Sonic Racing: Crossworlds

Det er 15 år siden Sumo Digital ga ut det vanvittig morsomme Sonic & Sega All-Stars Racing, som for første gang lot oss kjøre om kapp i kartformat med Segas ikoniske pinnsvin. Det klarte aldri å overgå Nintendos rørleggerens racingeventyr når det gjelder popularitet og kvalitet, men det førte likevel til to oppfølgere fra utvikleren. Nå er Sonic the Hedgehog tilbake bak rattet, men denne gangen er det Sonic Team som står for utviklingen, og selv om det er mange likheter, er dette sannsynligvis den beste racingtittelen hittil med Sonic i rampelyset.

Da Sega først viste frem Sonic Racing: Crossworlds, var den store nyheten, akkurat som spillets tittel antyder, at man kan reise mellom ulike verdener under samme løp. Det er åpenbart inspirert av Paramount Pictures' suksessfilmer, og samtidig en genistrek som definitivt blåser nytt liv i kartsjangeren. Blandingen av de ulike verdenene skaper en følelse av uforutsigbarhet for hvert nye kart, der føreren som leder et løp før andre runde, får velge hvilken av de to verdenene førerne skal kjøre inn i i neste runde. Til å begynne med er det et par forhåndsbestemte verdener å reise til, men når spilleren har vunnet gulltrofeet i hver Grand Prix, åpnes døren til alle verdener, der det ikke bare dreier seg om såkalte Crossworlds-kart som foregår mellom to verdener, men også vanlige kart.

Noe Sonic Team har utnyttet den siste tiden er maskotens lange spillhistorie, noe ikke minst Sonic X Shadow Generations er et tegn på. I Sonic Racing: Crossworlds har de samlet figurer fra en rekke ulike spill, blant annet Sage fra Sonic Frontiers, Jet fra Sonic Riders og Omega fra Sonic Heroes. Sammenlignet med Sonic Team Racing, som inneholdt beskjedne 15 figurer, er det denne gangen fullpakket med forskjellige førere å velge mellom. Men det er ikke bare karakterene som har blitt brukt i Sonics historie, men også kartene og musikken fortjener å bli nevnt.

Ved å konkurrere om å få best mulig tid (Time Trials) på ulike kart, kan du låse opp ny musikk i spillets jukeboks. Du er imidlertid ikke henvist til å stirre på jukeboksen mens den spiller nostalgiske hits, men du kan lage din egen spilleliste med favorittene dine fra Sonics tidligere eventyr. Selv satte jeg raskt sammen en liste med sanger fra Sonic Mania, Sonic Free Riders, Sonic Colors, Sonic Unleashed og Sonic Frontiers, som virkelig gjorde racingen enda morsommere. Alle kartene har selvfølgelig en tilhørende sang, men for å unngå at det blir repeterende, anbefaler jeg på det sterkeste å tilpasse din egen spilleliste og deretter blande rekkefølgen på sangene. Dette viste seg å være en funksjon jeg ikke engang visste at jeg trengte, men jeg kan ikke leve uten den nå.

Når det gjelder kartene, har Sonic Team ikke glemt noen av pinnsvinets beste (eller verste) øyeblikk. I Sonic Racing: Crossworlds får vi suse gjennom alle tenkelige steder, som de greske Apotos fra Sonic Unleashed, Kronos Island fra Sonic Frontiers, Radical Highway fra Sonic Adventure 2, Northstar Islands fra Sonic Superstars og White Space fra Sonic X Shadow Generations. Selv om dette er kjærkomment, er det også en stor risiko for å glemme et sted, og faktum er at jeg noen ganger opplevde flere kart som anonyme. Jeg savner for eksempel Green Hill Zone, Egg Planet Park eller hvorfor ikke et middelalderinspirert kart fra Sonic and the Black Knight? Noen kart er helt unike, men mangler også en tydelig karakter, og dette er ikke minst tydelig i de såkalte Crossworlds-kartene som jeg nevnte tidligere.

