Split Fiction

Det er noe herlig anakronistisk over Hazelights tilstedeværelse i spillbransjen. I en tid der live-service, ferdighetstrær, lange kampanjer og online flerspiller dominerer AAA-spill, insisterer den Stockholm-baserte utvikleren på at et større budsjett ikke bør bety et større omfang, men at spillene blir bedre når man samarbeider i samme rom, og at kvalitet og variasjon er viktigere enn månedsvis med innhold.

Riktignok er Split Fiction et større skue enn forgjengeren It Takes Two, men det er ikke lengre, og det har heller ikke flere systemer. I stedet har Josef Fares og resten av Hazelight lagt alle eggene sine i en annen kurv, og i prosessen skapt et av de mest skamløst underholdende spillene jeg har hatt gleden av å spille. Noen gang! Og det er til og med lærerikt på en morsom måte.

Split Fiction ligger tett opp til formelen It Takes Two (og til en viss grad A Way Out) hadde så stor suksess med. Dedikert co-op der samarbeidet til tider er komplekst, med to karakterer som også må lære seg å jobbe sammen på et narrativt nivå, og en inndeling i tematisk distinkte kapitler. Det føles også som en raffinert versjon av It Takes Two med sin responsive og mildt flagrende kontroll, og en kjerneplattform basert på hopp-dobbelt-hopp-dash. Men det spiller egentlig ingen rolle. Spør du meg, bør alle utviklere få lov til å gjenta seg selv på noen områder fra tid til annen, slik at de kan raffinere og innovere på andre. I Split Fiction gjør Hazelight dette ved å presentere en veritabel mengde oppfinnsomme sekvenser som ofte også føles utmerket. Det ene øyeblikket leker du med perspektiver når den ene spilleren er ovenfra og ned og den andre siden scroller - uten bruk av splitscreen, vel å merke. I det neste manipulerer den ene omgivelsene slik at den andre kan navigere trygt i dem. Og slik fortsetter det. It Takes Two var allerede blant de mest varierte og oppfinnsomme spillene som finnes, men Split Fiction hever listen enda høyere.

It Takes Two var fantastisk på de fleste måter, men for meg står historien fortsatt igjen som et klart feilskjær med sine fire uutholdelige hovedpersoner. Nei, her er det ingen som går fri. Dr. Hakim er den åpenbare synderen her med sin anmassende personlighet og tvilsomme aksent, men de traumefremkallende foreldrene og den apatiske datteren er ikke langt bak. Oppsettet med fire karakterer ødelegger et ellers spennende premiss som hadde muligheten til å diskutere ekteskap på en måte vi sjelden ser i spill.

Det virker som om Hazelight også innså problemene historien og karakterene hadde, for selv om de to hovedpersonene Mio og Zoe i utgangspunktet er henholdsvis for kyniske og naive, tok det ikke lang tid før de begge vokste betraktelig på meg. Karaktertegningene deres er kanskje ikke spesielt originale, men med fine interaksjoner, solid dialog og ganske utmerket ansiktsanimasjon treffer Hazelight følelsesmessig midt i blinken. Tematisk og fortellermessig er historien kanskje mindre ambisiøs enn It Takes Two, men den er klart bedre gjennomført. Og med sin onde tegneserieskurk, Rader, og sine temaer om overutnyttelse av - og standardisering av - kreativitet, er det en betimelig historie.

Særlig Rader er verdt å dvele ved, for med tanke på EA-sjef Andrew Wilsons nylige uttalelser om AI, er det også ironisk morsomt på en opprørsk måte at Josef Fares og co. serverer et kjølig, overklassisk tilbakeblikk på en CEO som på den ene siden later som om han taler talentenes sak, men som i realiteten bare ønsker å utnytte kreativiteten deres til kynisk profittmaksimering og en våt drøm om monopol.

På overflaten er han imidlertid en hyggelig fyr som bare ønsker å hjelpe håpefulle forfattere med å bli utgitt. Det er derfor to fremmede, Zoe og Mio, havner i hans virksomhet. De ønsker - av ulike grunner - å få utgitt bøkene sine. Men som vi alle vet, når noe høres for godt ut til å være sant, er det ofte det. Mio aner faren først når hun ser beistet av en maskin hun må koble seg til for å kjøre Raders imponerende (og uanmeldte) simulering. Hun blir sint på maskinen, og plutselig befinner hun seg i den samme simuleringen som Zoe, uten noen vei ut.

