Sinking Island

For ikke så mange år siden siden raste debatten om hvorvidt eventyrspillenes æra var over. Om pek-og-klikk sjangeren nå endelig skulle få hvile i fred og om ikke "action" fra nå av og for alltid skulle bli eventyrets store og prangende fornavn. For salgstall. For fornyet interesse. Og for en ny generasjon gamere som rett og slett krevde mer.

Det ble aldri helt sånn. Joda, Funcom gikk foran med et innovativt og godt eksempel i "Drømmefall" som ikke bare skulle revitalisere eventyrsjangeren med et sprekt gameplay og glitrende grafikk, men vi så også gode eksempel på godt gammeldags gameplay der både stigen, seilbåten, og kjøkkenbordet ble lagt i bukselomma til senere bruk med Syberia 2, Agatha Christies "And then there were none", og ikke minst gode gamle Sam & Max på nye eventyr.

Så hvor endte vi opp tilslutt? Var pekerne-og-klikkerne fortsatt til stede blant nye gamere? Eller var de gamle gamerne rett og slett litt for redde for nye eventyr? For de av oss som har apepopulerte øyer og grilldresskledde sjarmører friskt i minnet representerer denne sjangeren noe spesielt med sine ofte gjennomtenkte narrativer, og intrikate nett som sakte, men sikkert spinnes for deretter å nøstes opp igjen.

Sinking Island begynner som det hele begynte. Som en prototyp på det gamle eventyret blir vi presentert for et klassisk scenario der en eksentrisk mangemillionær ved navn Walter Jones blir funnet drept på ei værbitt og ubefolket øy i Maldivene. Den samme øya hvor han i ren stormannsgalskap har bygd et 22. etasjers luksushotell som for tiden er bebodd av hans arvinger og ansatte som har blitt kalt sammen til øya for å bli informert om hans siste vilje i testamentet. Som etterforskeren Jack Norm blir du tidlig og grundig presentert for saken, forløpet, og de involverte der målet selvfølgelig er å finne ut hvem som sto bak mordet på Walter Jones og hvorfor.

Sinking Islands sterkeste trumfkort er derimot verken hvem som gjorde det eller hvorfor, men rett og slett hvordan veien frem til målet skal gås. Måloppnåelse skjer ved løsing av delmål kalt mandater. Hvert mandat løses ved korrekt å sette sammen bilder, fingeravtrykk og utsagn fra de involverte, godt hjulpet av en såkalt "komparator", som sammen tilslutt utgjør brikkene i det store puslespillet. Aldri har du følt deg mer detektiv, og når både arkitekten og advokaten så tjenestejenta på stranda den kvelden, og du samtidig finner både fotspor og rester av et perlesmykke, og du selv må sette sammen alle de korrekte puslespillbitene pirres alle detektivsanser som finnes, og aldri har du følt deg mer som selveste Sherlock. Og balansen mellom intens tankeaktivitet og moderne etterforskningsteknikker gjør Sinking Island til en velbygget bro fra det gamle eventyret til det nye.

Kjemisk fritt for lange meningsløse interaksjoner og håpløse sidespor presenteres vi for et lettfattelig, men samtidig omfattende eventyr der målet ikke nødvendigvis alltid virker nært, men likevel alltid innen rekkevidde. Sinking Island skinner med sin enestående problemløsningsstrategi, sine gjennomtenkte og levende personer, og ikke minst følelsen av å endelig bli tatt på alvor som en ekte eventyrer som kanskje likevel har blitt litt lei av den sirupfella som slike eventyr av den gamle sorten dessverre ofte faller i.

Sinking Island er med det rette et eksempel på hvordan "det nye eventyret" kan være. Pek-og-klikk with a twist. Og med en passe balanse mellom det klassiske og det innovative bør Sinking Island være et must både for gamle og nye elskere av enn sjanger som heldigvis ennå vil leve lenge. Forhåpentligvis uten behov for fornavn av noe slag.