Thalassa: Edge of the Abyss

Sarepta Studio plasserte virkelig Norge på spillverdenskartet i 2018 med My Child Lebensborn, et spill om barn av tyske soldater med norske kvinner. Etter lanseringen høstet spillet stor anerkjennelse, hvor den gjeveste prisen utvilsomt var BAFTA-prisen i 2019 for spill utover underholdning (Game Beyond Entertainment).

Med Thalassa: Edge of the Abyss har Sarepta staket ut en ny kurs som skiller seg ut fra deres tidligere arbeid, og denne gangen byr studioet på et mysterium som skal løses på havets bunn. Det er alltid moro å se et studio utforske nye farvann for å vise at de ikke bare lener seg på ett talent, samtidig som det er lett å kjenne igjen studioets identitet også denne gangen. Utviklerne demonstrerer at de fortsatt ønsker å fortelle viktige historier om vonde opplevelser, traumer og mellommenneskelige relasjoner, og denne gangen lar de deg leke detektiv under vann for å få frem sitt budskap.

Året er 1905, og normalt jobber du som dykker på bergingsskipet Thalassa. Mens du har landlov kommer meldingen om at skipet har sunket, og drevet at trangen til å finne ut hvorfor ulykken fant sted reiser du til skipets siste koordinater for å dykke ned til vraket. Her blir det opp til deg å sanke spor for å finne ut historiene til de som var om bord, hva som hendte de siste dagene Thalassa var i drift og hvorfor skipet til syvende og sist sank.

Undervannstematikken og navnet på spillet kan fort gi antydninger til at dette er et skummelt spill, siden ordet talassofobi handler om frykten for store eller dype hav. Heldigvis er det ingen grunn til bekymring, for Thalassa: Edge of the Abyss er først og fremst et mysterium hvor din oppgave er å leke detektiv, og opplevelsen er blottet for kampmekanikker eller muligheten for å dø underveis. Du får riktignok en innledende advarsel om at tittelen skildrer tøffe tema, deriblant drukning, men så lenge dette ikke er problematisk for deg er det bare å kaste seg ut på dypet og begynne etterforskningen.

Det tar ikke lang tid fra du kommer under havet til du merker at det er lagt inn mye innsats i å fange den ensomme, mystiske og unike stemningen som rår på havets bunn. Her understreker alt at du befinner deg i uvanlige omgivelser, enten vi snakker om lys, lyd eller bevegelser. Alt du foretar deg skjer i et sakte tempo, noe som er naturlig med tanke på vannmassene du beveger deg gjennom, noe som gjør at du må beregne god tid uansett hvor du skal. Undervannsstemningen underbygges videre av det nydelige lyddesignet, der de få lydene du hører er dempede og forvrengte av vannmassene. Musikk er det ikke mye av i spillet, men komponist Simon Poole vet likevel å sette den rette stemningen der han får slippe til. Lys og lysbrytningen er det tredje elementet som bygger opp under den vakre og melankolske stemningen, der særlig lyset fra lykta di kaster et subtilt gjenskinn som er vakkert gjennomført.

Selv om mye av det estetiske er på plass og sikrer en unik og stemningsfull opplevelse, er den ikke helt uten problemer. Rent teknisk er dette et spill som lugger og hakker nesten kontinuerlig, selv med forholdsvis god maskinvare inni kabinettet og til tross for flere forsøk på å justere innstillingene. Bildefrekvensen går opp og ned, og selv med V-sync på er det lett å få rifter i bildet når man panorerer kameraet frem og tilbake. Thalassa: Edge of the Abyss er riktignok ikke et spill som krever en veldig stabil presentasjon, men det tar likevel spilleren ut av opplevelsen. I tillegg er lydbalansen ikke alltid den beste, der enkelte samtaler kan være nokså lavmælte mens andre runger inn i hodetelefonene dine.

Så snart du har kommet deg inn i vraket begynner arbeidet med å samle ledetråder, spor og lydopptak som kan oppklare hva som har skjedd. Hver ledetråd innleder en ny sak som må oppklares, hvor det er opp til deg å sette inn de nødvendige delene for å løse det konkrete mysteriet. Når de nødvendige og riktige sporene er koblet sammen får du gjerne se en rekonstruksjon av hendelsene slik de utfoldet seg, noe som gir assosiasjoner til for eksempel Return of the Obra Dinn. Spillet hjelper deg heldigvis med å indikere når du har alle ledetrådene som trengs for å konkludere en enkeltsak, noe som vil føles til god hjelp for de som gjerne trenger en god detektivassistent og muligens til bry for de som vil ha et hardkokt mysterium der de må løse alt selv.

Samtidig som mysteriet som helhet er spennende å følge og godt snekret sammen, har det også et par skavanker. Et klassisk problem i denne typen spill er at spilleren gjerne må gjennomføre handlinger i den bestemte rekkefølgen spillet har forhåndsdefinert, selv når du ser løsningen rett foran deg. Det skjer også her, der jeg i minst ett tilfelle ikke kunne plukke opp en gjenstand som åpenbart var viktig fordi den rette ledetråden ikke var nøstet opp ennå. Hva selve historien angår er det et par tråder som ikke føles spesielt relevante for det overordnede mysteriet, og noen av rollefigurenes fortellinger kan oppleves som enten irrelevante eller tilsidesatt sammenlignet med andre som tar mye plass. Som helhet byr spillet heldigvis på et godt narrativ som det er lett å gå og tenke på i etterkant, selv om det har et par svakheter som gjør at det sakker akterut for de beste i sjangeren.

Thalassa: Edge of the Abyss byr på noe annerledes enn My Child Lebensborn, og demonstrerer dermed at Sarepta Studio er en utvikler med mange talenter. Undervannsmysteriet er spennende å nøste opp i og byr på en stemningsfull atmosfære, som først og fremst blir holdt tilbake av tekniske utfordringer og et par tråder som ikke er like sjødyktige. Om spillet får en oppdatering eller to etter lansering vil imidlertid mye være gjort for å rette opp i ankepunktene, og i så fall er du nesten garantert et spennende detektivspill under havet.