
Jeg innser at jeg av og til blir beskrevet som en aktiv motstander av VR. Ingenting kunne vært mer feil, selv om jeg forstår at de som bare leste det jeg skrev om VR som spillformat for seks år siden og ikke fulgte med her kan oppfatte meg slik. Jeg var, er og forblir av den enkle oppfatningen at VR er en supernisje, en spesialisert ting som i sin nåværende form aldri vil nå i nærheten av den mainstream-gjennomslagskraften som mange forkjempere har hevdet. Når det er sagt, anser jeg VR-opplevelsene i Resident Evil 7, Astro Bot, Tetris Effect, Gran Turismno 7 og Half-Life: Alyx som noen av de mest minneverdige spilløyeblikkene de siste seks årene, og jeg venter fortsatt konstant på det neste store spillet. Det neste Alyx, om du vil.
Problemet er imidlertid at ingen ser ut til å tørre. Bortsett fra noen få unntak (som bekrefter regelen), som Half-Life: Alyx, er det meste som lanseres, små minispill eller glorifiserte tekniske demoer i stedet for store, minneverdige og ambisiøse killertitler. Vi har fortsatt ikke sett røken av Call of Duty VR, Halo VR, God of War VR, Killzone VR, Grand Theft Auto VR eller alle de andre selene som mange var sikre på at vi ville bli introdusert for for mange år siden. Formatet og teknologien er fortsatt vanskelig å selge, nisjepreget og komplisert, noe som selvsagt betyr at de store, tunge spillene som selger maskinvare, ikke er tilgjengelige.
Jeg var imidlertid veldig spent på Synapse for PSVR2, ikke minst fordi utviklerne Ndreams står bak Fracked, som er en stor suksess. Premisset hørtes også veldig lovende ut før premieren. Du spiller som en spesialagent som, i likhet med i Nolans tettpakkede thriller Inception, hacker seg inn i folks bevissthet for å knekke hjernen deres, stjele hemmeligheter og knuse motstand i form av konsentrert ondskap. Denne gangen dreier oppdraget seg om en spesielt ekkel onkel hvis bevissthet har druknet i skyteglade, livsfarlige demonsoldater. Nå må du klatre inn i skallen hans og fjerne alt sammen. Alt kommer til å dø. Alt kommer til å dø. I Synapse fører en fiendeinfisert bevissthet og en skyteglad agent til mange svært voldelige kamper. Men for å nå aldersgrensen på 12+ har Ndreams pakket all den overdrevne volden inn i en slags stilistisk, steril drømmeting som mest av alt minner om en svart-hvit feberdrøm.
Til å hjelpe deg med å rydde fiendene av veien har du selvfølgelig skytevåpen, men også telekinetiske krefter som lar deg plukke opp fiender, kaste dem rundt eller plukke opp ulike gjenstander og kaste dem mot angripende "tanks". Opplegget og evnen jeg som spiller besitter minner veldig om det gamle (smertelig undervurderte) PS2-eventyret Psi-Ops, og kreftene i seg selv føles litt som å være en skytevåpenutrustet Darth Vader. Det er noe ekstremt givende og avhengighetsskapende ved å slynge fiender opp i luften og kaste dem rundt som oppvaskkluter mens du skyter hull i de sotsvarte kroppene deres før de treffer bakken. Balansen mellom telekinetiske krefter og rene skytevåpen fungerer godt, og symbiosen mellom dem er glimrende utført. Så snart jeg får taket på spillmekanikken, føler jeg meg som regel som den slemmeste fyren i spillverdenen, og i løpet av spilløktene mine har jeg lurt på hvordan dette ville fungert i en litt annen setting, med virkelige mennesker som fiender og mer virkelighetsbaserte omgivelser.
Der ligger et av hovedproblemene med Synapse for meg. Hele denne svart-hvite, uklare drømmeverdenen i noens "underbevissthet" blir fort kjedelig, synes jeg, og hele designet hadde fungert mye bedre som et lite innslag i et spill der miljødesign og fiender kanskje burde ha rimet mer med virkeligheten. Eller en overdrevent knotete versjon av det. Jeg synes Synapse minner litt om marerittsekvensene i Max Payne, der jeg heller ville brukt noen minutter av gangen på å skape variasjon fra et annerledes oppsett, enn et helt spill. Videre er sammenstøtene med fiendene håpløst monotone etter en time, og de resterende ti som det tok meg å fullføre Synapse føltes egentlig bare som jevnlig repetisjon av nøyaktig det samme, om og om og om igjen.
Følelsen til slutt rimer med det jeg startet anmeldelsen med. Synapse har en veldig fin spillmekanikk som ligger til grunn for alt, men siden alt bare oser "glorifisert tech-demo", er det vanskelig for meg å virkelig spy ut noen virkelige superlativer, her. Ndreams burde få et større budsjett, gjøre noe mer substansielt enn hva dette ble, for de besitter absolutt all tenkelig kapasitet og kunnskap til å skape skytespillopplevelser som ikke finnes utenfor VR-hjelmen.