Spillserien om Sam Fisher har levert veldig sprikende spillopplevelser. Fra kompromissløs sniking i skyggene til hardkokt action. Den mest innbitte fansen har revet seg i håret av at den latekskledde spesialagenten har vært nødt til å skyte seg frem i stedet for å snike seg usett gjennom spillene fra start til slutt. Splinter Cell: Blacklist skulle være spillet som tok serien tilbake til røttene. Men selvfølgelig uten at det går på bekostning av tilgjengeligheten. Funker det? Ja.
En tidligere ukjent terroristgruppe angriper USA, og truer verdensmakten med nye angrep helt til amerikanske styrker trekker seg ut fra alle verdens konfliktområder. Hvis du synes dette høres kjent ut, så er du nok ikke alene. Heldigvis har De forente stater vært fornuftige nok til å la Sam Fisher få kommandoen over en liten spesialgruppe som skal bekjempe terroren. Ombord på flyet Paladin reiser de rundt i verden for å nøste opp i hvem som står bak angrepene. Det er med andre ord duket for mange ulike miljøbesøk. Dette bidrar til fin variasjon i en historie som raser avsted i et heseblesende tempo. Historien er tynn, full av svik og trusler mot friheten og demokratiet, men det er likevel en interessant ramme. Jeg blir tidvis litt mett på partriotismen, men i kjent Call of Duty-stil rekker man aldri å dvele særlig lenge ved noe som helst.
Blacklist er bygget opp rundt et system som skal la spilleren selv velge hvordan man vil gå frem. Spillestilene kalles Ghost, Panther og Assault, og man blir betalt etter hvor tro man er mot én av stilene i hvert oppdrag. Det er kanskje selvforklarende, men Ghost innebærer altså å aldri bli oppdaget. Du kan ta ut fienden med ulike hjelpemidler eller kvelertak (uten å drepe!), og dette er definitivt den vanskeligste fremgangsmåten. I ekte Splinter Cell-ånd var det selvsagt denne stilen jeg valgte. I hvert fall helt til det plutselig hadde gått tre timer og jeg forstod at jeg aldri ville bli ferdig hvis jeg ikke løsnet opp på forventningene til meg selv.
Panther åpner for dødelige angrep. Du kan også bruke «Mark and Execute», som lar deg markere opptil tre fiender før ett knappetrykk tar dem alle av dage med ett skudd i hvert hode. Akkurat som i Conviction. Det er fortsatt ikke lov å bli oppdaget, men det gjør gjennomspillingen vesentlig enklere. Velger man å spille etter Assault-kravene, kan man strø rundt seg med granater og kuler uten å bekymre seg for at fienden ser deg. Det er kanskje verdt å nevne at det finnes andre spill som er bedre egnet for run and gun-spillere, for det er som Ghost og Panther at Splinter Cell: Blacklist virkelig skinner.
Selv om mange av brettene kan føles lineære til å begynne med, så er det flere alternative ruter å velge mellom. Finnes det kanskje et bedre valg enn å klatre langs dette røropphenget? Sannsynligvis. Det er store muligheter for at du må spille oppdragene om igjen flere ganger, ettersom det tar er vrient å unngå alle patruljerende vakter, sniffende hunder, lasere og overvåkningskameraer. Men er det ikke nettopp det Splinter Cell handler om? Altså, å luske i skyggene, vente på at vaktene skal passere og plutselig oppdage at du har holdt pusten i spenning før du fortsetter videre i oppdraget. Det er dette som gjør Blacklist så underholdende.
Og underholdende er det. Fiendene er akkurat så smarte som du vil at de skal være, noe du endrer ved å justere vanskelighetsgraden. Fisher beveger seg også smidig, enten det er inn og ut av dekning, fra en dekning til en annen, eller klatrer langs utsiden av en bygning. Pengene Ubisoft Toronto har investert i et eget motion capture-studio, har kommet godt med. Når du setter igang en animasjon, virker denne såpass livaktig at det er vanskelig å ikke la seg imponere. Jeg får litt den samme følelsen som når helten i en god film endelig klarer å overvinne en vanskelig motstander. Kult.
Mangelen på irriterende quick time-sekvenser hvor man må trykke frenetisk på en knapp for å åpne en tung dør eller lignende er befriende. Det skal sies at du må trykke for å unnslippe hundebitt. Men det kan også ses på som en passende straff hvis du er dårlig nok til å la deg bli oppdaget av firbeinte vakter med underlegen intelligens. Til pass for deg.
For de av dere som foretrekker å spille gjennom hele historien uten å bli oppdaget én eneste gang, vil det nok gjøre vondt å få vite at det er steder hvor man er nødt til å vise ansiktet sitt - eller Fishers fjes. Dette var ikke til bry for min egen del, ettersom det føltes både naturlig og riktig at det måtte dukke opp konfrontasjoner.
Hvis man ønsker et avbrekk fra det høye tempoet i historiedelen, finnes det en drøssevis av sideoppdrag man kan bryne seg på. Her finnes alt fra Horde-lignende utfordringer hvor du skal forsvare deg mot bølger av fiender, og til snikeoppdrag som er utilgivelig vanskelige.
Sideoppdragene fungerer som behagelige pauser, og de som kan spilles i co-op er virkelig gode. Det er ikke mye som slår å angripe fienden fra hver sin kant, og med perfekt timing ta ut opptil seks fiender samtidig. Dessuten er det kult hvordan man kan bli tatt til gissel, men likevel komme seg fri hvis makkeren din kommer til unnsetning (takk, Morten). Disse brettene er designet for at man skal kunne gå hver sin vei, og det fungerer. Vi hadde en litt morsom episode hvor jeg og Morten stod foran en dobbel dør. Jeg åpnet min side forsiktig for å kunne snike meg inn, men idet jeg passerer dørkarmen kommer Mortens dør flyvende i knust form forbi sidesynet mitt. Alle har sin egen stil, og dette ivaretas på flere måter i Splinter Cell: Blacklist.
I tillegg til alt dette har Ubisoft inkludert Spies vs Mercs-modusen som ble introdusert i serien med lanseringen av Splinter Cell: Pandora Tomorrow. Her kan kan man måle snikeferdigheter med andre spillere på nett, og opplegget er enkelt med bra. Smidige soldater møter våpentunge leiesoldater på et mindre område for å kjempe om kontrollpunkter. Dette er modusen for deg som liker å klatre i skyggene med høy puls og overhengende fare for at den minste lyd betyr en sikker død, men samtidig gir en fantastisk følelse når du vinner.
Splinter Cell: Blacklist kan ikke beskrives som perfekt, men det er pent å se på, byr på stor variasjon og mye spennende innhold. Dessuten burde det tilfredsstille alle Splinter Cell-fans enten du liker reinspikka sniking, nervepirrende action eller en god blanding.