Det er litt flaut å innrømme at jeg har brukt altfor mye tid på å spille såkalte endless runners de siste fire årene. Vi snakker om hundrevis av timer. Dette er tid jeg kunne ha brukt på å lære meg et nytt språk, eller kanskje lært meg snekkerfaget. I stedet har jeg sittet med én tommel på telefonen og konkurrert mot kona om de høyeste poengsummene.
Det hele startet nok med Canabalt før veien gikk via Temple Run, Jetpack Joyride, Temple Run 2, Subway Surfers, Sonic Dash, Despicable Me: Minion Rush, Agent Dash og til slutt Run, Sackboy Run. Skuffende nok har jeg aldri slått henne i noen av disse, men det er igjen litt på siden.
Grafikken er enkel og sjarmerende, men Nintendo har kopiert 100 prosent av objektene fra New Super Mario Bros-spillene.
Torsdag denne uken brukte jeg nesten hele dagen på å laste Super Mario Run via en app som skulle gi spillpressen tilgang før lansering, men dette var så innviklet at jeg valgte å vente til spillet ble tilgjengelig i App Store. Dessuten skulle de kun være en begrenset versjon, så det var like greit å vente. Nå har jeg imidlertid spilt gjennom de 24 brettene i de seks ulike verdenene, samt vendt tilbake til dem, og nå er jeg klar til å sette en karakter på det som kan være et av de mest etterlengtede mobilspillene noensinne.
Musikken er som vanlig god, og kontrollen er presis. Spillet er dog for kort med tanke på at det koster 109 kroner.
Mario løper som du vet av seg selv, og du trenger kun én hånd for å få til resten. Høyden og lengden på hoppene bestemmes av hvor lenge du trykker på skjermen. Mindre hindringer som goombaer og steinblokker forseres automatisk med en ninjarulle. Mens du ruller elegant over en goomba kan du trykke på skjermen, og da sender du Mario opp i luften i en helteaktig piruett. Denne bevegelsen er nødvendig for deg som skal plukke med deg alle de spesielle myntene, så det er like greit å lære seg den først som sist. De spesielle myntene (lilla i fargen) er nemlig stort sett hva spillet handler om.
Dette er et spill som er veldig enkelt i sin oppbygning, og deler av meg hadde virkelig ønsket noe mer - noe med mer Nintendo-substans. Brettene er gjennomført på under to timer, det er nesten umulig å dø, varigheten avgjøres av din vilje til å spille gjennom de samme brettene om igjen flere ganger før du går videre. Alt handler om å samle inn mynter, og selv om du har samlet alle blir du fortsatt bedt om å samle flere.
Pengene kan du deretter bruke i det som kalles Kingdom Builder, og her kan du i beste Neko Atsume-stil bygge din egen lille versjon av spillverdenen. Det er dog mye kjedeligere enn det høres ut, og alle endringene er kun kosmetiske. Jeg har dog tenkt tanken at jeg kan være 30 år for gammel til akkurat denne delen av spillet.
Mynter. Mynter overalt.
Når det gjelder mekanikkene i spillet, er det ikke stort å si. Tempoet er passe høyt, og hoppingen fungerer passe bra. Alt ligger rundt middels, med unntak av vanskelighetsgraden - den er lav. Det er fullt mulig å fordype seg i hvordan man best kan time alle hopp og pugge fiendens mønster, men dette er ingen spillteknisk revolusjon. Nintendo har gjort en god jobb med Super Mario Run, og til sammenligning med Sonic Dash og Run Sackboy! Run er dette et fint spill. Det har dog for lite innhold til å koste 109 kroner, og det er både litt for kort og for enkelt designet.