SSX

EA Canada har fått til noe sjeldent. De har hentet frem en klassisk spillserie og hevet den til dagens standard, samtidig som de har bevart den gode følelsen man husker fra originalspillene. De har skapt en nærmest perfekt blandingen av nostalgi og moderne spilldesign. SSX-serien har alltid vært bra, og i 2012 ble SSX enda bedre!

Da det nye SSX-spillet ble annonsert gikk det under navnet SSX: Deadly Descents, men etter tilbakemeldinger fra publikum valgte EA Canada å kutte ned navnet til bare SSX. Samtidig la de et større fokus på seriens tradisjonelle spillmoduser. Det var en god avgjørelse.

Resultatet ble et balansert spill der man jobber seg gjennom ni stupbratte fjellkjeder ved å fullføre tradisjonelle trick- og race-løp. På toppen av hver fjellkjede venter den aller høyeste tinden, og et såkalt deadly descent. Her handler det ikke lenger om den raskeste tiden eller den høyeste poengsummen, men å overleve nådeløse naturkrefter som buldrende snøskred, bitende kulde og kritthvite snøstormer.

At avgjørelsen var god betyr ikke at deadly descent-løypene er dårlige, langt derifra, men dersom hele spillet skulle dreid seg om disse ville det blitt litt tamt. De livsfarlige nedfartene er et godt supplement til et allerede utmerket konsept, og totalpakken ble desto bedre.

Samtidig er det ikke modusene som gjør SSX så bra. Grunnen er heller at spillet har fanget en kvalitet alle utviklere strekker seg etter. SSX er forbannet morsomt å spille. Det er fartsfylt, intenst og lekent, og kvaliteten lyser gjennom i alle ledd. Lydsporet passer perfekt til settingen, animasjonene er silkemyke og løypedesignet er enestående. Visuelt er ikke spillet banebrytende, men det er mer enn godkjent. Fargebruken er dessuten ypperlig, og særlig de gule fargene som lyser opp kjøreren i Tricky-modus sender både spiller og tilskuere inn i en slags hypnose.

Enten du sykmeldte deg i ukevis for å spille SSX Tricky, eller aldri har sett et snowboard før, er sjansene er store for en SSX-forelskelse. Alle som har vært innom Gamereactor-kontoret har kastet seg over spillet, og alle har blitt sittende med et stort smil om munnen. Spillet er fantastisk engasjerende, og det får frem en barnlig glede samtidig som konkurranseinstinktet fyres opp. SSX fenger straks du griper fatt i kontrolleren, men tålmodige spillere blir også belønnet. Det er et klassisk eksempel på noe som lett å lære, men vanskelig å mestre.

SSX har lite med ekte snowboard å gjøre, og hvis du trodde stuntene fra forgjengerne var sinnssyke kan du regne med hakeslepp. EA har kastet alle hemninger og serverer et skred av varierte løyper vi aldri har sett maken til. Tidoble saltoer, sinnssyke rotasjoner og frie fall på hundrevis av meter er dagligdags kost. Det er overdrevet til tusen, og det er dødskult! Spillet følger bigger-is-better-prinsippet slavisk, men idealet har aldri vært mer passende.

Man starter med normale snowboard-triks, men straks man har samlet litt poeng går man over i tricky-modus. Den ene foten løsnes fra brettet, mens realisme og tyngdekraft tar plass i baksete. Et par nye stunts og tricky endres til über tricky. Tyngdekraften slipper nesten helt taket og kjørerne kaster seg ut i breakdance-liknende manøvre som har mer til felles med basejumping enn snowboardkjøring.

Når man finner rytmen og klarer å holde tricky-nivået oppe føler man seg nesten ustoppelig, mens man danser nedover de stupbratte fjellsidene i et fyrverkeri av farger og akrobatikk. Ekstra luftige svev belønnes i tillegg med en råkul trykkbølge som brer seg under snøen når du lander, et tydelig symbol på hvordan EA har forlatt realismen til fordel for ren og skjær moro.

