Soul Calibur II

A tale of Souls and Swords eternally retold! Ja, det stemmer. Endelig har oppfølgeren til den omtrent legendariske Soul Calibur nesten begge beina innenfor stuegulvet. Men, hva er det mitt øye skuer? En hatt? I vår hellige stue?!

Som en del vet så startet jo denne serien på den nå "døde" Dreamcast maskinen til Sega med Soul Calibur (SC). Det var jo også i og for seg en oppfølger til spillet Soul Blade. De som har en Dreamcast maskin vil nok si seg enige i at hvis du skal trekke fram en enkelt grunn til å eie maskinen, bare en, så måtte det være SC. Det skumle med å lage en oppfølger til et spill som var så bra som eneren faktisk var, er at man må finne balansegangen mellom hvor mye man skal beholde fra det forrige spillet og hvor mye man skal forandre på. Samtidig skal man huske på at det er en del år siden det første spillet kom ut, og denne nye versjonen vil jo nå ut til andre og ikke minst flere personer siden den nå blir gitt ut på alle konsoller, så om spillet ikke er veldig forandret skulle vel ikke gjøre så utrolig mye, iallefall ikke for de som aldri spilte det første. Et bra spill er jo en gang et bra spill.

Forbedringen det er lettest å legge merke til er nok det grafiske. Alle slåsskjempene som har blitt med over fra det første spillet ser annerledes og helt klart bedre ut. Men mange av deres animasjoner, dette gjelder til en viss grad også for noen av de helt nye karakterene, virker det som er hentet fra det første spillet. Således kan man også si at selve matchene spilles på omtrent samme måte som i eneren, og selve måten man spiller det på er jo selvfølgelig den samme. Ok, så er det ikke noe Dead or Alive 3 på grafikkfronten, og banene er heller ikke like engasjerende, men det ser så absolutt ikke dårlig ut og det fungerer visuelt veldig bra. Kan også her nevne litt om lyden i spillet. Musikken er for det meste helt ok, kan kanskje grense mot det kjedelige, men helt klart godkjent. Jeg må pent innrømme at jeg heller hørte på Darkthrone mens jeg spilte, så det er ikke sånn at man begynner å spasme og svulmer opp rundt ørene av å høre på musikken. Våpenlydene høres ut som de er hentet fra det første spillet. De fungerer helt klart også, og jeg kan egentlig ikke se noen grunn til å skifte dem ut. Så kjapt om stemmene i spillet, for disse figurene sier utrolig mye rart før og etter kampene. De engelske stemmene er litt teite og Namco har nok ikke vært helt heldige der, men til gjengjeld har vi da også fått muligheten til å høre de japanske stemmene i stedet. Pluss-poeng der!

Over til det spillmessige. Det det dreier seg er å trykke på de fire knappene (horisontalt slag, loddrett slag, spark, og en for å blokkere angrep) sammen med retningspilene for å sette sammen forskjellige angrep og spesial-trikserier. Og her er det virkelig mye å sette seg inn i for hver enkelt spillfigur. For meg er det hele litt mye, siden jeg bruker lang tid på å komme meg inn i alle spill som bruker mer enn en knapp til spillingen. Heh. En helt uendelig mengde med både slag og combo-angrep har du til rådighet, for å mestres i kamp. Riktignok går ikke spillet så dypt til verks som Virtua Fighter 4 Evolution, så selv en utrent person som ellers trykker seg vilt gjennom kamper kan ha ikke bare glede av spillet, men også lære seg å spille det på en skikkelig måte over tid. Blant annet ved hjelp av Weapon Master modusen, men mer om den litt senere. For enda litt variasjon har Namco gitt en del av figurene forskjellige "stances" også, altså utgangsstillinger om jeg må få bruke det ordet, og det gir dem enda flere variasjoner i angrepene da de har forskjellige angrep med samme knappe-kombinasjoner i sine forskjellige stillinger. Jepp, som jeg sa, utrolig mye å sette fingrene i. For oss som er dårlige i fighte-spill er det egentlig bare å velge en vilkårlig karakter og sette seg ned for å lære repene. Det føles utrolig godt når en begynner å få til å parere motstanderens angrep og gi en saftigcombo i retur. Man må nok regne med å drive på en del og teste de forskjellige figurene før man klarer å finne seg en favoritt. Med få unntak er jo de fleste av dem også såpass godt laget og balansert at man uten større problemer skal kunne klare å tilpasse seg hvem som helst. For øyeblikket er det Raphael som er hottest i Bent-campen. Fekteren er en av de helt nye figurene for serien. Det er også jenta Talim. For å nevne noen av de som har vendt tilbake fra eneren så har vi samuraien Mitsurugi, den flotte ninjaen Taki, gimpen Voldo, gærningen Nightmare, og sjørøverkapteinen Cervantes.

