The Bouncer

æPlay the action movieæ. Det har vært slagordet fra Squaresoft i markedsfæringen av firmaets nyeste spill til PlayStation 2, æThe Bounceræ. Ved færste æyekast en tittel, som legger seg tett opp til Tekken-spillenes plotlæse æslå på alleæ action. Ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid, at vekten er lagt på visuell overdådighet og ikke minst på en historie med mystiske undertoner og et persongalleri, som - mildt sagt - vrimler med komplekse fælelser.

From small things big things come à
Dramaet i The Bouncer tar sitt utgangspunkt i det snuskede vertshuset Fate, hvor historiens 4 helter, Sion, Volt, Kou og jenta Dominique arbeider som utkastere. Plutselig en kveld, blir stedet invadert av soldater fra Mikado Group, en industrigigant, som har hovedkvarteret sitt i nærheten, og de bortfærer Dominique.

De 3 gjenværende utkasterne setter etter soldatene, og snart blir de viklet inn i intriger, som i all sin enkelhet går ut på å frelse verden fra Mikado Group og dens demoniske boss, Dauragon. Heltenes fortid avdekkes bit for bit, og hele tiden bevares en mystisk og utrygg undertone, som holder spillerens oppmerksomhet intakt - så man bare må ha med seg det nrste slagsmålet - og det neste à og så videre.

Spillet består av en rekke sloss-scener, hvor spilleren skal bekjempe roboter, soldater og vaktfolk i hopetall. Forut for hver scene velger man hvilken figur, man vil spille i det forestående slagsmålet, og så braker det læs. Til å begynne med råder man bare over et begrenset antall standard-moves, slag, som kan rettes mot æynene, mellomgulvet eller beinene, spark, som likeledes kan avleveres mot de edlere delene - hæyere eller mot beinene.

For hver motstander man bekjemper, opptjenes et antall bouncer-points, som kan omsettes i forbedring av de grunnleggende styrke- og helbredelsesegenskapene - eller i nye avanserte moves. Samtidig brukerer spillet en rangorden, som også påvirkes av opptjente bouncer-points. Det minner om utvikling av spillfigurer i egentlige rollespill, men langt fra med samme mylder av komplekse detaljer. Herregud, for spilleren dreier det seg rett og slett om å servere rikelige mengder med blåveiser.

Flere modes
Story mode er bare en av 3 måter å gjennomfære spillet på. Det er dessuten versus mode, hvor 4 spillfigurer - styrt av opp til 4 spillere - slåss med alle midler mot hverandre på et snevert område, som tilsvarer 3 - 4 bordtennisbord, som er satt sammen. Det handler om å holde tungen rett i munnen, når 4 figurer tumler rundt med bruk av de opptjente special moves. Når figurene samtidig beveger seg en anelse for glidende i forhold til deres bevegelser, så forsvinner litt av spillerens fælelse av begivenhetenes gang ved controlleren.

Endelig er det survival mode, hvor det ikke overraskende handler om å overleve så lenge som mulig. Igjen tar den aktive spillfiguren sine special moves med seg fra story mode, og dem er det rikelig bruk for - i kamp med den ene svermen av motstandere etter den andre. Ingen power ups og ingen mulighet for å tjene bouncer points. Det er de aktuelle egenskapene fra story mode, som er avgjærende for hvor lenge figuren kan holde seg i live.

Vendepunktet for alle variasjonerne i spillet er derfor story mode. Utviklingen i figurenes egenskaper åpner dels for nye moves - og i versus mode dessuten for nye spillfigurer. Dessuten må man spille gjennom The Bouncer 3 ganger i story mode - Ún gang for hver av de 3 heltene i historien - for å få med alle figurer, moves og detaljer.

Selv om figurene kan tjene opp points til adskillige moves, forblir betjeningen enkel og velfungerende. Motstanderenes kunstige intelligens fungerer hederlig, men det hender allikevel ofte, at en bestemt move bare må gjentas i en uendelighet for å bekjempe en motstander. Selvfælgelig er det bekvemt, at man kan holde de samme tastene nede med den ene hånden, mens man tar en slurk cola med den andre - men det er ikke særlig spennende.

Squaresoft anslår, at man kan gjennomfære The Bouncer en gang i story mode på ca. 3 timer. For å få alle detaljer og moves, må man bruke rundt 10 timer. Så det er så som så med holdbarheten!

Suveren grafikk
The Bouncer er nok litt for fort overstått, men underveis får man en visuell opplevelse, ut over det vanlige, selv for PlayStation 2. Spillfigurene blir dannet av et meget stort antall polygoner, så kroppsbygning, ansiktstrekk, bælger i håret og mange andre detaljer blir gjengitt med realisme og en dynamik, som er på hæyde med Hollywoods dataanimerte spillefilmer.

Både slagsmål og mollemsekvenser blir generert av The Bounceræs game engine, så overgangene fungerer generelt flytende - og de sporadiske innlesningstidene for nye scener er holdt på et akseptabelt nivå. I tillegg må det nevnes, at ikke blir inngåt kompromisser på detaljene i bakgrunnene, heller ikke over store avstander. Farger og strukturer står klart og tydelig.

Skal man reise en beskjeden kritikk, må det være, at figurenes bevegelser er alt for glidende i forhold til de slag og spark, som de utfærer. Skæytelæpervalsen ville være passende bkgrunnsmusikk i visse scener.

Musikken er forævrig utfært med flotte, stemningsmettede arrangementer. Alltid fint å hære ekte instrumenter spille ekte musikk à Til gjengjeld savner man mer fylde, smell og variasjon i lydeffektene. Den overskyggende kvaliteten ved lydsiden er imidlertid spillfigurenes stemmer, som er spilt inn med flott dramatisk innlevelse. Bare synd at munnbevegelsene - som Squaresoft har jobbet hardt med å animere, så de fælger talen - til tider halter mange ord etter lyden.

The Bouncer er med andre ord en forrykende visuell opplevelse, med imponerende virkemidler, både i spillet og i mellomsekvensene. Men begynner man å telle sammen, hvor lite spilletid man egentlig har fått for pengene, så må man si, at det er alt for mye form - i forhold til det reelle innholdet. Squaresoft har vært så oppsatt på å fortelle en historie i flottest mulig kinokvalitet - at gameplayet nesten er satt på andreplass i prioriteringen.