Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
anmeldelser
The Division 2

The Division 2

Den etterlengtede oppfølgeren forbedrer nærmest alt fra originalen, og noen få skrammer stopper ikke The Division 2 fra å være en av de beste loot-shooterne på flere år.

Ubisoft lyttet til tilbakemeldingene de fikk etter lanseringen av det første The Division, og brukte de neste månedene på å forbedre det som allerede var et godt spill. Så hvorfor ikke bare fortsette på oppussingen og legge til nytt innhold i stedet for å lage en oppfølger? Fordi The Division 2 byr på flere store forbedringer som ikke ville vært mulig å gjøre i originalen, og resultatet er et av de beste looter-shooter-spillene der ute.

The Division 2

Det er et veldig ambisiøst utsagn som du kanskje vil ha vansker for å tro etter de første tretti minuttene eller der omkring, ettersom historien og figurene som starter det hele er kjedelige på det beste. Jeg ville hatt vansker med å forklare hvorfor jeg var på det bestemte oppdraget eller til og med navnet på personen som ga det til meg for to minutter siden i en av spillets overdramatiske filmsekvenser. The Division 2 handler utelukkende om å frigjøre Washington D.C., så historien føles påtvunget og figurene forsøker å gjøre opp for det ved å ha en «no bullshit»-holdning som får The Expendables til å virke som Shakespeare i sammenligning. Heldigvis bryr jeg meg ikke særlig om det, ettersom "gameplay is king" i The Division 2.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonse

Rams opp alle svakhetene med The Division i hodet ditt, og gjør deg deretter klar til å viske ut mesteparten av dem mens jeg ramser opp et bredt utvalg av forbedringer og endringer som er gjort i The Division 2. La meg begynne med verdenen. Manhattan var, og er fortsatt, veldig imponerende med de bergtakende skyskraperne og storhetsfølelsen, men Washington D.C. tar alt til et nytt nivå. Det spiller ingen rolle hvor man drar i den amerikanske hovedstaden; hver krik og krok er fylt med interessante detaljer som gjør at byen føles ekte og levende. Som om Washingtons uendelige utvalg av historiske landemerker og museer ikke var nok, byr som regel verdenens ødelagte omgivelser på en merkverdig skjønnhet og fascinerende detaljer som setter fantasien din i høygir mens du prøver å prosessere miljøets narrativ. Hva hendte med den lille jenta som tegnet bildet av familien sin før hun måtte forlate hjemmet sitt så raskt at hun ikke rakk å ta med teddybjørnen på sengen engang? Hvorfor krasjet lastebilen inn i den dagligvarebutikken? Noen av spørsmålene er til en viss grad besvart gjennom opptak eller de fascinerende stillbildene kalt Echos, mens andre er helt og holdent overlatt til fantasien din. «show, don't tell» fungerer veldig godt i disse tilfellene, noe som gjør at verdenen føles ekte, og denne graden av realisme gjenspeiles også i kampene.

Husker du de irriterende fiendene som tydeligvis hadde skuddsikre klær i originalen? De er stort sett borte i The Division 2. Både du og fiendene dine er langt mer dødelige denne gangen. Greit nok, de sterkeste fiendene krever fortsatt at man tømmer et par magasin i dem, men det føles mer realistisk siden de går med det som praktisk talt er bombedrakter og man må skyte av forskjellige deler av rustningen for å eksponere det sårbaret kjøttet under. Dette, kombinert men våpen som virkelig føles distinkte og et bredt utvalg av modifiserbare duppeditter gjør hver kamp spennende. Du kommer til å få gåsehud når du gjør ting som å skyte en selvmordsbomber med det siste skuddet du hadde i magasinet ditt før du ser hvordan den påfølgende eksplosjonen sprenger deres nærmeste allierte i fillebiter i samme slengen. Et stort utvalg av varierte fiender hjelper også på å holde konfrontasjonene ferske, særlig når den dynamiske verdenen kan by på en ting eller to ekstra som fyrer det hele ytterligere opp. Kanskje en annen gruppe fiender vil dukke opp og tvinge både deg og den opprinnelige fienden til å ikke bare skifte fokus, men også tilpasse dere den nye fiendens taktikker. Topp det hele med et værsystem og en dag/nattsyklus som vil ta deg gjennom kamper med intenst regn, ekstrem tåke, de mest solskinnfulle dagene eller en tordenstorm, og du kan være sikker på at du aldri opplever den samme konfrontasjonen to ganger.

The Division 2

Det eneste problemet er at spillet stort sett består av konfrontasjoner. Nesten alle oppdrag ber deg om å gå fra A til B, trykke på noe og deretter kjempe mot horder av fiender. Det er ikke like ille som de fleste andre spill i sjangeren, ettersom The Division 2 inkluderer gåtelignende sekvenser hvor man må finne en måte å åpne stengte dører på eller komme seg inn i bygninger ved å bruke omgivelsene på kløktig vis, men dette er fortsatt ikke et spill for de som ser etter varierte spillmekanikker rundt hvert hjørne. Det er ikke et bemerkelsesverdig problem for min del, ettersom jeg elsket balansen mellom kamper og å løse merkelige gåter innimellom en gang iblant.

Dette er fortsatt tilfellet etter førti timer med spilling. En av grunnene til dette er hvordan verdenen forandrer seg basert på handlingene dine. Ubisoft-spill er kjente for å låne diverse mekanikker fra hverandre, og The Division 2 har forbedret Far Cry: New Dawns "Settlements" på mange tilfredsstillende måter. Å drepe alle fiendene i ett av de mange kontrollpunktene spredt omkring i byen vil overlate det i hendene på vennene dine. Det gir deg ikke bare et nytt punkt for gjenoppliving og hurtigreiser. Du vil også få allierte som patruljerer distriktet og gir deg en hjelpende hånd når du støter på fiender. Det er nesten verdt å besøke dem en gang iblant, ettersom det å dele ressurser med dem vil belønne deg med mye erfaringspoeng og andre hendige saker. Å ha en tilfredsstillende spillmekanisk loop er essensielt i spill som dette, og The Division 2 skuffer ikke.

The Division 2
The Division 2
The Division 2