Star Wars Galaxies: An Empire Divided

Star Wars Galaxies (SWG) er det mest avanserte massive onlinespillet jeg har sett. Innvendinger mot SWG blir derfor innvendinger mot bransjestandarden i genren generelt. Liker du endeløse skilltrær og XP-jakt på romrotter og annet rask, dilling rundt med dansetrinn, crafting og shopping og levelling og kozeprat, vil du elske SWG.

Utvikler SOE har lagt stor vekt på mangfold i spillestil. Her er det like mye å gjøre for «carebears» som for hardcore l33t boyz. Her er danseløve, monsterjeger og monstertemmer like legitime karrierevalg. Det beste er å kombinere forskjellige typer spillestil: du kan gjerne lage en profesjonell danseløve med kirurgi og våpendesign som hobby. Hvis du virkelig vil, kan du endog ende opp som Jedi, bare du spiller lenge nok.

For det er målet til utviklerne: å få folk til å spille lenge. Abonnement koster 15 dollar i måneden. Det er MOS-markedets høyeste abonnementsavgift. Å gjøre penger på onlinespill handler ikke om å gjøre det moro for spillerne, men om å få spillerne grundig hekta. Spillerne skal beholdes i månedsvis, gjerne årevis. I forhold til dette, mangler SWG en del på innholdssiden når det gjelder artige eventyrområder og storyline. Dette er imidlertid under utbedring, og spillerne kan vente seg store ting i nær fremtid. Utviklerteamet er flinke til å fortsette å oppgradere spillmotoren, som er både kraftig og fleksibel. For en stund siden kom mountable pets opp, en stor suksess. Den blodferske patchen med kjøretøy som landspeeder og swoop bike gjør spillet enda mer gøy. Og nå venter de SWG-hekta på en utvidelse for romfart, med TIE-fighters, X-wings, Destroyers og annen moro. SWG har et stort utviklingspotensiale, og utviklerne har så langt vist at de gjør ting skikkelig når de først lanserer oppgraderinger.

Men det de fleste egentlig vil ha, er jo å spille en jedi-ridder. Skal du klare dette, må du virkelig smøre deg med tålmodighet. Jedi-karakterer må nemlig «låses opp» ved å mestre en individuell kombinasjon av fem avanserte profesjonsklassser. Slikt tar tid. Sony beregnet at det ville ta tre måneder (!) med intens spilling før den første jedi'en dukket opp. Imidlertid klarte ingen dette på normert studietid; først et halvt år etter amerikansk lansering dukket de første «force sensitive characters» opp. Og de nybakte jediene måtte bare kaste seg ut i nye runder med klatring i spesialiserte skilltrær for å mestre the force. Den første videoen av duell mellom fullbefarne jedier så vi helt nylig; nesten ni måneder etter lanseringen av spillet. På de europeiske serverne jeg har spilt på, finnes det ingen jedi'er ennå.

SWG er til tider veldig moro. Det er gøy å ri på banthaer og å plaffe ned små kappekledte jawa'er. Det er moro å bli rebell og slåss mot andre spillere utkledt som stormtropper. Og det blir helt sikkert moro å cruise omkring i rommet i sin private dødsstjerne, når den oppgraderingen en gang kommer.

I ventetiden er det bare tråkke videre på tredemølla. Monsterjakt, skillforbedring og oppgradering av utstyr i en uendelig runddans. «The grind» - kverna - kaller spillerne det. Å spille SWG kan ofte fortone seg mer som jobb enn som avkobling. Og det er nesten utelukkende de spillerne som er flinkest til å holde seg på tredemølla som ender opp med å låse opp en jedi-karakter.

Tredemøller er lite underholdende. Macroing og power-leveling er ikke morsomt og blir det heller aldri. Dessverre er det vanskelig å komme noen vei i SWG uten å se på spillet som en jobb, og det er synd. For det er de sjeldne gangene hvor man bare slapper av og nyter spillets atmosfære og imponernede finesser at SWG virkelig kommer til sin rett. Når man cruiser omkring i ødemarken med noen kompiser på swoop bikes, eller prøver å ta livet av Leia Organa på pur eff, eller prater skit rundt leirbålet med jaktkameratene, eller bygger en egen rebell-garnison med noen medspillere - da er SWG på sitt beste. Dessverre er det vel mye level-jakt mellom høydepunktene. Men perlene i SWG holdt absolutt til å få denne anmelderen grundig hekta.