Sly Raccoon

Muligheten til å snike seg inn på og overraske motstandere har tidligere vært forbeholdt spill som Metal Gear Solid og Splinter Cell. Men nå er det kommet et plattformspill som gir deg den muligheten. Kan dette bli noe bra da?

En utvikler vi har hørt lite fra har gitt lyd fra seg har plutselig smelt til med Sly Raccoon, spillet som blander sammen spionaction med plattformsjangeren. En blanding som ikke akkurat er av det vanlige slaget. Og det var på høy tid. Vi trenger litt nytenkning innenfor denne kategorien. De fleste av oss er for lengst gått lei av klassiske plattformspill som ikke byr på annet enn tilfeldig hopping rundt på plattformer som forsvinner ned i uendelige, svarte dyp. Her får du et godt plott, presentert på en original og nyskapende måte.

Boka for mestertyver
Til åtteårsdagen skulle Sly Raccoon arve boka Thievius Raccoonus, boka som i generasjoner har gått i arv og som har lært Raccoon-familien det de trenger å vite for å bli mestertyver. Men før Sly får boka blir den stjålet av the Fiendish Five, og det ser en stund ut til at rekken med mestertyver blir brutt. Etter ti år bestemmer Sly Raccoon seg for å stjele boka tilbake fra tyvene, noe som kommer til å by på en del problemer. Boka er nemlig blitt delt mellom de fem skurkene og spredt utover hele verden. Men med hjelp fra Bentley - hjernen og kodeknekkeren - og fra Murray - sjåføren og tøffelhelten - skal han prøve å få tak i alle sidene i Thievius Raccoonus.

Stemningsskapende
Lærekurven dette spillet presenterer deg for er ikke så bratt at du klarer å følge med. Det første brettet introduserer deg for en rekke bevegelser som du vil få bruk for senere. Og det hele munner ut i en spennende scene der du hopper over en parkeringsplass der en politidame tar livet av alle politibilene som står parkert der, mens du hopper ivrig av gårde og unngår akkurat bare så vidt de eksploderende bilene.

Toon Shading er to ord som kanskje ikke betyr like mye for alle, men det betyr hovedsakelig at det ser ut som om du deltar i en 3D-tegnefilm. Fargene er flotte, grafikken er skarp og markert og det ser virkelig bra ut. Toon Shading passer ypperlig til dette spillet, og gir det en god puff i humoristisk retning. Animasjonene er glatte og "dødsanimasjonene", for å kalle de noe, er en blanding av realistiske og humoristiske. Og det fungerer bra.

Lyden er perfekt avbalansert, noe som gjør at samtalene ikke drukner i musikk eller høylydte lyder. Og stemmeskuespillet i dette spillet er like gjennomført som resten av spillet. Man føler at samtalene er naturlige og det fremmer den fryden man føler når man spiller spillet. De andre lydene i spillet er bra, og hjelper spillet i riktig retning. Musikken er usedvanlig stemningsskapende, med tanke på at dette er et plattformspill, og det er ikke en dårlig egenskap. Derfor blir det å snike seg bak en lav murkant uten å bli oppdaget av motstanderen, skli ned et tau, ta en salto og overraske en fiende ved å angripe fra en vinkel man ikke venter angrep fra, usedvanelig tilfredstillende.

Variasjoner
Leveloppbygningen er ganske klassisk: Det er en nøkkel på hvert brett. Du må få tak i alle nøklene slik at du kan låse opp veien til bossen. Det er fem levler, noe som burde gi deg noe å holde på med i en liten stund fremover. Den eneste levlen som virkelig skiller seg ut er den siste levlen, noe som gir deg følelsen av at dette brettet er mer viktig og enda mer alvorlig enn de tidligere. Det finnes en rekke filmer, triks og knep som du kan låse opp ved å finne alle sporene og åpne safen som finnes på de fleste brettene. Man kan for eksempel få evnen til å motstå tyngdekraften når man faller ned i hull eller evnen til å senke hastigheten på tiden. Det er med andre ord en rekke ting å låse opp som kan gjøre det lettere å spille, men det er ikke nødvendig for å komme igjennom spillet.

De fleste brettene varierer ganske mye, mens noen brett minner litt mye om hverandre. Det gjør ikke noe, for man blir aldri sittende med følelsen at man har gjort det samme tidligere. Til og med bossene er usedvanlig varierte, og jeg blir overrasket over hvor forskjellige de er. Bare for å demonstrere forskjellene kan jeg si at the Fiendish Five består av en skummel frosk, en gamblingsglad bulldog, en vodooelskende alligator, en pyromanisk panda og en forvokst ugle.

Noe galt med spillet må man nesten streve for å finne. Men jag har opplevd vanskeligheter med kameraet en sjelden gang, noe som førte til at jeg feilberegnet hoppet mitt og dalte rett ned i den visse død, noe som skjedde en del ganger akkurat på et visst punkt. Det er irriterende, men det er ikke ofte det skjer, og man er gitt friheten til å bevege på kameraet selv, hvis ikke den automatiske vinklingen skulle passe. Jeg syntes kanskje spillet ble en tanke kort, selv om det gir muligheten til å låse opp kommentarspor og "behind the scenes"-dokumentar. Likevel er dette pirk og det burde ha liten innvirkning på deg som vil kjøpe spillet.

Jeg har lenge ønsket meg et plattformspill som var mer originalt enn de andre, og her har vi det. Det har en liten historie, et plott, snikeelementer og det er morsomt og spennende å spille. Grafikken er vakker og lyd, stemmeskuespill og musikk passer glimrende sammen med resten av spillet.