Du ser allerede nå at det største problemet med Sonic Racing: Crossworlds er anonymiteten. Jeg har allerede nevnt de til tider uinspirerte kartene, men det er også flere andre ting å påpeke. Først og fremst synes jeg ikke sjåførene er uttrykksfulle nok. Når du kjører mot rivaler (mer om det senere) kan de reagere på hendelsesforløpet, men ellers savner jeg glimt mellom sjåførene under løpene eller noen form for oppmuntring til at jeg velger dem i menyen. Resultatet er at jeg egentlig ikke bryr meg om hvem jeg spiller som, noe som føles langt fra slik jeg vanligvis føler meg.

En annen ting jeg kritiserte Team Sonic Racing for, og som nok en gang er et problem, er de utrolig uinspirerte våpnene. I forgjengeren besto de alle av wisps fra Sonic Colors, og også denne gangen er et par av våpnene wisps. Men det finnes også andre merkelige våpen som jeg synes Sonic Team kunne ha kommet opp med et mye bedre alternativ til. For eksempel kan du beskytte deg ved hjelp av et metallskjold som ikke stammer fra noe spill, og som lett kunne ha vært erstattet av boblen fra de klassiske 2D-spillene. Et annet eksempel er de målsøkende objektene som består av boksehansker, og i min verden burde det være eksempler på prosjektiler i stedet for boksehansker? Hvis man til en viss grad kombinerer anonyme kart, våpen og mangel på stemmeskuespill, føles det ikke helt som om de har hatt nok tid til å levere et så bra spill som de kunne ha gjort.

Helt fra starten av er alle figurene (med unntak av et par skins) låst opp, og personlig synes jeg det var litt skuffende å ikke kunne låse opp noen nye figurer. Det er imidlertid en liten kjepphest og kan like gjerne være positivt i andres øyne. Det er uansett mye mer å låse opp. Jeg nevnte tidligere muligheten til å sette sammen din egen spilleliste, men jo mer du spiller, jo flere sanger låser du opp, slik at du til slutt kan sette sammen den ultimate spillelisten. I tillegg kan du dekorere din egen profil med nye titler som du tjener mellom løpene, men fremfor alt handler det opplåsbare innholdet om de forskjellige kjøretøyene.

Du kan velge mellom et par forskjellige typer kjøretøy, som alle prioriterer de ulike aspektene fart, akselerasjon, styrke, kontroll og boost. I tillegg kan du igjen hoppe på et svevebrett som i den forferdelige Kinect-tittelen Sonic Free Riders, som gir mye fart, men på bekostning av evnen til å håndtere skarpe kurver. Nye deler til kjøretøyene kan kjøpes for Donpa-billetter som du tjener etter hvert løp og ved å fullføre ulike utfordringer. Å tilpasse sitt eget kjøretøy appellerer sikkert til noen, men personlig synes jeg det blir kjedelig etter en stund og frustrerende når alle må modifisere vognene sine før løpene i lokal flerspiller eller i online-modus. Jeg hadde mye heller sett at førerne hadde sine egne unike biler, med spesifikke egenskaper som passer til ulike preferanser.

Det er imidlertid ikke bare de ulike kjøretøyene som kan ha innvirkning på egenskapene til akkurat ditt kjøretøy. Jo mer du spiller, jo flere gadgets vil du også låse opp som justerer kjøringen. De har alle forskjellige betydninger, der én kan øke hastigheten din, mens en annen forbedrer akselerasjonen. På det meste kan du aktivere seks gadgets, men noen av dem tar opp mer enn ett spor i settet ditt, noe som krever nøyaktighet for å komme seirende ut til slutt. Du må faktisk ta hensyn til dem, ettersom de forskjellige kartene kan bli lettere eller vanskeligere hvis du bruker et uegnet sett. Et kart med skarpe kurver lønner seg ikke å være raskest, med mindre du vil slikke rekkverket. Også her er det litt for mye fokus på å modifisere bilene, og jeg hadde foretrukket å se alternativer som deaktiverte dette helt, selv om det absolutt har sin sjarm i visse situasjoner.