Med over 50 løyper som alle er spillbare i både trick it- og race it-modus (mange også i survive it-modus) ligger forholdene til rette for utallige timer med brettmoro. Variasjonen er stor mellom de forskjellige fjellkjedene, som alle har sin egen identitet. I Alpene møter vi forlatte gruver og nedsnødde gondolbaner, mens Himalaya-løypene lar deg stunte på kryss og tvers av Den kinesiske mur. Løypene byr også på flere ruter og skjulte snarveier, og mange krever bruk av nyvinninger som wingsuit, hodelykt eller oksygentanker. Etter timevis i fritt fall vil metningspunktet før eller siden komme, men dette punktet forskyves kraftig av en omfattende og forseggjort nettdel.

EA har aldri lagt skjul på de høye ambisjonene når det gjelder nettstøtten til SSX, og heldigvis leverer de også varene. De ønsket å skape et spill der man alltid konkurrerte mot vennene sine, enten de er online eller ikke, og dette har de også fått til.

Alle løypene i hele spillet huser konkurranser der alle og enhver kan delta. Man betaler en gitt sum for å bli med, og når timeren når null fordeles potten på de beste spillerne. Man kan også sette opp egne konkurranser der bare du og vennene dine kan delta. Det er et enkelt og elegant system, som både er effektivt og veldig vanedannende. Jeg savner litt en tradisjonell modus der man kan kjøre mot venner i sanntid, men custom events-funksjonen lar deg komme veldig nære denne typen oppgjør.

Er du ivrig kan det fort bli mange konkurranser å holde styr på, men takket være en tjeneste kalt Ridernet slipper man hodebry. Ridernet holder oversikten over hvilke konkurranser du deltar i, og hvordan du ligger an på resultattavlen. Den lagrer også de beste resulatene til både deg og vennene dine, slik at du alltid har oversikt over hvem som er kongen på fjelltoppene.

Er du like sta som meg vil du bruke mange timer på å perfeksjonere hver løype, og sikre skryterettighetene i vennegjengen. Nettdelen øker levetiden betraktelig, og systemet later til å være like gjennomtenkt som utviklerne lovet på forhånd.

Ved siden av kampen om poengene har EA dessuten inkludert en funksjon kalt Geotags. Disse er essensielt samleobjekter man kan kjøpe seg i spillet, og plassere hvor som helst i løypa. Får den stå i fred betyr det ekstra penger i banken, men hvis en venn plukker den opp er det slutt på moroa. Geotaggene plasseres ut gjennom den hendige rewind-funksjonen, så her er det også muligheter for å være kreativ. Man kan for eksempel ikle seg en wingsuit og fly ut i den sikre død, kun for å plassere en geotag mens du spoler deg tilbake til løypa. Geotaggen blir værende der du plasserte den, ute av syne og vanskelig å finne. Et kult system som belønner kreative spillere.

Hvis SSX hadde vært det første spillet i en ny serie hadde det vært en soleklar 10/10, og det er kun småtterier som står i veien for toppkarakter. Grafikken kunne vært mer imponerende, og historien som binder verdens dødeligste fjelltopper sammen er rimelig tam. Jeg kunne også likt muligheten til å skreddersy min egen kjører, utstyrsmenyen er litt rotete og nyhetene når ikke helt opp til grunnmodusene vi tross alt har spilt tidligere.

Når det er sagt er ikke disse småtingene på langt nær nok til å frarøve spillet en sterk nier på karakterskalaen, og tittelen som min 2012-favoritt så langt. Kongen av snowboardspillene er endelig tilbake. EA har hevet lista til langt oppi skyene, og tatt trippel salto over den. En solid anbefaling til absolutt alle.

SSX slippes den 1. mars, til Playstation 3 og Xbox 360.