Star Fox: Assault

Jeg har alltid vært stor Starfox fan. Helt siden eventyret startet på verdens beste konsoll - Super Nintendo - har det kommet en håndfull titler, og jeg har store problemer med å peke ut en favoritt. Alle scorer meget høyt på min liste. Nå er det igjen på tide å tre hjelmen over hodet og spenne seg fast til sin Arwing - vi har testet Starfox: Assault!

Idet disc`en begynte å snurre var jeg litt stresset. Spillet har jo ikke akkurat høstet gullkantet kritikk i Amerika, hvor det har vært ute allerede siden midten av februar. Jeg var heller ikke helt sikker på hvor det ville havne rent gameplaymessig. Ville det fortsette i samme spor som Starfox: Adventures, som var mer et plattform-eventyr, eller gikk dette tilbake til røttene, med action-flyspill? Jeg var neimen ikke sikker.

Starfox: Assault er en videreføring av det gode gamle konseptet. I originalen fikk du kun fly Arwing`en, mens du i Lylat Wars både fikk fly Arwing, og på enkelte baner kunne du i tillegg sette deg bak rattet på en tanks. Vel - denne gangen kan du i tillegg ta beina fatt og løpe rundt på bakken med et lite vell av våpen. Og det som gjør dette så kult er at du selv kan velge - in-game - hvordan du vil ta ned fiendene; til fots, på hjul eller på vinger. Det stemmer, du kan hoppe ut av Arwing`en din og ty til bærbart isenkram med et enkelt knappetrykk. Og som om ikke det skulle være nok, så er det også noen baner hvor ultratøffe Fox McCloud står på vingen til en annen flyvende Arwing og tar ned fiender derfra. Føttekatta!

Det virker ikke som det er lagt mye vekt på å få en god sammenhengende historie med nye plott og spennende twists. Dette er faktisk et av spillets svakeste punkt - nemlig en oppstykket og usammenhengende fremdrift. Jo da, det er jo NOE som skjer, men det er i det hele tatt vanskelig å få skikkelig grep rundt noe mer enn hovedlinjen og de groveste trekkene. Jeg tror ikke jeg avslører noe særlig om jeg forteller at vi faktisk ikke ser spesielt mye til Andross i denne omgang, men likevel kjenner vi flere av skurkene fra før. Men som sagt - historien er ikke dette spillets sterkeste kort.

Multiplayer er derimot tilbake, og det gjør alt godt igjen. Det er lite som er så befriende som å sende av gårde en bombe i en kompis`retning, og bare se bitene falle rykende mot bakken. Det er like bra nå som det var i Lylat Wars - og det sier en del. I enkelte baner må alle være i Arwingen for eksempel, men i andre igjen så kan man velg mellom fly, bil og føtter. Det blir rett og slett heeeelt vanvittig!

Eneste som virkelig er å utsette på Starfox' nyeste eventyr er at det er en litt kort seanse. Etter fire til seks timer burde de fleste være i mål med selve historie-modusen. Men dette spillet har jo - som alle de andre Starfox spillene - en enorm gjenspilller-verdi. Man kan ta det frem og fly gjennom det om og om igjen, både enspiller og flerspiller, og det er rett og slett latterlig moro! Fox er som du kjenner ham fra gamle dager, og det er herlig!