Sparklite

Liker du spillet hvor du kan utforske en stor, grønn verden med fjell, skoger og ørken? Spillet der hvor du kan hoppe ned fra klipper, kutte gress og banke opp onde skapninger? Du vet, det spillet der hvor skattekister finnes i hemmelige huler, og dører åpner seg når alle monstrene er tilintetgjort? The Legend of Zelda, sier du? Neida, jeg snakker om Sparklite!

Jeg lover å ikke snakke så mye om Zelda i denne anmeldelsen, men det er ikke til å stikke under et teppe at Sparklite har hentet svært mye inspirasjon fra nettopp denne serien.

I all mulig positiv forstand.

Vi følger Ada, en rødhåret pike som krasjlander i en ukjent verden. Ved hjelp av en hardtslående skiftenøkkel og en enda mer hardtslående hammer, må hun tvinge seg gjennom horder av ondsinnede slemminger. Samtidig viser det seg at Ada blir viklet inn noe enda større på veien...

Til tross for de helt åpenbare Zelda-referansene, så er Sparklite mye mer enn som så. Red Blue Games har implementert en hel del elementer fra rogue-like-sjangeren. Hele verdenen blir tilfeldig generert hver gang du dør, og selv om mange av områdene er like så er de plassert på forskjellig vis. Dermed føles spillet relativt friskt hele veien, til tross for at det begynner å bli litt "gammelt" å se de samme stedene om og om igjen når det nærmer seg slutten.

Der spill som Dead Cells eller A Robot Named Fight er nådeløse, er dette spillet litt mer bedagelig. Alle de viktigste tingene man finner blir beholdt selv etter et ublidt møte med en hissig pansergris. Dermed har Sparklite en litt omvendt vanskelighetskurve i forhold til mange av de andre spillene i samme sjanger. Jo mer du spiller og samler, jo sterkere rustet er du for utfordringene foran deg. Områdene blir gradvis vanskeligere hele tiden, hvilket betyr at vanskegraden ofte går opp så snart du kommer til et nytt sted.

Ordet "samle" er absolutt et nøkkelord. Her handler det i stor grad om å samle såkalt sparklite, som er en eller annen form for energi i fast form. Sparklite finnes i skattekister, i steiner og raser ut av lommene til fiendene som blir banket opp på veien. Hver gang Ada dør, blir hun plukket opp av et luftskip som fungerer som en base. Her kan man bytte bort sparklite mot oppgraderinger og andre godsaker som gjør eventyret litt enklere.

Naturligvis er det en sinna slemming som vokter hvert hjørne av kartet. Bossene er utrolig kult designet, både grafisk og mekanisk. Jeg kunne ønske at Red Blue Games hadde klart å dytte inn enda flere, for dette var virkelig bra saker.

Sparklite ser virkelig bra ut. Det har blitt proppet til randen med sjarmerende 16 bit-piksler, og det er ingen som helst tvil om at utviklerne har kost seg med å lage morsomme og vakre detaljer. Noen av rommene kan føles litt tomme, men stort sett er det alltid en plante å kappe eller en stein å sprenge på hver skjerm.

Alle områdene er enkle å gjenkjenne ved hjelp av fargepalettene og de grafiske variasjonene, men i det store og hele så føles alt ganske likt likevel. Det er egne sett med fiender til alle stedene, men her har Red Blue Games brukt samme mal, og alt er egentlig bare en resirkulering med nytt utseende og kraftigere angrep og forsvar. Dette er ikke nødvendigvis negativt i seg selv, men dette spillet kunne ha hatt godt av litt mer variasjon i en ellers litt monoton setting.

Kontrollen sitter jevnt over ganske bra, og det er aldri noe problem å få Ada dit du ønsker. Både styrekorset og analogstikka kan brukes, og det er ikke mange knapper å forholde seg til utover det. Om man har en venn på besøk kan det til og med spilles sofa-co-op der den andre styrer den svevende roboten Wingnut som kan plukke opp gjenstander og litt sånt småtteri. En revolusjonerende samarbeidsopplevelse blir det neppe, men det er ålreit å kunne dele spillopplevelsen med noen.

Historien er ikke noe som fenger meg spesielt. All dialog er stort sett rett på sak, men jeg kjenner at jeg egentlig ikke bryr meg spesielt om hvem Ada er, eller hvor hun kommer i fra. Dette er et spill jeg koser meg med fordi det er gøy, ikke fordi at det er et narrativt mesterverk.

Dale North (muligens mest kjent for lydsporene til Wizard of Legend) har gjort en glimrende jobb med musikken i Sparklite. Her er det mye godsaker som minner om alt fra Zelda, Star Fox og Hollow Knight. Eventyret blir bra underbygd av lyddesignet, og dette er så ålreit at det nesten er fristende å investere i vinylen som kom for et par uker siden!

Men alt er ikke bare fryd og gammen. Av og til blir det veldig tydelig at Sparklite ikke er mer enn hva det er - nemlig et indiespill. Jeg har ramlet borti et knippe bugs på veien som har ripet opp lakken en smule. De fleste er bare bagateller og ikke verdt å nevne i denne teksten, men jeg vil dra fram én spesiell hendelse.

Jeg utforsket en hule hvor jeg måtte knerte alle monstrene for å åpne døren til neste rom. To hoppende fiender presterte å hoppe utenfor skjermen og vandret rundt uten mål og mening, langt utenfor min rekkevidde. Siden spillet heller ikke har noen funksjon for at Ada kan ta livet av seg selv, måtte jeg dermed slå det av og på, og miste all progresjonen min i prosessen. Irriterende!

Likevel liker jeg Sparklite godt, og Red Blue Games har gjort en brillefin jobb med denne Zelda/Rogue-hybriden. Ikke er det for vanskelig, ikke er det for langt. Musikken er helt topp, og grafikken er pen. Det er en fin oppsummering for et spill som er lett å like, og minst like lett å kose seg med.