SnowRunner

To og et halvt år etter at vi fikk Spintires: Mudrunner tilgjengelig gir Saber Interactive oss nå oppfølgeren SnowRunner. Navnet kan lure noen og enhver ved første øyekast ettersom det handler nesten like mye om kjøring i gjørme som før, men med ekstra kjøring i snø i tillegg.

Det forrige spillet var mitt første møte med denne serien ettersom jeg gikk glipp av det første Spintires-spillet. Jeg koste meg såpass med forgjengeren at forventningene til SnowRunner var akkurat passe høye, og jeg lyver om jeg sier at jeg er skuffet.

Som en kort innføring kan denne serien regnes som en mellomting mellom Euro Truck Simulator og Farm Simulator ettersom det er en ren simulator som foregår i ødemarken. Kontrollene er presise, realistiske og utrolig krevende, og virkelighetsfølelsen kjennes gjennom hele spillet. Dette er ikke spillet for deg som liker fart og spenning, men snarere liker å kose deg med enkle oppgaver som noen ganger må løses på finurlige måter.

Et av minusene ved forgjengeren var mengden med innhold i spillet, og det har utviklerne gjort noe med nå. Over dobbelt antall kjøretøy (totalt 40 mot 19 i forrige utgave), og nye lokasjoner som Alaska og russiske Taymyr, på kart som er opptil fire ganger større enn tidligere, en rekke nye aktiviteter, forskjellige typer last og ikke minst muligheten til å gjøre kjøretøyet mer personlig, gjør SnowRunner til en langt mer tidkrevende oppgave å komme gjennom alt enn tidligere. I tillegg lover utvikleren at det skal komme mer innhold det neste året som enten fås kjøpt i ettertid eller som følger med season pass ved investering i dette. Er du så heldig at du spiller på PC er det i tillegg mulig å laste ned en rekke brukerutviklede tillegg som gjør opplevelsen enda bedre.

En av tingene som gjør denne spillserien tidkrevende er manglende GPS i kjøretøyene. Her må det brukes god gammeldags kartforståelse for å komme seg fra A til B, og dette kan gjøre ting litt vanskeligere. Spesielt i starten er det særdeles utfordrende ettersom utkikksposter må låses opp underveis for å avdekke deler av kartet. Dettes gjøres ved å kjøre opp til master plassert rundt omkring, og noen av disse er ekstra vanskelig å komme til om ikke riktig kjøretøy blir brukt.

Både grafisk og lydmessig leverer SnowRunner som forventet. De har forbedret litt fra sist, og det er mindre feil å finne i grafikken denne gangen. Fortsatt finnes det en og annen «Chuck Norris-busk» som tåler enorm motstand fra vinsjen før de brekker i forhold til størrelse på busken, men i de aller fleste tilfeller gjelder det å finne en solid gjenstand å feste vinsjen i for å komme seg frem. Apropos vinsjen så er denne min aller beste venn i spillet. Jeg kan bruke denne for å komme meg løs fra sumper jeg setter meg fast i uten å måtte hente et hjelpekjøretøy for assistanse, og jeg lover at denne blir flittig brukt spesielt i starten før jeg lærer meg hvor jeg kan og ikke kan kjøre.

I likhet med forgjengeren er det flerspillerdelen som gir meg mest glede med spillet. Så langt har jeg kun fått prøvd det med én venn, men bare det gjorde opplevelsen flere ganger bedre.

Kort oppsummert er SnowRunner definitivt en oppgradering fra forgjengeren med en rekke nytt innhold, og også forbedring i spillbarhet og utseende. Spillet nytes aller best med venner, men er også veldig bra alene. I disse karantenetider er det rett og slett perfekt til å samles med venner en kveld for litt avslappende skogsveiarbeid. Skal jeg finne noe å arrestere utgiveren på er det musikken i spillet som gjerne kunne vært litt mer passende til det jeg ser på skjermen, men så lenge jeg kan bruke Spotify til å fyre opp litt god gammel country har jeg egentlig ingen grunn til å klage. SnowRunner er uten tvil en oppgradering fra Spintires: Mudrunner.