Sonic Dash

Det blå pinnsvinet nekter å gi seg. Han har riktignok levert varene i iOS-spillet Sonic & Sega All-Stars Racing og Sonic & All-Stars Racing Transformed, og fansen ser ikke ut til å få nok av den fartsblinde maskotten. Jeg begynner derimot å bli mett.

Siste oppføring på CV-en hans heter Sonic Dash, og er et iOS-eventyr som føyer seg inn i en lang rekke av ulike Endless Runner-spill. Det virker jo naturlig. Skal man først ha en egen sjanger hvor essensen er å løpe, så finnes det ikke så mange bedre kandidater enn nettopp Sonic.

Redaksjonen har i det siste ytret frykt for at spillbarhet vil bli den lidende part når stadig flere utviklere åpner for mikrotransaksjoner. Jeg har blåst av det og sagt at det ikke er noe problem. «Spillerne vil ikke finne seg i å bli behandlet slik, så modellen vil implodere før eller siden», har jeg slengt ut og lent meg tilbake med hendene foldet bak hodet. Hovmod står for fall (hvorfor må alle disse klisjene passe så fordømt godt?).

For det tar bare noen minutter før jeg føler at Sonic har rullet gjennom lommeboka mi med alle piggene ute. Spillmoro avbrytes til stadighet av tilbud om å kjøpe meg fordeler. Det er ikke verdsatt fra min side. Et spill som baserer seg på å prøve og feile burde ikke hindre meg i å gjøre nettopp det.

For Sonic Dash frister meg til å spille. Jeg liker fartsfølelsen, den enkle kontrollen og selvfølgelig er det fortsatt deilig å suse gjennom en loop før jeg ruller tre mekaniske krabber i senk, og etterlater dem som skrapmetall. Det er pent å se på, og som en Endless Runner holder selve spillet et bra nivå. Det plager meg heller ikke at sjangeren er vanskelig, og at man gjerne dør før det har gått ett par minutter. Sånn er det bare.

Men hver gang jeg dør får jeg tilbud om å kjøpe meg tilbake inn i spillet, og uansett hva jeg velger så blir jeg guidet gjennom en liten handlerunde. Og akkurat idet jeg tror at handelen er over, så dukker det jaggu opp et hint om hva jeg burde kjøpe for å gjøre spillopplevelsen bedre. Mitt forslag: Hva med å bare la meg spille?

Dette er bedre løst i spill som Temple Run. Der er det også nok av tilbud om mikrotransaksjoner, men det er vesentlig enklere å overse. Skip? Ja, takk. Run Again? Ja, takk. Det hadde ikke vært umulig å bruke en lignende løsning i Sonic Dash.

Jeg vet at det er litt sutrete, for spillet koster jo bare 14 kroner. Men 14 kroner er faktisk mer enn de fleste spill i sjangeren, og jeg føler at jeg betaler ekstra fordi spillet inneholder et blått pinnsvin. Resultatet er et spill som blir gjort utilgjengelig for meg, hindret av et pengegriskt system, og det er synd.