The Alters

Jeg elsker nye konsepter i spill - det vil si mekanisk og strukturell innovasjon. Dessverre er det ikke mye innovasjon i spillbransjen for tiden, der oppfølgere og resirkulering av gamle konsepter og måter å lage spill på er allestedsnærværende. Derfor er det flott å se når en utvikler har kommet opp med noe helt nytt, eller kanskje en ny måte å bruke et gammelt konsept på, som gjør at en sjanger føles helt frisk og levende.

Derfor var det flott å få tak i The Alters, et spill jeg har hatt på radaren lenge, men som har blitt utsatt gang på gang. Du har sikkert sett det før, på en messe eller bare som en tilfeldig trailer her og der, men du er kanskje ikke klar over at det faktisk er ute i morgen, 13. juni, ettersom utvikleren 11 bit Studios har vært mye mer vag i sin markedsføring. Og det er synd, for dette er noe helt spesielt. Det er et kult konsept, der de har blandet ulike sjangre på en helt ny og spennende måte. Du spiller som Jan Dolski, som våkner opp i romkapselen sin etter at den krasjer på en ukjent planet. Han oppdager raskt at han er den eneste overlevende, og må nå prøve å finne en måte å overleve på egen hånd.

Han finner raskt en enorm mobil romstasjon, en slags base formet som et gigantisk hjul, men den er tom. Gjennom kontakt med selskapet som står bak oppdraget, får han beskjed om å utforske planeten. På sin første tur utenfor basen finner han et mystisk mineral som heter Rapidium. Det viser seg å være noe som forskerne har jaktet på i årevis, og som kanskje kan redde menneskeheten. Når han kommer tilbake til basen, får han tilgang til en kvantedatamaskin som gjør det mulig for ham å klone seg selv.

Men dette er ikke bare kopier. Klonene er versjoner av Jan fra alternative livsbaner. For eksempel en der han bodde hos moren og utviklet en lidenskap for mekanikk. Datamaskinen skaper nye minner for klonen som passer til denne alternative bakgrunnen, og plutselig blir én til to: Jan og Mekaniker-Jan. Og det stopper ikke der. Alle klonene har unike spesialiseringer og navn som passer til de nye rollene og personlighetene deres. For eksempel kan du ende opp med Chef Jan, Engineer Jan, Botanist Jan og flere andre. Hver Alter har sin egen bakgrunn, dialog og behov, og det er opp til deg å finne ut hvordan de skal fungere sammen.

Det er et superkult konsept, og det er nettopp derfor spillet heter The Alters. Historien er overraskende godt gjennomarbeidet og fascinerende. Du må hele tiden snakke med klonene dine, som alle har sine egne traumer, tanker og reaksjoner, og du kommer til og med i kontakt med mennesker fra jorden som var en del av den opprinnelige livshistorien som klonene nå er avledet fra. Disse samtalene kan føre til eksistensielle refleksjoner og følelsesmessig intense øyeblikk der du virkelig føler at dette ikke bare er en strategisimulator - det er en menneskelig historie.

Rent praktisk er dette like mye utforskning i tredjeperson som det originale Jan, og like mye vedlikehold, oppgradering og utvidelse av basen din, der du kloner deg selv og sørger for at klonene du har, trives. Det er uvanlig at et spill med så mange RTS- og ressursforvaltningselementer fokuserer så mye på karakterutvikling. Klonene reagerer på valgene dine, blir glade eller nervøse, og kan til og med krangle med hverandre. Du må ta stilling, megle og sørge for at alle jobber godt sammen, ellers begynner det å gå nedoverbakke. De kan bli deprimerte, sinte eller nekte å samarbeide. Du må være leder, venn og psykolog på en og samme tid.

Samtidig må du utforske planeten, som rommer mysterier, farer og skjulte hemmeligheter. Det handler ikke bare om å overleve, det er en slags langsom oppdagelsesreise der du aldri helt vet hva som venter rundt neste hjørne. Spillet blander basebygging, ressursforvaltning, karakterpleie og utforskning i én og samme pakke, og det fungerer overraskende bra. For eksempel kan du finne merkelige gjenstander i villmarken som ingen av klonene dine forstår før du tar dem med hjem og lar den rette eksperten analysere dem. Dette åpner opp for små sidehistorier og bidrar til følelsen av å befinne seg på en fremmed, men levende planet.

Det sentrale gameplayet handler om å holde den mobile basen i live og flytte den bort fra solen, som truer med å brenne opp alt. Men det krever ressurser, og de må graves opp på planetens overflate. Dette gjøres via et lite minispill der du skanner bakken og setter opp en gruvestasjon. Men den må være bemannet av en klone, ellers skjer det ingenting. Du må derfor hele tiden prioritere: Skal du bruke ressursene på å bygge nye moduler til basen, eller skal du klone en ny versjon av deg selv med de nødvendige ferdighetene? Disse motivasjonene er ikke nye for denne typen spill, men i denne sammenhengen blir selve spillflyten mer unik.

Spillet tvinger deg hele tiden til å ta avgjørelser og balansere behovene dine. En klone trenger kanskje et sted å sove, og uten søvn blir han irritabel og ineffektiv. En annen klone mener at du bør fokusere på botanikk, mens en tredje ønsker å bygge nye systemer. Hvem lytter du til? Hva er viktigst? Det er opp til deg å avgjøre, og det føles hele tiden som om du trenger en hånd til, men en hånd til vil føre til flere problemer. Dette gjør spillet intenst og engasjerende. Det føles som å stå i spissen for en ekspedisjon der hver avgjørelse får konsekvenser, og der samarbeid ikke bare er en mekanikk, men en nødvendighet.

Basen er bygget opp som et gigantisk hjul, der du hele tiden kan omorganisere modulene. Det er litt som basestyringen i XCOM, der du må få plass til alt og tenke logistikk. Det finnes avdelinger for hver klontype, en for botanikeren, en for mekanikeren og så videre, og du må hele tiden utvide og tilpasse deg. Tiden er din største fiende, og du føler sjelden at du ligger foran. Det betyr at du hele tiden må optimalisere, justere og svare på nye utfordringer.

Det må imidlertid sies at alt dette har en tendens til å bli litt overveldende. Jeg spilte på PC, der makroer og musestyring gjør det litt enklere å navigere seg raskt gjennom ulike systemer, og det er vanskelig å forestille seg hvordan dette fungerer på konsoll. Innføringen gjennom opplæringsprogrammer er også mangelfull, og jeg er litt bekymret for at mange spillere vil droppe ut, ettersom spillet rett og slett ikke kommuniserer dybden effektivt gjennom en solid læringskurve i løpet av de første timene. Heldigvis vil du bli belønnet hvis du holder ut.

Noe av det jeg virkelig likte var å utforske planeten. Den er vakker, dyster og føles virkelig farlig. Det er radioaktivitet, magnetiske stormer og andre fenomener som minner om S.T.A.L.K.E.R. -spillene. Det er superspennende å bevege seg rundt på en planet som virker som om den ikke vil ha deg der. Og kanskje ligger det mer bak enn det man ser ved første øyekast? Du får følelsen av at planeten er en karakter i seg selv, en stille motstander som hele tiden legger hindringer i veien for deg.

The Alters er en herlig blanding av sjangre som til sammen danner en kraftfull og unik helhet. Det er et spill som krever omtanke, lederskap og strategi, men også et spill som byr på en dyp historie, sterke karakterer og en verden du ønsker å forstå. Jeg anbefaler det helhjertet hvis du liker den slags.