Sonic and the Secret Rings

Det kunne ikke ha begynt dårligere. Først plages jeg av en trist innledning med stemmeskuespill og humor som ikke fungerer. Stemmene gir en kunstig kontrast til de solbleke boksidene som mellomsekvensene utspiller seg på. Dessuten spilles det konstant ynkelig hardrock, for hardrock er jo Sonic eller hva? Det burde være en smiley som himler med øynene her, men jeg synes ikke de gjør seg i en omtale. Dere får heller tenke inn en selv. Utenom dere som elsker hardrock da. Blinkende smiley.

Sonic havner i boken Tusen og en natt, der hans superkrefter kommer til nytte. En vonding har nemlig gått rundt og vært ufyselig og det går jo ikke. Slikt bekjempes best med å løpe rundt i superkjapp fart og lete etter gullringer. Det er akkurat hva jeg gjør. I noen trivelige baner farer man rundt som et olja lyn, forsøker å overleve og samle så mye som mulig.

Etter en stund begynner jeg å tilgi den dårlige innledningen. For når Sonic setter i gang å løpe, så gir han som vanlig alt. Det er herlig med fart. Først en tur rundt hele banen der det mest handler om å gå i mål. Siden mindre utfordringer der ulike deler av banene undersøkes nærmere. Kappløp og eggjakter varieres med flygende matter og plattformer. Det er fett, det er variert og jeg har det skikkelig moro.

Så plutselig merker jeg - en liten måler. Den lille måleren fylles opp når jeg har vært flink og når jeg har vært skikkelig flink, da går Sonic opp et level. Hei, et Sonic-spill med rollespillelement. Hva i all verden er dette? Høyere level innebærer flere poeng som man kan utnytte. Poengene bruker man til å fordele de nye oppgavene man støter på under spillets gang. Pimpe din blå, superkjappe venn før hver utfordring. Iblant kreves kjapphet og iblant aggressivitet.

Det viktigste i Sonic and the Secret rings er fortsatt at styringen fungerer som den skal. Det gjør den mesteparten av tiden. Når den ikke gjør det så får jeg problemer. Styringen utføres ved å svinge kontrolleren slik at Sonic beveger seg. Fremover rører han seg automatisk. Bakover er ikke like lett. Iblant krever visse baner dessverre at man beveger seg bakover. Da kjenner man seg ikke lengre som verdens kjappeste men mer som et dovendyr. Sonic and the Secret Rings fungerer ikke så bra når det er kompliserte ting på gang. Flaks er det heldigvis at nesten alle banene ikke krever mer enn en superkjapp løpetur mot horisonten. Synd at alle banene fungerer slik.

Iblant finner jeg likheter med et av mine absolutt favorittspill fra den forrige Nintendo-generasjonen; Donkey Konga: Jungle Beat. Ikke det at spillene egentlig er spesielt like, verken estetisk eller i gjennomføring. Ellers finner vi samme opplegg. Jeg spiller en bane og liksom vet at det finnes en måte å klare den med maksimal presisjon, uten å miste noe av flyten. Det går an å lære seg en bane med den minste nøyaktighet og det er ikke før man virkelig gjør det at man for fullt kan utnytte kontrollen. Man kan nøye seg med å klare baner for å komme videre, men legger man ned tid på å lære seg dem, så kommer man til å bli belønnet. Det gir spillet lang holdbarhet, for de som liker dette.
Et ganske stor bunke minispill finnes i tillegg. De holder ikke til en helaften slik minispillene i Wario Ware: Smooth Moves eller Rayman Raving Rabbids gjør, men de er nå litt kule da og gir en liten bonus i spillet.

Det finnes en hel del problemer i Sonic and the Secret rings. Styringen er sjelden min beste venn og jeg føler ofte at jeg ikke helt forstår hva som skjer før det allerede har skjedd. Stemmer og musikk kan kritiseres og kampene mot spillets bosser er ikke spesielt artige. Det meste er faktisk veldig smakløst. Men når spillet er som best, er det lett å ignorere problemene. Det finnes mange som håper på Sonic and the Secret Rings som det blå pinnsvinets store comeback. Spillet er delvis moro og er ikke helt borte vekk. Det er ikke den storstilte comebacket som massene ønsker, men det er et greit nok spill og gir en smule håp for fremtiden.