Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
anmeldelser
The Division 2

The Division 2

Den etterlengtede oppfølgeren forbedrer nærmest alt fra originalen, og noen få skrammer stopper ikke The Division 2 fra å være en av de beste loot-shooterne på flere år.

Ubisoft lyttet til tilbakemeldingene de fikk etter lanseringen av det første The Division, og brukte de neste månedene på å forbedre det som allerede var et godt spill. Så hvorfor ikke bare fortsette på oppussingen og legge til nytt innhold i stedet for å lage en oppfølger? Fordi The Division 2 byr på flere store forbedringer som ikke ville vært mulig å gjøre i originalen, og resultatet er et av de beste looter-shooter-spillene der ute.

The Division 2

Det er et veldig ambisiøst utsagn som du kanskje vil ha vansker for å tro etter de første tretti minuttene eller der omkring, ettersom historien og figurene som starter det hele er kjedelige på det beste. Jeg ville hatt vansker med å forklare hvorfor jeg var på det bestemte oppdraget eller til og med navnet på personen som ga det til meg for to minutter siden i en av spillets overdramatiske filmsekvenser. The Division 2 handler utelukkende om å frigjøre Washington D.C., så historien føles påtvunget og figurene forsøker å gjøre opp for det ved å ha en «no bullshit»-holdning som får The Expendables til å virke som Shakespeare i sammenligning. Heldigvis bryr jeg meg ikke særlig om det, ettersom "gameplay is king" i The Division 2.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Rams opp alle svakhetene med The Division i hodet ditt, og gjør deg deretter klar til å viske ut mesteparten av dem mens jeg ramser opp et bredt utvalg av forbedringer og endringer som er gjort i The Division 2. La meg begynne med verdenen. Manhattan var, og er fortsatt, veldig imponerende med de bergtakende skyskraperne og storhetsfølelsen, men Washington D.C. tar alt til et nytt nivå. Det spiller ingen rolle hvor man drar i den amerikanske hovedstaden; hver krik og krok er fylt med interessante detaljer som gjør at byen føles ekte og levende. Som om Washingtons uendelige utvalg av historiske landemerker og museer ikke var nok, byr som regel verdenens ødelagte omgivelser på en merkverdig skjønnhet og fascinerende detaljer som setter fantasien din i høygir mens du prøver å prosessere miljøets narrativ. Hva hendte med den lille jenta som tegnet bildet av familien sin før hun måtte forlate hjemmet sitt så raskt at hun ikke rakk å ta med teddybjørnen på sengen engang? Hvorfor krasjet lastebilen inn i den dagligvarebutikken? Noen av spørsmålene er til en viss grad besvart gjennom opptak eller de fascinerende stillbildene kalt Echos, mens andre er helt og holdent overlatt til fantasien din. «show, don't tell» fungerer veldig godt i disse tilfellene, noe som gjør at verdenen føles ekte, og denne graden av realisme gjenspeiles også i kampene.

Husker du de irriterende fiendene som tydeligvis hadde skuddsikre klær i originalen? De er stort sett borte i The Division 2. Både du og fiendene dine er langt mer dødelige denne gangen. Greit nok, de sterkeste fiendene krever fortsatt at man tømmer et par magasin i dem, men det føles mer realistisk siden de går med det som praktisk talt er bombedrakter og man må skyte av forskjellige deler av rustningen for å eksponere det sårbaret kjøttet under. Dette, kombinert men våpen som virkelig føles distinkte og et bredt utvalg av modifiserbare duppeditter gjør hver kamp spennende. Du kommer til å få gåsehud når du gjør ting som å skyte en selvmordsbomber med det siste skuddet du hadde i magasinet ditt før du ser hvordan den påfølgende eksplosjonen sprenger deres nærmeste allierte i fillebiter i samme slengen. Et stort utvalg av varierte fiender hjelper også på å holde konfrontasjonene ferske, særlig når den dynamiske verdenen kan by på en ting eller to ekstra som fyrer det hele ytterligere opp. Kanskje en annen gruppe fiender vil dukke opp og tvinge både deg og den opprinnelige fienden til å ikke bare skifte fokus, men også tilpasse dere den nye fiendens taktikker. Topp det hele med et værsystem og en dag/nattsyklus som vil ta deg gjennom kamper med intenst regn, ekstrem tåke, de mest solskinnfulle dagene eller en tordenstorm, og du kan være sikker på at du aldri opplever den samme konfrontasjonen to ganger.

