Sonic Superstars

Det hender av og til, eller faktisk ganske ofte, at jeg synes synd på Sonic. Han har ofte min sympati når det gjelder spesialbehandlingen av hovedrivalen og urettferdigheten mot Yuji Nakas blå flekk. Ja, jeg snakker om Mario. Nintendos gylne gås kan virkelig ikke mislykkes, ifølge de fleste av oss. Når han har hovedrollen i klassiske sidescrollende 2,5D-titler - som New Super Mario Bros., New Super Mario Bros. Wii, New Super Luigi U, New Super Mario Bros. U og New Super Mario Bros. Deluxe - blir det alltid beskrevet som herlig retro.

Når Sonic gjør det samme i spill som Sonic Mania, Sonic Origins eller Sonic Superstars er det mer sannsynlig at han blir beskrevet som fantasiløs og fastlåst i fortiden. Det er selvfølgelig urettferdig, og selv om jeg misliker Sonics åpne verden-titler fra de siste 20 årene, er jeg veldig glad i eventyrene der han kvitter seg med alt som ikke var med i originalen fra 1991. For meg er Sonic dette. Todimensjonal plattformhopping gjennomsyret av Sonic Team's ikoniske, fargerike og lekne design.

Sonic Superstars er utviklet av Arzest, studioet som ble grunnlagt av Naoto Ohshima, som i sin tid skapte figuren sammen med den tidligere Sonic Team -sjefen Yuji Naka. Arzests siste spill, Balan Wonderworld, skiller seg ut som en av de verste plattformtitlene jeg har prøvd i hele mitt liv, noe som gjorde at jeg følte en viss skepsis på forhånd her. Det tok imidlertid ikke mer enn kanskje fem minutter med Sonic under Superstars s åpningsbane før jeg innså at dette er overfylt av sjarm og nostalgi uten å føles like gammeldags som for eksempel Sonic Mania.

Ideen her er å beholde det gamle gameplayet fra Mega Drive-tiden, men samtidig prøve å inkludere noen nye spillmekanikker, slik at grunnkonseptet er friskt nok til å bygge videre på. Du kan velge å spille som Sonic, Tails, Knuckles eller Amy, og det er mulig å spille hele eventyret sammen med opptil tre venner. Den største innovasjonen i spillet har å gjøre med Sonics spesielle edelstener.

Når spillet begynner, har Sonic, via en superstilig introsekvens, fått tak i en uvanlig kraftig Chaos Emerald som gjør det mulig å utføre et spesielt triks som involverer duplikater. Uansett hvilken av de fire figurene du spiller som, kan du én gang i løpet av hvert nivå trykke ned høyre joystick for å aktivere et slags superangrep der et tjuetalls ekstra versjoner av den valgte figuren dukker opp på skjermen for å hjelpe til. Disse angrepene er ekstra verdifulle å slenge ut under noen av spillets mer gjenstridige bosskamper, og derfor liker jeg ideen. Utførelsen og utformingen av selve angrepet er kanskje ikke den beste, og noen ganger føles det litt for japansk, på en merkelig måte, men det er absolutt ikke noe jeg misliker.

Når det gjelder sjefene, har Arzest og Sega gjort sitt ytterste her og skapt mange virkelig gode sjefer som alle følger 90-tallsmønsteret som spesielt Nintendo har finpusset til perfeksjon gjennom årene. Hver boss utfører tre angrep (av forskjellige typer og med god variasjon) for deretter å sette seg i en posisjon der du som spiller kan gjøre skade, men du må finne ut hvordan og hvor så raskt som mulig. Det er en boss som skyter ut kjeder, og for å slå denne slemmingen må du lure den til å skyte prosjektilene mot seg selv, mens en annen boss skyter ut ledninger som Sonic kan løpe på og deretter over hodet på den for å påføre skade.

Variasjonen i banene er utmerket, og banedesignet er også bra. Som vanlig er det flere forskjellige veier å gå og mange hemmeligheter på hver bane, noe som oppmuntrer til utforskning, samtidig som selve løpetempoet oppmuntrer til full fart, som alltid med Sonic. Denne balansen, eller rettere sagt "kontrasten", er vellykket og unik, og det er mer utfordring her enn jeg er vant til fra Sonic the Hedgehog.

Designet er også bra, veldig bra. Forhåndsvisningsbildene så litt for kontrastfylte ut for meg, og alle polygonobjektene så blanke ut i Gamescom-videoene som ble sluppet i august, men når spillet først er i gang (jeg har spilt på PlayStation 5 og på en LG OLED C3), er det vanskelig å ikke forelske seg i hvordan Superstars ser ut. Det er sjarmerende, ryddig og fargerikt, og det flyter helt problemfritt. Musikken er også strålende.

Jeg spilte Superstars med barna mine, Frank (8) og Vega (7), og klarte å spørre avkommet mitt om hvor godt de likte (eller ikke likte) Sonics siste eventyr. Frank, som har spilt flere Sonic- og Mario-spill og har brukt to timer om dagen på Fortnite det siste året, løp gjennom banene bedre enn faren sin og var den som fant ut hvordan han skulle beseire tre av sjefene mens jeg satt som et gammelt fossil og klødde meg i hodet. Frank jublet, kvitret og roste gjentatte ganger designet og muligheten til å bytte karakter. Han likte banene, at det går superraskt, og elsket sjefene. Vega, derimot, har ikke spilt så mange spill bortsett fra noen timer med Roblox på iPad-en, og hun syntes Superstars var litt for vanskelig.

Pappa Hegevall er fornøyd etter et par dager med Superstars og innser at Arzest har reparert ryktet sitt etter den forferdelige Balan Wonderworld og gitt ut et sjarmerende familiespill som fanger opp det meste av det som er verdt å ta vare på ved Sonic.