Sonic & All-Stars Racing Transformed

Vanskelig. Jeg hadde ikke testet så mange baner i Sonic & All-Stars Racing Transformed før jeg kastet kontrollen i veggen og skrek i vill fortvilelse. Delvis skyldes det at Tails hånlo av meg hver gang jeg mislykkedes, men mest fordi jeg ble satt på plass av et spill med sjuårsgrense. Forbanna! Men det er bare sånn det går når man som kjepphøy racingentusiast tror at man kan skrense seg til seier på høyeste vanskelighetsgrad.

Sumos etterlengtede oppfølger er utfordrende på den sjarmerende måten som spill var før i tiden. Kompromissløst til tider (på de høyeste vanskelighetsgradene), og det fikk meg til å tenke på F-Zero GX ved noen anledninger. Velger man i stedet Easy er det ikke det spor vanskelig å cruise inn til seier, men aberet er at man vinner langt færre stjerner - noe som igjen gjør det vanskeligere å avansere i karrieremodusen. Det blir også vanskeligere å låse opp de usynlige figurene som bare skriker etter å få kjøre sammen med Sonic og vennene hans.

Sonic & All-Stars Racing Transformed er et Mario Kart-lignende racingspill som passer best til de litt yngre spillerne. Det er kjempesøtt med rosa go-karts og bananformede Monkey Ball-biler, og samtidig typisk Sega-tullete med skrikete kommentator, arkademenyer og old school-aktig musikk. Sett over ett er dette et vellaget spill tvers igjennom. Det er et spill som sender tankene til Crazy Taxi, Outrun 2 og Sega Rally.

Den største forskjellen fra forgjengeren er at nå, som tittelen antyder, forvandles kjøretøyet automatisk fra bil til båt, og deretter til fly på utvalgte steder gjennom banene. Båtracingen føles ikke så veldig annerledes fra bilracingen (bortsett fra at det selvfølgelig går litt saktere, og at styringen ikke er like presis), mens flyene og områdene man flyr gjennom tilbyr en spillopplevelse som skiller seg radikalt ut.

Oppe i luften kan man utnytte plassen, velge hvordan man vil takle bevegelige hindringer og utføre såkalt barrel rolls eller andre kule manøvre. Til å begynne med føltes den innklemte variasjonen mellom de ulike momentene en anelse påtatt, men etter ti timer med enspilleren vil jeg applaudere Sumo Digital for at de våget å satse på noe annet enn det velkjente Mario Kart-oppskriften.

På samme måte som i Outrun 2 og det første Sonic Racing-spillet, handler det i Sonic & All-Stars Racing Transformed om såkalt drifting. I forkant av hver sving bør man søke yttersvingen, trykke lett på bremsen for å sette opp bilen sidelengs, og deretter styre sladden gjennom svingen. Jo lenger man sladder, desto mer boost samler man opp. Boosten sparker igang så fort man slipper sladdeknappen og retter opp bilen. Det er selvfølgelig lønnsomt å kombinere så mange sladder som mulig, og på visse baner kan man drifte gjennom hele runden.

Spillmekanikken er lånt direkte fra Outrun 2, og passer perfekt som i det første Sonic Racing-spillet og alle andre varianter av kjempesøt leketøysracing. For det er ikke så mye realisme å spore her, alt er erstattet med høykonsentrert, arkadeaktig spillglede. Det er faktisk latterlig morsomt å lykkes med en 900 meters sladd, utløse den opptjente boosten og dundre forbi konkurrentene før man slipper ut en av spillets mange power-ups.

På samme måte som i Mario Kart samler man opp diverse våpen og hjelpemidler under spillets gang. Her kommer riktig nok Sonic & All-Stars Racing Transformed til kort sammenlignet med Mario Kart Wii, som med sitt enorme arsenal fullstendig overskygger dette spillet. Noen godbiter er det her likevel, som sugefisken, tornadoen og en baseball-hanske som beskytter karten mot angrep bakfra.

Samtidig er det tydelig at Sumo har jobbet hardt for å finne opp hjulet på nytt, og de har derfor ikke kopiert eller etterlignet våpen fra Nintendos storselger. Bisvermen, rakettene og flere andre våpen i Sonic & All-Stars Racing Transformed er dårlige og frustrerende i bruk, og det kler ikke et lystig partyspill av denne typen.

Når det kommer til brettdesign, så varierer det fra geniale racingkurver til uinspirerte søppelbaner. Av og til varter Sega opp med godbiter for fansen i form av herlig designet After Burner- og Samba De Amigo-baner, og det er tidvis mye å se for den oppmerksomme spilleren. Andre ganger er banene i dette spillet så utrolig fantasiløse at det er vanskelig å holde seg våken - gode eksempler er Shinobi- og Sonic-banene.

Sonic & All-Stars Racing Transformed byr på et vell av ulike spillmodi for den ensomme spilleren, men det er i flerspilleren dette spillet virkelig skinner. Her ser man at Sega ønsker å appellere til den rutinerte gameren, og det i mye større grad en Nintendos Mario Kart eller Sonys Modnation Racers. Strøken bruk av drifting og god kunnskap om banene er alfa omega hvis man vil lykkes i de tidvis elleville online-konkurransene. Man kan også spille på delt skjerm med opptil fire spillere, og dette er løst på en elegant måte som vekker gode minner fra gamle split-screen-oppgjør.

Når alt kommer til alt har Sumo lykkes med denne fargesterke og sjarmerende oppfølgeren. Yngre spillere kommer garantert til å sette pris på variasjonen mellom bil, båt og fly, mens vi som er litt eldre og mer rutinerte vil finne mye underholdning i flerspilleren. Sonic & All-Stars Racing Transformed hadde klarte en åtte av ti hvis brettdesignet hadde holdt et høyere nivå, og hvis bare grafikken hadde vært en anelse bedre. Det stopper på sju, men jeg synes likevel at dette spillet utklasserer Sonys Little Big Planet Karting.