The Division 2

Det eneste problemet er at spillet stort sett består av konfrontasjoner. Nesten alle oppdrag ber deg om å gå fra A til B, trykke på noe og deretter kjempe mot horder av fiender. Det er ikke like ille som de fleste andre spill i sjangeren, ettersom The Division 2 inkluderer gåtelignende sekvenser hvor man må finne en måte å åpne stengte dører på eller komme seg inn i bygninger ved å bruke omgivelsene på kløktig vis, men dette er fortsatt ikke et spill for de som ser etter varierte spillmekanikker rundt hvert hjørne. Det er ikke et bemerkelsesverdig problem for min del, ettersom jeg elsket balansen mellom kamper og å løse merkelige gåter innimellom en gang iblant.

Dette er fortsatt tilfellet etter førti timer med spilling. En av grunnene til dette er hvordan verdenen forandrer seg basert på handlingene dine. Ubisoft-spill er kjente for å låne diverse mekanikker fra hverandre, og The Division 2 har forbedret Far Cry: New Dawns "Settlements" på mange tilfredsstillende måter. Å drepe alle fiendene i ett av de mange kontrollpunktene spredt omkring i byen vil overlate det i hendene på vennene dine. Det gir deg ikke bare et nytt punkt for gjenoppliving og hurtigreiser. Du vil også få allierte som patruljerer distriktet og gir deg en hjelpende hånd når du støter på fiender. Det er nesten verdt å besøke dem en gang iblant, ettersom det å dele ressurser med dem vil belønne deg med mye erfaringspoeng og andre hendige saker. Å ha en tilfredsstillende spillmekanisk loop er essensielt i spill som dette, og The Division 2 skuffer ikke.

Hvert våpen og utstyrsdel har et tilsynelatende uendelig hav av fordeler og attributter å velge blant, noe som fører til at hjertet mitt slår ekstra hardt hver gang noe nytt loot kommer til syne. Derfor er det vel verdt å bare gå rundt i byen for å støte på tilfeldige fiender, loot-kister eller gjøre en av de mange og varierte sideaktivitetene. Stort sett alt du gjør vil belønne deg på en eller annen måte, enten det er i form av erfaringspoeng, loot, in-game valuta, kosmetiske gjenstander, instruksjoner for å snekre sammen nytt utstyr eller SHD-poeng for å oppgradere egenskapene dine. Jeg har sjelden brukt mer enn ti minutter på å vandre rundt før fokuset mitt har blitt dratt mot noe som har belønnet meg med en morsom opplevelse og/eller spennende utstyr, selv i endgame.

The Division 2

Utviklerne overdrev nemlig ikke da de sa at endgame ville være en essensiell del av The Division 2. Da jeg snakket med spillregissøren Mathias Karlson før lansering sa han at Black Tusk-gruppen ble spart til endgame fordi det ville friske opp det hele, og det gjør den absolutt. Denne talentfulle gjengen byr i likhet med de andre gruppene på unike utfordringer med sin spesifikke taktikk og utstyr. Du må plutselig kjempe mot fiendtlige droner, robothunder og mer profesjonelle soldater. Jeg trodde at spillopplevelsen ville bli ødelagt siden grupper overtar kontrollpunkter og andre viktige områder, noe som betyr at man må gjenta ting man har brukt timer på under historien, men utviklerne har fått ting til å føles ferskt ved hjelp av noen smarte valg. Disse såkalte Invaded-oppdragene har nye oppgaver og tvinger deg til å skifte taktikk på grunn av nye fiender, mens de tre Specialisation-klassene og nye våpen gir deg enda flere muligheter som gjør at det hele nesten føles som et helt nytt spill.

