Soul Calibur 3

Sverd hogger i økser, staver smadres mot massive metallskjold og lynkjappe kniver pareres av en hellebard. Lyden av metall runger i den enorme katedralen, og det hvite marmorgulvet ligger som grunnlaget for hele balletten. Kampen om det forheksede Soul Edge og forvridde Soul Calibur fortsetter uforstyrret i Namcos våpenbaserte tredje spill, som på noen punkter vender tilbake til røttene, og på andre prøver å legge en god porsjon ny arena-asfalt med plass til et strategi-innslag, turneringer og muligheten for å sette sammen din egen karakter fra bunnen av. Heldigvis lykkes teamet med en stor del av de nye innslagene, men det er også et par skuffelser i vente.

Men er det på høyde med det nærmest legendariske Dreamcast-spillet? Nei, Soul Calibur 3 mangler den balansen som gjorde det originale spillet så fengende. Det er bedre enn det nå to år gamle Soul Calibur 2 - friskere, mer polert og med en større dybde i kampsystemet - men perfeksjonen og fintuningen fra det originale Soul Calibur er ikke til stede i dette tredje kampspillet. Noe av det skyldes firmaets designfilosofi. Serien skjelner nemlig ikke mellom om du helt kaotisk bare banker løs på knappene i håp om å lande en storslått kombo, eller om du har brukt atskillige timer i treningssalen for å pusse på ferdighetene dine. Det er naturligvis en stor forskjell på utfallet av kampene der den ene spilleren faktisk spiller på alle strengene til sin slåsskjempe, mens den andre bare trykker fortvilt på slagknappene, men det gir Soul Calibur-serien en mulighet for å romme både dedikerte fightersjeler og amatører som bare vil invitere venner over for å ha en koselig kveld.

Dette er også tilfellet med Soul Calibur 3. Det er lett å se spektakulære resultater allerede i løpet av de første par timene, men bruker du dager, uker eller kanskje måneder på å lære dybden i karakterene, vil spillet vise sitt ekte ansikt. Lynkjappe angrep, perfekt timede blokkeringer og grasiøse kast og grep går opp i en høyere enhet. Det er dessuten demt godt opp for distanseangrep og avventende spillere denne gangen, så det er slutt på å ligge livløs på gulvet hele tiden eller stå i den andre enden av kamparenaen for å vente på motstanderen.

Spillets tre nye karakter, altså de som faktisk er helt nye, består av munken Zasalamel, som med styrke og fart som Rock og Astaroth er et godt valg hvis du gjerne vil gi noen lusinger som virkelig synger. Han svinger med letthet sin blankpolerte ljå rundt seg, og har faktisk en del gode kombinasjoner å skryte av. Han følges opp av Tira, en punkete jente som med sin knivskarpe chakram, en slags rockering, er forholdsvis lett å velge. Hun summer nærmest over gulvet som en livsfarlig ballerina og tar ikke lang tid å bli fortrolig med. Setsuka er uten tvil den vanskeligste og mest balanserte av de tre karakterene, men er også stort sett den eneste karakteren i spillet du ikke kan spille ved å hamre løs på knappene. Hennes avventende bushido-stil virker i starten umulig å kontrollere, men etter et par timer med hardtrening er hun faktisk en av de mest dødbringende karakterene.

I tillegg til tre nye slagbrødre, vender hele den gamle gjengen naturligvis tilbake. Tekkens sære samurai Yoshimitsu, Tira, Cervantes, Lizardman, Seong Mi-na og alltid S/M-kledde Voldo er bare noen av de figurene du kan ta kontroll over. Totalt er det mer enn 30 forskjellige, hvorav noen er skapt i spillets egen Create a Character-system, og derfor stort sett bare er en slags blandings-DNA av eksisterende karakterer. Heldigvis har du muligheten til å lage stort sett hva du vil i denne delen, og Namco gir deg sjansen til å gjenskape Jin Kazama, KOS-MOS fra Xenosaga og min personlige wrestler-fyr King - men stort sett i utseende da.

Visuelt er det ingen vei utenom elegansen i Soul Calibur 3. De forskjellige arenaene skinner om kapp når du for eksempel inntar en svevende plattform i et byggeområde i Kairo, eller utkjemper dueller på et platå med utsikt over en frodig dal der en foss pisker i bakgrunnen og du skimter så vidt skjæret av en regnbue. Det blir ikke mye flottere.

Dette følges opp med en feiende flott lydside som blander strykere, fløyter og bombastiske smell til god bakgrunnsmusikk. Det eneste problemet er stemmene og de nærmest åndssvake kommentarene som figurene dine alltid skal mumle seg gjennom før og etter hver kamp.

Det er likevel ikke alt ved Soul Calibur 3 jeg er like begeistret for. Chronicles of the Sword, som faktisk er et strategispill med innlagte kamper og muligheten for å bruke dine egne karakterer på skjermen - er ikke imponerende. Lange lastetider, kjedelige kamper og en mangel på dybde dreper denne delen relativt hurtig. Det ser bedre ut for Tales of the Sword, som er denne utgavens arkademodus med innlagt historie. Det som likevel irriterer er spillets historiekonsekvenser, som ikke kan droppes fordi de inneholder et minimalt interaktivt øyeblikk der du for eksempel skal unngå et tannhjul eller blokkere et slag. Dessuten er lastetiden mellom banene for lang, kanskje på grunn av teksten som skal leses eller din figurs reise over kartet, men uansett er det et irritasjonsmoment.

Disse småtingene skal likevel ikke forhindre meg i å kalle Soul Calibur 3 et solid spill. Namco har pusset på det, trukket noen av de tingene som gjorde originalen så bra tilbake til arenaen, og skapt det absolutt beste våpenbaserte kampspillet som kan oppdrives for øyeblikket. Det når bare ikke stjernene som originalen i sin tid gjorde.