Super Mario Party Jamboree

Mario Party! Siden Nintendo 64-dagene har det virtuelle brettspillet gitt deg «gode» grunner til å hate bestevennen din og samtidig by på noen av de mest kaotiske og morsomme spillopplevelsene man kan finne. I nyere tid har serien vært gjennom en liten identitetskrise, usikker på hvordan den skal fornye seg før den endelig landet på en suksess med «greatest hits»-utgaven Mario Party Superstars. For meg var det den ideelle utgaven av serien, med de gode gamle minispillene og brettene man elsket gjennomført med moderne kontroller. Jeg lurte nesten på om de kom til å gi seg med serien der og heller bare komme med utvidelser og nye brett med jevne mellomrom. Det skjedde aldri.

Super Mario Party Jamboree ble annonsert tidligere i år, til min store overraskelse. Denne gangen lovet de både nye og gamle brett og minispill, samt en hel haug med ekstra ting for å skape det største Mario Partyet noensinne. Et større fokus er satt på online-flerspiller, med kjappere moduser hvor så mange som 20 spillere kan konkurrere på én gang. De modusene kommer jeg tilbake til. Først: Gode, gamle Mario Party.

Det er nemlig i Mario Party-modusen mesteparten av innholdet finnes. Heller enn å gjenoppfinne hjulet virker det som de har sett på det de allerede har og krydret det med solide nye ideer og spennende brett. Her finner du både gamle og nye minispill, noen med bevegelseskontroll og noen uten. Nå skal jeg ikke vurdere hver eneste lille ting, men det er verdt å nevne at gjennom min spilletid er det kanskje en håndfull blant de 100+ minispillene som bare frustrerer, er ubalanserte eller kjennes unødvendige. Det er virkelig imponerende hvor gode kontroller alt har. Samtidig er noen umiddelbare klassikere og lever på den perfekte balansen av kaos og spillerevne som gjør et godt Mario Party-minispill. Selv én-mot-tre-spillene, tidligere de mest problematiske, kjennes jevne og balanserte ut.

Spillets navn kommer frem i Mario Party-modusen gjennom det de kaller Jamboree Buddies. Andre spillbare karakterer opp på brettet som Jamboree Buddys. Første spilleren som når de utløser deres unike minispill, ofte tematisk til dem. Yoshis er en plattformerbane. Wario tar deg gjennom flere mikrospill, a la WarioWare-serien. Disse er klare høydepunkt blant utvalget, koselige hyllester til Nintendos lange historie. Vinneren får ha de med seg videre og lar spilleren generelt sett gjøre alle ting to ganger, på godt og vondt. En morsom vri som gjør hver runde litt ekstra spennende.

Utvalget av spillebrett er også fantastisk. De nye brettene er kreative idéer man skulle trodd de hadde kommet på tidligere. Du har for eksempel Goomba Lagoon, et øyparadis hvor tidevannet bestemmer hvor man kan gå. Eller Roll'em Raceway, en hyllest til Mario Kart hvor man kjører om kapp for å samle stjerner. De gamle brettene er klassikere som Western Land fra Mario Party 2 og Mario's Rainbow Castle fra originalen. En ordentlig solid samling hvor ingen er overflødig. Kun variert kost som vil gi spillet gjenspillbarhet i lang tid.

Sist, før vi går over på det nye innholdet, vil jeg nevne hvor mye det virker som utviklerne har tatt seg et par ekstra runder over alle deler av opplevelsen for å tilrettelegge for så mange spillere som mulig. For første gang kjennes det som om Mario Party har respekt for tiden min. Flere av de lange, gjentakende animasjonene har en spoleknapp! Animasjoner er generelt kjappe og enkle. Brukergrensesnittet her er også ekstremt polert og nøye gjennomtenkt. Det er masse småting som bygger seg opp og skaper en helt suveren opplevelse. For eksempel: Det er alltid tydelig hvem sin tur det er, for kontrollerende spiller er alltid den mest til venstre på skjermen med rekkefølgen på hva som skjer deretter. Hver spiller kan også gis navn slik at det er lettere å holde styr på hvem som er hvem. Det er sånne ting som vil gjøre det vanskelig for meg å gå tilbake til eldre utgaver av serien.

Sånn, nå må vi snakke om alt det nye man kan finne på i Jamboree, for det er ikke bare Mario Party-modusen som er nevneverdig, for én gangs skyld. Vi starter med Koopathon: Her kjemper du mot 20 andre spillere, online eller lokalt, i et kappløp i sanntid om å komme først i mål rundt en bane. Hver mynt man samler i minispill tilsvarer en plass videre på brettet. En runde varer mellom fem og ti minutter. Det er virkelig imponerende hvor samkjørt man klarer å være med 20 deltakere. Neste er Bowser Kaboom Squad, hvor du og 20 andre jobber sammen for å bekjempe Bowser. Man samler bomber mens man unngår Bowser og gjennomfører enda flere minispill. Nå gjentar jeg meg selv, men det hele er så solid, kaotisk og moro. Det er så gøy å se Nintendo ikke bare konkurrere med seg selv, men forsøke seg mot mer moderne utviklinger i partyspill-sjangeren. Det er mange fler moduser enn jeg har nevnt, og de aller fleste er verdt tiden din. Om du skal ha spillekveld eller trenger fem minutters påfyll blir nok behovet ditt dekt.

Det er spesielt å dekke et Mario Party og føle at dette er en av de bedre spillopplevelsene man har hatt det året. Ikke bare gjennom gleden av å spille et spill med venner, slik alle i serien tilbyr, men gjennom noe som er nøye vurdert og gjennomtenkt. Misforstå meg rett, jeg er glad i serien, men alle tidligere spill har kjentes litt halvveis på innsatsen. Med Jamboree har utviklerne tatt seg god tid, tatt tre steg tilbake og tenkt: «Hvordan kan vi skape det beste mulige party-spillet?» Det speiles i alle grunnmodusene, for ikke å nevne bøttelasset med innhold jeg ikke har rukket å nevne i denne anmeldelsen. Det er en hel enkeltspillermodus med en historie her óg. I tillegg finnes Pro Mode, som fjerner mye av tilfeldigheten fra Mario Party. Det funker overraskende godt. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal slutte, så vi slutter her. Dette er toppen av Mario Party, og en fantastisk avrunding av Switchens spillbibliotek.