Steel Seed

Jeg er en stor fan av spill som Uncharted og Tomb Raider. Jeg elsker hvordan sjangeren blander stealth, klatring og historiefortelling i en deilig cocktail som hele tiden får deg til å føle deg litt kulere enn du egentlig er. Og spesielt det nye Indiana Jones -spillet har gitt nytt liv til den gamle lidenskapen. Så da jeg så Steel Seed, som er ute i dag, 22. april, til PC og PlayStation 5, ble jeg umiddelbart nysgjerrig. Et spill i samme sjanger? Ja, gjerne! Det er utviklet av Storm in a Teacup, en italiensk utvikler med noen spill på CV-en, men ikke noe jeg har vært borti før. Men traileren så kul ut, så jeg har brukt påsken på å dykke ned i det.

Noe av det jeg liker best med stealth/action/adventure-spill, er at de ofte har en sterk historie. Tenk The Last of Us, Tomb Raider, og nå Indiana Jones. Steel Seed forsøker å følge etter med en historie som, som så mange andre i disse dager, finner sted i en postapokalyptisk fremtid. Du spiller som Zoe, en ung kvinne hvis bevissthet har blitt lastet opp i en robotkropp. Hun våkner opp lenge etter at verden har gått under og uten særlig minne om fortiden sin. En klassisk start, men den fungerer. Hun setter seg fore å finne sannheten om hva som skjedde, og nøkkelen til det hele ser ut til å være faren hennes, en skummel direktørtype som pleide å jobbe for et selskap som ønsket å redde planeten. Spoiler: Det gikk ikke så bra.

Zoe får selskap av en liten drone ved navn Koby, en R2-D2 i miniatyr som ikke sier noe forståelig, men som piper og humper seg kjærlig gjennom eventyret. Koby blir raskt uunnværlig både i kamp og i skjul. Og så er det selvfølgelig en større robotvenn som åpenbart vet mer enn den sier, men som hjelper Zoe på oppdraget hennes. Stemmeskuespillet og persongalleriet er brukbart, når alt kommer til alt. Det er ikke på nivå med gigantene, men det fungerer. Spillets gameplay er bygget opp rundt tre elementer: stealth, plattform og kamp. La oss ta dem en om gangen.

Stealth-delen fungerer ganske bra. Som Zoe sniker du deg rundt i gigantiske stålkonstruksjoner fulle av patruljerende roboter som ikke er redde for å banke dritten ut av deg. Det kan være lurt å unngå direkte konfrontasjon, spesielt når fiendene kommer i hopetall. Spillet gir deg imidlertid flere verktøy for å håndtere slike situasjoner. Zoe kan gjemme seg i stealth fields, usynlige soner som skjuler henne for fiender. Du kan snike deg opp bak en robot og gi den en rask omgang juling, eller du kan bruke Koby taktisk for å tiltrekke deg fiendens oppmerksomhet ved å skyte små prosjektiler andre steder. Det gir deg muligheten til å planlegge og utføre listige manøvrer, og det føles virkelig tilfredsstillende når du klarer å rydde et rom uten å bli oppdaget.

Det er imidlertid ikke uten problemer. Koby kan bli oppdaget og slått ut, og du må vente et minutt på at han skal starte på nytt. Ikke den største straffen i verden, men nok til å ødelegge flyten hvis det skjer ofte. Og så er det litt klassisk "jank": Det kan være vanskelig å lene seg ordentlig mot dekning, noe som er spesielt frustrerende når du prøver å være en utspekulert ninja og figuren din i stedet danser frem og tilbake bak en kasse.

Plattformdelen, der du hopper fra bjelke til bjelke og klatrer som en metallisk Lara Croft, fungerer stort sett bra. Du får følelsen av høyder og farlige miljøer, men som i mange spill kan kameraet være en plage. Noen hopp føles litt usikre, og jeg falt til og med ned i avgrunnen et par ganger mens jeg ropte banneord på skjermen. Det er imidlertid ikke ødeleggende, og sjekkpunktene er heldigvis rettferdige.

Kampsystemet er... vel, det eksisterer. Du har to angrep: ett raskt og ett tungt. Det raske kiler fiendene, mens det tunge føles som om det tar en evighet å svinge. Det hele fungerer best med en kontroller, tastaturet mitt føltes litt klumpete under slagutvekslingene. Du kan rulle rundt angrep, men det er ingen ekte parering, noe som gjør at kampene føles noe enkle. Det er tydelig at stealth er ment å være den viktigste måten å spille på, og at kampene for det meste er der som en backup hvis (eller når) planen mislykkes.

Men en ting spillet virkelig gjør bra, er ferdighetstreet. Du låser ikke opp nye evner ved å finne ferdighetspoeng i en kiste, men ved å utføre bestemte handlinger. Hvis du for eksempel gjør tre perfekte unnvikelser på rad, kan du få en ny ferdighet som forbedrer det. Det gir en følelse av progresjon som er direkte knyttet til hvordan du spiller. Litt som Starfield, og det er definitivt en tilnærming jeg håper flere spill kopierer.

Presentasjonsmessig er Steel Seed ikke akkurat banebrytende, men det er pent nok og kjører jevnt med en stabil hastighet på 60 bilder i sekundet. Verdenen, en gigantisk metallkule du beveger deg gjennom, er både klaustrofobisk og imponerende stor. Det er litt av en bragd å få et sted til å føles både trangt og uendelig. Fargepaletten heller mot det mørke og industrielle, så variasjonen kunne vært litt bedre, og jeg savnet noen friske farger og nye omgivelser etter timevis med brune, rustne korridorer. Men det er atmosfære, og det fungerer.

Det finnes også klassiske sekvenser der du løper fra gigantiske roboter som ødelegger omgivelsene bak deg. Ett feilhopp, og du er død, men heldigvis er spillet flink med sjekkpunkter. Du slipper å gå gjennom ti minutter med repetisjon for å prøve igjen, og det setter jeg stor pris på.

Så hva er konklusjonen? Steel Seed er et spennende forsøk på å ta opp kampen med de store gutta i stealth-action-sjangeren. Det når ikke helt opp til nivået til Uncharted eller The Last of Us, men det trenger det heller ikke. Det er sjarmerende, morsomt og til tider ganske kult, og selv om det er litt teknisk jank og noen rustne skruer i kamp og kontroll, oppveier de gode delene de dårlige for å gjøre det hele verdt det. Jeg håper utviklerne får lov til å bygge videre på dette universet, for med litt mer penger og litt mer finpuss kan det neste spillet i serien bli noe helt spesielt.