Hvis man er komplettist så kan vi dessverre melde, som alle garantert har fått med seg, at det er en eksklusiv slåsskjempe med i alle 3 versjonene av spillet. Playstation2 fikk Heihachi som skulle være kjent nok for de som har vært borti Tekken serien, Xbox har fått tegneseriehelten fra McFarlane og Image Comics, Spawn, og Gamecube har Link som er kjent fra Zelda serien til Nintendo. Også fra Todd McFarlane kommer en merkelig skapning som heter Necrid. Han bruker flere av de andres våpen i sin egen gelè-sak og er ellers litt irritabel. Hmf. Han finnes altså i alle versjoner av spillet. Hvor godt noen av disse passer inn i dette spillet kan også diskuteres. Personlig synes jeg ikke noe særlig om dem i det hele tatt. Selv om figurene fra Namco ikke har noe spesielt med hverandre å gjøre rent historisk, faktisk ingenting i de fleste tilfeller, så er det en viss flyt over hvordan de ser ut og passer inn mot hverandre med våpen og slag. Men ærlig talt, Heihachi har ingen våpen! Jeg kan jo ikke si at han er direkte usynkronisert med alle de andre, for det er han jo ikke, men det blir liksom en annen måte å spille på med han og han fungerer ikke direkte bra. Han er ok å banke opp da, det skal være sagt. Hehe. Grunnen til at disse Todd McFarlane greiene er med i Soul Calibur er jo at Namco og McFarlane driver forretning sammen og Namco er også i ferd med å snekre sammen et eget Spawn spill. Så sånn er nå en gang det.

For alle stakkarene i verden uten venner så er det faktisk nok i dette spillet til å holde dere underholdt i lang tid også. Nei, jeg tuller ikke. Det er utrolig mange forskjellige spill-moduser å velge mellom, og flere blir lukket opp ettersom man legger mer og mer tid inn i de man allerede har til rådighet. En av de som kan være verdt å nevne er Weapon Master Mode, der man får diverse oppgaver man skal utføre, denne modusen er også grei for å komme seg inn i hvordan man spiller det siden man lærer å parrere og andre triks. Oppdragene du får er av typen "Du har blitt forgiftet og må banke opp denne kisen før livet ditt ebber ut" eller "Få inn 20 slag på han her før tida går ut og overlev" osv. Ok, det hørtes muligens litt kjedelig ut sånn jeg sa det nå, men realiteten er den at denne modusen er veldig underholdende og flott å spille på og du kan høste inn mengder med gull etter utførte oppgaver. Gullet kan du bruke til å kjøpe nye våpen til spillfigurene. Disse nye våpnene er de samme våpnene du har hatt hele tiden, men de ser annerledes ut og er fine å samle på. I løpet av spillet kan man også unlocke spillfigur profiler, flere sett med plagg til dem, bildegallerier, og andre saker, selvfølgelig også en del andre låste spillfigurer. AI'en i spillet er det egentlig ikke så mye å si om, eller utsette på. Den er for det meste god å spille mot, men også vanskelig å spille mot om du vil det. Den er ikke menneskelig, men heller ikke forutsigbar. Her er det m.a.o. nok å foreta seg for en venneløs stakkar. Allikevel skal det rådes til å i det minste leie inn noen strippere eller andre du kan tvinge til å spille spillet mot. Fordi det er 2-spiller delen som virkelig får Soul Calibur 2 til å skinne.

Kan man nå endelig si at Soul Calibur 2 er en verdig oppfølger til Soul Calibur? Vel. Svaret er ja, og selv om likhetene kanskje er litt store så er det nok av forbedringer og muligheter for å ha det moro her at man ikke blir skuffet. Eneren nådde heller ikke ut til så mange som serien fortjener. Jeg mener, om Nintendo kan gi ut et plattformspill fra 1991 uten å forandre på det i det hele tatt, kan saktens Namco få gi ut en forbedring av et, ja, legendarisk slåssespill. Og selv om hatten nesten er gjennomsiktig så er den der og jeg gir allikevel lett spillet en varm velkomst inn vår stue. Løp og kjøp!