Åtte løp, bestående av tre kart hver, er tilgjengelige for alle enspillerentusiaster å takle. I likhet med Mario Kart er det nå også forskjellige hastigheter å velge mellom, og ved å samle gull i alle løpene låser du opp Super Sonic Speed, som helt klart er den opplagte måten å spille Sonic Racing Crossworlds på. Her er hastigheten skrudd opp til elleve, hvor det går så fort at jeg nesten ikke rekker å reagere på det som skjer rundt meg. De som synes Mario Kart 8 Deluxe er for tregt på 200cc, må spenne seg fast for å henge med her. Det blir derfor ikke det minste kjedelig å spille gjennom løpene, og det blir det heller ikke når den speilvendte modusen er låst opp.

Det jeg savner er en ren historiemodus som forgjengeren lyktes så godt med. Hvis du ikke ønsker å samle alt, er det stor risiko for at du går lei av enspillermodusen. Når det er sagt, er det et par andre ting å gjøre i tillegg til spillets åtte Grand Prix-konkurranser. Sonic Racing: Crossworlds introduserer et nytt konsept der du før hver Grand Prix blir møtt av en ny rival som vil gjøre alt de kan for å sabotere deg. Dette er derfor nok en grunn til å delta i Grand Prix igjen, ettersom hele rivalsystemet består av 24 rivaler (alle standardfigurer). Når du også beseirer en rival, skrues vanskelighetsgraden til neste rival opp enda et nivå hvis du ønsker det, noe som også øker både utfordringen og belønningen det gir.

Hvis du blir lei av å bare kjøre Grand Prix eller Time Trials, er det heldigvis også Race Park å hengi seg til, som består av seks forskjellige alternativer. I en av dem er førerne delt inn i lag der man i tillegg til å få en god plassering i løpet konkurrerer om å samle så mange ringer som mulig, mens en annen modus går ut på å kjøre inn i motstandere for å fylle lagets felles boost-måler, som vil gi hele laget et skikkelig løft når måleren er maksimert. Dette betyr at noen av de samarbeidende elementene fra Team Sonic Racing er beholdt, noe de absolutt fortjener å gjøre. Dessverre tilbys det ingen ren modus der du spiller akkurat som i forgjengeren og deler våpen.

Race Park er også basert på rivalsystemet, men kommer med en liten vri. Her viser Sonic Team nok en gang at de verdsetter Sonics historie og ønsker å gi oss nostalgiske kick, ettersom rivalene denne gangen er delt inn i trioer og i utgangspunktet er basert på Sonic Heroes. Her får vi konkurrere mot Team Sonic, Team Dark, Team Rose og Team Chaotix, noe som personlig gjorde meg barnslig glad. Av en eller annen grunn presenteres imidlertid rivalene her som hologrammer, noe jeg ikke helt forstår hvorfor, men det spiller også en veldig liten rolle. Race Park fungerer som et veldig godt supplement til å spille vanlig Grand Prix, og sammen med Time Trials er utvalget av spillermodi for solospillere fortsatt helt akseptabelt.

Oppsummert er Sonic Racing: Crossworlds et godt spill som har noe for enhver smak. Men det har også sine åpenbare problemer som det blir vanskelig for utviklerne å rette opp i ettertid. Jeg setter pris på at Sega er villige til å investere i spillet og virkelig omfavne konseptet med å krysse ulike verdener, ettersom vi snart kan ønske Aang fra Avatar: The Last Airbender, Joker fra Persona 5 og Teenage Mutant Ninja Turtles velkommen (for å nevne noen få). Jeg er sikker på at jeg ikke har brent nok gummi ennå, men jeg har tenkt å begi meg ut på de flerdimensjonale veiene med en gang.