og der, er Silent Hill 2 Remake en teknisk polert spillopplevelse som etter introduksjonen av en oppdatering halvveis i anmeldelsesvinduet har fjernet så godt som alle gjenværende tekniske ankere. Spillet kjører med en ganske silkemyk, høy bildefrekvens med både vakker og polert grafikk som virkelig fremstår som Bloobers mest komplette visuelle opplevelse til dags dato. Det er noen få øyeblikk hvor enkelte kunstneriske valg skurrer, som for eksempel litt optimistisk musikk under ganske mørke mellomsekvenser, men det kan godt være at studioet er fanget av originalens kunstneriske rammeverk.

Silent Hill 2 Remake er uendelig vakkert å se på det meste av tiden, og stemmeskuespillet er mer enn tilfredsstillende i nesten alle scener. Det de sier er ikke alltid like spennende, men igjen ser Bloober ut til å ha holdt seg ganske trofast til kildematerialet, for selv om de mikser om elementer for å få opp tempoet ser stort sett hele handlingen ut til å være sterkt inspirert av historien som fant sted tilbake i 2001. Det er på godt og vondt, spesielt hvis det er deler av den faktiske, originale Silent Hill 2-fortellingen som ikke gir like dyp gjenklang som håpet (mer om det senere), men spillet er godt satt sammen - ingen tvil om det.

I sentrum av Silent Hill 2 står James Sunderland, som mottar et mystisk brev fra sin avdøde kone Mary, som tre år tidligere tapte kampen mot en alvorlig sykdom. I det gåtefulle brevet lokker hun ham til Silent Hill, der de tilsynelatende tilbrakte en ferie sammen, og i håp om at Mary på en eller annen magisk måte er i live drar han til byen og trer gjennom tåken inn i et marerittaktig scenario der nesten alle innbyggerne er borte, monstre streifer rundt i gatene og den gåtefulle og ikoniske Pyramid Head også venter i mørket.

Mens det originale Silent Hill gjorde en dyd av å etablere relativt tidlig at Silent Hill er et fysisk sted, forankret i en viss form for intern logikk og hvor karakterene reagerer kollektivt på en ytre trussel, er Silent Hill 2 langt mer introspektivt, personlig og allegorisk i sin narrative natur, noe jeg tror virkelig splitter spillerne. For meg ble det mer og mer unaturlig at selve settingen faktisk bare er en plattform for James' konfrontasjon med indre demoner, der selv de fysiske truslene blir en forlengelse av allegorien i stedet for... vel, monstre. Etter hvert som spillet skrider frem, handler det mindre og mindre om et fysisk sted der det har skjedd mystiske, grusomme hendelser som kunne danne rammeverket for å nøste opp hvorfor ting er som de er, og i stedet sentrerer det seg som en slags kavalkade av drømmelignende scenarier der den ene ufullstendige forklaringen avløser den andre i et forsøk på å si noe større, noe som favner bredere enn en klassisk flukt-dette-scenario-fortelling kan bære. Det er modig, og spillet har noe å si om noen ganske alvorlige temaer, noe som spiller godt sammen med det nesten metafysiske og grusomme. Men fungerer det som et insentiv til å drive spilleren fremover? Vel, jeg har mine tvil, og uten å røpe noe eller henge meg for mye opp i å kritisere et av Silent Hill 2s sentrale konsepter, så fungerte det ikke for meg, og da vi nærmet oss den 16. timen av Silent Hill 2 Remake følte jeg ingen tilknytning til James, de han møter på sin vei, eller noe behov for å utforske byens fargerike historie videre. Det hele føltes bare for flyktig, for ubetydelig, litt som når karakterer våkner opp og innser at alt "bare var en drøm" likevel. Å spille Silent Hill 2 er litt sånn. Alt er bare en drøm, og fordi alt er en drøm, finnes det ingen begynnelse, mellomdel eller slutt.

Hvis du selv er en fan av allegorisk historiefortelling vil disse relativt dyptgående temaene gi deg noe som få andre mainstream-spill våger, men for meg føles det som om historien mister noe helt essensielt ved å gå for det. Den mister den unike forbindelsen til det som gjør Silent Hill så unikt.

Men igjen, dette er diktert av det originale spillet, som mange fortsatt elsker og respekterer forresten, så jeg tror du sannsynligvis kan overse den sentrale appellen og nyte en nyinnspilling som virkelig får Silent Hill 2 til å se både moderne og mekanisk stramt ut.

Det må imidlertid sies at selv om Bloober virkelig har truffet spikeren på hodet, er det fortsatt aspekter av det mer strukturelle, pragmatiske gameplayet som kunne ha brukt litt mer optimalisering. Kampene er ikke på langt nær så ille som den opprinnelige "Combat Trailer" fikk dem til å se ut, og så snart du finner skytevåpen tar ganske solid og tilfredsstillende mekanikk plassen til de mer klønete nærkampanimasjonene. Dette hjelper imidlertid ikke sjefene, som virkelig ikke klarer å fungere som skremmende avslutninger på et spennende kapittel, men kjedelige, ufullstendige "kjøttsekker" uten personlighet eller funksjon.

I det hele tatt er det for få fiendetyper til å rettferdiggjøre en gjennomspilling på over 16 timer, og til tider savnes til og med en mer allestedsnærværende trussel. Noen få av fiendene som er inkludert er riktignok ganske smarte, og kryper på vegger eller prøver å kamuflere seg for å angripe deg bakfra, men de fleste blir introdusert etter noen timer, og det er egentlig ikke noen nye. Heldigvis er spillets gåter ganske geniale, og det er tilfredsstillende å løse dem i etapper hele veien, selv om spillet ikke akkurat finner opp hjulet på nytt.

Det har vært en stor glede for meg personlig å oppleve en av de moderne klassikerne som regnes som banebrytende for sjangerens konvensjoner, og jeg må applaudere mye av Bloober Teams arbeid her. Det endrer ikke det faktum at det er aspekter ved Silent Hill 2s fundament som virker litt skjelvende for meg, og din innlevelse og glede vil bli diktert av hvor tilgivende du er for en historie som blir litt for tynn etter hvert som spillet skrider frem. Når det er sagt, er dette utvilsomt et kjærlighetsbrev til originalen, og respekt for det.