Det som følger er narrativt gjenkjennelig, men som nevnt også godt gjennomført. Behovet for samarbeid, verdien av vennskap og kapitalismens evige grådighet er gode temaer som Hazelight treffer godt. På denne måten danner historien et utmerket rammeverk for Split Fictions absolutte trumfkort: det vanvittige og vilt varierte gameplayet.

Mio skriver sci-fi, Zoe fantasy. Så deres felles simulering veksler beleilig mellom de to sjangrene. Til å begynne med syntes jeg at de to sjangrene var litt generiske, og strukturen med å veksle mellom dem fra kapittel til kapittel føltes også litt formelaktig, men jo mer jeg og min like entusiastiske co-op-kompis spilte, jo mer ga det hele mening. Og det hele kulminerer i et fabelaktig og helt vanvittig sluttkapittel som binder det hele sammen på en nydelig måte. Jeg skal selvfølgelig ikke røpe det her, så la meg bare si at måten det bestemte kapittelet, basert på reisen dit, bruker perspektiver og skjermdeling, er en god kandidat til årets spilløyeblikk. Det er filmatisk, men helt og holdent i spillets tjeneste.

Ja, vi har å gjøre med noe så sjeldent som et spill som ender på topp. Det betyr imidlertid ikke at det som kommer før det er noe mindre enn utmerket. Split Fictions kjernespill, for det første, er bunnsolid. Kontrollene er responsive, avstanden mellom plattformene er god, og animasjonene er utmerkede uten å ta noe bort fra spillfølelsen. Det er fundamentet som gjør at alle krumspringene fungerer. Jeg har allerede nevnt noen eksempler, men la meg dykke dypere ned i en av favorittdelene mine: Hazelights versjon av den klassiske Mission: Impossible -scenen der Ethan Hunt blir skutt gjennom et lasernett. I denne versjonen har Mio hacket en drone som hun kan styre opp eller ned. Hennes halvdel av skjermen er derfor sett fra siden, så høyden er lett å bedømme. Zoe, derimot, kan ved å flytte vekten sin styre forover og bakover, og til venstre og høyre. Skjermen hennes er selvfølgelig sett ovenfra. Hele sekvensen er en fantastisk øvelse i samarbeid. Uten konstant kommunikasjon og koordinering er det umulig å unngå laserne, hvis bevegelsesmønster blir vanskeligere og vanskeligere å unngå jo lenger ned mot bunnen vi beveger oss. Vi må rett og slett samarbeide for å lykkes.

På denne måten er spillet også en påminnelse om at vi kan få til mer når vi samarbeider, og hvor viktig og givende det er å stole på hverandre. Bare for å ta det til neste nivå.

På et mer hverdagslig plan er det berusende underholdning, og min partner og jeg har gjentatte ganger mistet kjeften over Hazelights påfunn. Ingen steder er dette tydeligere enn i de herlige sidehistoriene, som i løpet av de 5-15 minuttene de varer hver dekker et bredt spekter av miljøer og sjangre. Her er det sentimentale barnebursdager med en tannlege fra helvete, den mest ekstreme snowboardturen jeg kan huske, og den allerede beryktede sekvensen der vi får se hvordan en pølse blir til. De fleste av de 12 sidehistoriene oser av kreativitet og presisjon. Noen ganger er det en ny spillmekanikk som utforskes, andre ganger er det omgivelsene eller den grafiske stilen det lekes med. De er som kortfilmene som alltid fulgte med en ny Pixar-film: en deilig snack som gir meg lyst på mer. Og jeg håper virkelig at dette er et format Hazelight vil fortsette å utforske.

Evnen til å være skamløst underholdende og samtidig lære oss viktige leksjoner om fellesskap og samarbeid er en ganske unik kvalitet ved Hazelights spill, for det finnes (dessverre) ikke mange andre spill som er designet for å spilles sammen utelukkende på denne måten. Og selv om både A Way Out og It Takes Two gjør det samme, har kombinasjonen aldri vært mer slående enn her.

Jeg kunne fortsette å lovprise Split Fiction og trekke frem unike øyeblikk som utvilsomt kommer til å bli gode spillminner i fremtiden, men jeg vil ikke ta fra dere leserne oppdagelsesgleden. For det er virkelig mye å oppdage og forelske seg i underveis. Vi skal alle være glade for at Hazelight finnes og trives i spillbransjen, og jeg krysser fingrene for at Split Fiction blir en gigantisk suksess slik at vi kan glede oss over flere store opplevelser fra en av vår tids mest spennende utviklere. Split Fiction er et mesterverk for samarbeid. Så enkelt er det.