Sims 2

Sims er utvilsom ett av de bedre "lev livet"-spillene som finnes på markedet. Nå har Sims nådd de bærbare breddegrader, så nå kan man spille Sims samtidig som det foregår ting i ens eget liv også! Det høres kanskje kjempekult ut, men Electronic Arts har snubla i en ledning og et eller annet er gått riv ruskende galt...

PSP-utgaven inneholder noen elementer vi kanskje ikke er så vant med når det kommer til Sims. For eksempel at dette spillet ganske godt utstyrt med en story som man blir nødt til å følge: Det hele starter med at bilen din bryter sammen. Du setter den inn på verkstedet med en ganske så hyggelig kar og går for å se om de kanskje har noen forfriskninger i sjappa like ved. Her får du opplæring i hvordan man skal oppføre seg som en sim, og før du vet ordet av det er bilen og verkstedet borte, du får kjøpt et hus for lommepenger og du er igang med å finne ut hva som egentlig skjer i Strangetown. Man har muligheten til å snakke (chat) og å snakke (talk). Førstnevnte utløser et mini-spill (som jeg sier mer om siden), mens den andre utbroderer plottet som er lagt opp i spillet. Det er her man kan klare å komme seg videre og får oppgaver som må løses.

Isteden for å gi deg muligheten til å kontrollere mange simmer så har du på PSP kun én karakter å holde styr på. Denne karakteren har du snekret sammen selv, noe som gir meg muligheten til å styre ei jente i kort antrekk... Karakteren din har grunnleggende behov som vi kjenner til fra virkeligheten: Sult, kjedsomhet, do-trang og så videre. I tillegg har man behov, som kan variere fra å skremme noen til å få vite en hemmelighet til å kjøpe et møbel. Om disse behovene ikke dekkes vil man sakte men sikkert se at mentalhelsemåleren synker. Skulle det skje at måleren blir rød og når bunnen vil et nervøst sammenbrudd være nært forestående.

Spillet er krydret med en god del mini-spill slik at man ikke blir sittende passiv på sidelinjen mens simmen din gjør ting. Om man snakker, flørter eller skremmer andre simmer dukker det opp et bilde over hodet deres. Det dukker samtidig opp tre bilder som hører til henholdsvis firkant, kryss og sirkel. Her gjelder det å svare simmen så fort som mulig og samtidig svare så korrekt som mulig. Om du bommer vil simmen bli irritert, og slik blir det ikke vennskap av. Ellers er mange av mini-spillene relatert til forbedring av egenskaper. Man kan få penere kropp av å trene, man kan få bedre karisma ved å snakke i speilet og bedre logisk sans ved å lese eller bruke data. "Spillet" går da ut på å hamre løs på sirkel, eller vekselvis på sirkel og firkant.. Det skal ikke mange sekunders ettertanke til for å skjønne at disse mini-spillene har potensiale til å bli enormt kjedlige - og det blir de også.

Ellers har man en bråte muligheter for den som bare orker å bruke dem. Når man blir godt kjent med en sim får man vite en hemmelighet, og om man flørter nok med en sim får man vite en annen hemmelighet. Det er også en hemmelighet å hente dersom man skremmer simmen.

I tillegg er det sunt med mange forhold. Jo flere venneforhold og andre forhold man har, jo flere sosiale frynsegoder får man tilgjengelig (som mobil og oppmerksomhetsmanøver). Man må etterhvert skaffe seg litt simoleoner, slik at man kan betale for mat, møbler, klær, regninger, venne-bestikkelser etc. Dette gjør man ved å for eksempel arbeide eller selge hemmeligheter. Spillet byr ellers på mange timers underholdning der plottet legges frem bit for bit, der man passer på å dekke behovene sine slik at man ikke trenger å møte på "Grim Reaper" som krever en bit av fornuften din for en gjennopplivelsespakke.

Dersom anmeldelsen min hadde endt her hadde Sims 2 på PSP sneket seg unna med en 8’er, om ikke mer. Men det slutter ikke her. Faktisk så trodde jeg at det var noe galt med utgaven min av Sims 2. For av en eller annen absurd grunn er Sims 2 for mye for PSPen. Den takler Sims 2 like bra som en snegle takler en motorvei. Om dette har sammenheng med at EA har glemt at man har kraftbegrensninger på PSPen eller om det er elendig programmering som er problemet er vanskelig for meg å si.

Hver gang man gjør noe i spillet må det loades. Om man skulle ønske å snakke (chat) med en sim, så dukker det opp et timeglass som vender og vrir på seg i 15-20 sekunder før snakke-spillet er igang. Det er ikke alltid like lett å vite om spillet har startet eller holder på å starte, så man blir sittende å hamre løs på en av knappene bare sånn for sikkerhetsskyld... Underveis i samtalen kommer det til å hakke og det kommer til å hakke når man skal avslutte.

Skulle du ønske å snakke (talk) med en karakter, så belag deg på å vente. Og ikke bare i starten av samtalen. Innlastingstidene kommer til å plage deg for hver eneste setning som blir sagt og det kommer til og ta tid. LANG tid. I tillegg til den uendelig mengden med loading som får det å lese en bok til å virke som et langvarig forsøk på å bestige Mount Everest, har Electronic Arts sørget for at du får se loadeskjermen når du beveger litt for mye på deg. Med andre ord blir du sittende og vente omtrent 20 sekunder hver gang du går inn eller ut av et hus eller et område.

Om du har hastverk er det heller ikke alltid like lett å komme seg gjennom dører og smale pasasjer. Veggene blir usynlige slik at simmen din ikke skal forsvinne bak en vegg, men da forsvinner også den smale døra, noe som gjør at man må stange litt mot veggen av og til for å klare å rømme fra et rom.

Alle disse tingene gjør at dette blir et spill man stadig vekk sitter å venter på. Det tester tålmodigheten til det aller ytterste, og jeg tror jeg ikke skulle spilt dette spillet lenge før mentalhelsemåleren min begynner å slå sprekker. Samtidig er det trist å se at et spill blir ødelagt av innlastningstider. Spillet i seg selv er ganske bra, men sett i lys av loadingene er spillet ikke bare skadeskutt, det er sprengt til huttaheiti. Og online-delen? Du kan kjøpe frynsegoder av en venn over WLAN. Herlig. Ikke noen som helst form for interaktivitet. Glimrende. Det var akkurat det vi ønsket oss...

Om du vet at du har lite tålmodighet, så er dette et spill du bør holde deg unna. Jeg ser på meg selv som svært tålmodig, og syntes at snegler av og til har litt hastverk. Men likevel var jeg på nippet til å knuse PSPen i bakken og tygge på småbitene. Du er herved advart.