Superhot

Det startet som et prosjekt til utviklerkonkurransen 7 Day FPS Challenge i 2013, før Superhot Team bestemte seg for å fortsette ferden mot en fullverdig lansering utenfor nettleseren. Med litt hjelp fra Kickstarter ankom endelig Superhot den 25. februar 2016.

Superhot er et supersært skytespill. Hovedpremisset er at tiden kun beveger seg når du selv gjør det, noe som gir spillet et strategisk element. Man kan fryse tiden for å få et overblikk over situasjonen og så legge en slagplan. Noen ganger funker planen ned i minste detalj, mens andre ganger går den ad undas etter to trekk takket være uforutsette elementer.

Nivåene i spillet er nemlig veldig små og avgrensede, og det tar ikke lange tiden før man har skutt seg gjennom dem alle. Heldigvis finnes det utfordringer man kan ta på seg utover hovedhistorien, blant annet en "uendelig"-modus man kan prøve seg på hvis man for alvor har bitt av den superheite basillen.

Visuelt sett er spillet veldig minimalistisk. Omgivelsene er stort sett hvite eller grå, og fiendene dine er røde og tilsynelatende lagd av glass. Menyen og introen ser ut som en gammel IRC-kanal, mens chat-dialogen minner litt om en viss scene fra The Matrix. Lydsporet består hovedsaklig av lydene fra skudd, slag og glass som knuser, med litt mystisk bakgrunnsmusikk som gir det hele en smygende ekkel stemning. Historien er dessuten like minimalistisk som stilen, og formidles gjennom nevnte chat-dialog med beskjeder som dukker opp "in-game". Man skjønner etter hvert at dette spillet ikke bare er skyting og tjo-og-hei, men at noe er råttent i kongeriket Superhot.

For en som er vant til å alltid skyte vilt rundt seg og løpe gjennom kuleregn uten å dø i FPS-spill, var Superhot en nokså annerledes affære. Her måtte jeg planlegge og være taktisk, og min manglende evne til dette gjorde at jeg ble sittende fast på diverse brett lenger enn jeg er villig til å innrømme. Heldigvis var Player 2 villig til å hjelpe til, nesten uten å le av min inkompetanse.
Man skulle tro at dette var et enkelt og avslappende skytespill, i og med at tiden står stille så mye, men det er feil. Med unntak av noen runder med Buzz i festlig lag, har jeg har vel aldri vært mer stressa. For tiden står nemlig ikke HELT stille. Den beveger seg bare uendelig sakte, og hver gang du snur på hodet for å sjekke hvor folk er, går tiden litt fortere. Hver gang du titter har de kommet noen millimeter nærmere. Det er som en omgang med "Rødt lys, grønt lys" på steroider.

Superhot virker morsomt, men litt poengløst, til å begynne med. Det er et skytespill med en interessant grunntanke, men med begrenset levetid og gjenspillingsverdi. Så begynner spillet å legge frem historieelementer som en sti av brødsmuler. Man spiser villig opp smulene, og følger stien langt inn i en mørk og ukjent skog, og blir ikke det minste sint når man blir etterlatt der, forvirret og villfaren. Man lurer derimot på hva i helvete det var som skjedde nå? Hva i alle dager var det jeg spilte? Superhot har forkledd seg som et FPS, men det kunne like gjerne vært en rar liten roman skrevet av Tor Åge Bringsvær og Jon Bing, eller en episode av Black Mirror. Uansett hva spillet velger å være, er det et flott tilskudd til spillverdenen, og scifi-litteraturen. Det er ikke perfekt, men det er definitivt verdt en titt hvis du higer etter noe annerledes.