Faktisk kan man argumentere for at The Division 2 er bygget opp av forskjellige spill. Du har kampanjen og endgame, men la oss ikke glemme Dark Zones. Jeg har allerede skrevet en hel forhåndstitt hvor jeg delte noen svært positive tanker om disse dødelige slagmarkene, så jeg skal fatte meg i korthet her. Å nøytralisere nivået på våpen og utstyr gjør det mye morsommere å utforske disse sonene selv om det er plagsomme spillere der, men de fleste av oss vil fortsatt bli utryddet av et lag hvis vi går inn i områdene fylt med noe av spillets beste loot på egenhånd. Det er imidlertid verdt det, ettersom du ikke nødvendigvis må kalle inn et helikopter for å frakte ut utstyret ditt. Jeg har kunne utstyre meg selv med førsteklasses utstyr umiddelbart opptil flere ganger, så å leke gjemsel med uærlige agenter er et reelt alternativ.

The Division 2

Vi skal heller ikke overse Conflict-modusene Skirmish og Domination. Disse er fortsatt ikke helt hva jeg personlig ser etter i et spill som dette, men jeg kan sette pris på at de vil underholde mange av dere i timevis takket være den utmerkede våpenfølelsen og det kontinuerlige actionnivået. Disse modusene tar deg ut av byen til noen nye områder, men jeg må si at jeg foretrekker usikkerheten og atmosfæren i selve D.C.

Når jeg først trekker frem noen av de mindre fantastiske sidene ved The Division 2, kan jeg gjøre det klart først som sist at spillet har sine mangler. Spill med komplekse, delte verdener har alltid strevd med forskjellige tekniske problemer, og dette er intet unntak. Selv om spillet har vært forbausende stabilt (jeg spilte det på Xbox One X), har jeg støtt på fiender som ikke registrerer skuddene mine og ved et par anledninger plutselig sett figur min dø som følge av en molotov som dukket opp av intet på grunn av lagg eller såkalt rubber-banding. Dette er to ting som frustrerer hver gang de inntreffer. I tillegg har man tilfeller hvor evner plutselig resetter seg selv med en gang de er aktivert, noe som ofte satte meg i svært vanskelige situasjoner (Ubisoft har sagt at serveroppdateringen i går gjør dette til et langt mindre problem og at en fremtidig patch vil løse det fullstendig). Legg til noen få systemkrasj, stengte porter som tvang meg til å restarte oppdrag og noen få lydproblemer, og du har et perfekte eksempel på at mange bekker små gjør en stor å.

The Division 2

Likevel er dette, som du kanskje har gjettet etter det første avsnittet, små bekker som nærmest blir som bittesmå dråper i det store og hele. The Division 2 har forbedret så å si alt fra originalen, og spillet tar pusten fra en både visuelt og spillmekanisk. Washington D.C. er vakker og variert, mens den på samme tid er full av forskjellige ting å gjøre. Alt belønner deg på en eller annen måte, fra prologen til timene man tilbringer i engame etter at rulleteksten har gått over skjermen. Massives online-RPG kommer med en svært forglemmelig historie, noe teknisk rusk og spillmekanikker som fortsatt føles en smule gjentakende til tross for mer variasjon enn de fleste andre lignende titler, men disse svakhetene forringer ikke det faktum at The Division 2 er ett av de beste, om ikke det beste, looter-shooter-spillet på årevis.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Vakker og levende verden, våpenfølelsen er herlig, flott variasjon av fiender, et veldig tilfredsstillende loot-system.
-
En kjedelig historie, mye repeterende gameplay, noen tekniske småfeil.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

The Division 2Score

The Division 2

ANMELDELSE. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Den etterlengtede oppfølgeren forbedrer nærmest alt fra originalen, og noen få skrammer stopper ikke The Division 2 fra å være en av de beste loot-shooterne på flere år.



Loading next content