Jeg liker Max Payne, digger Stranglehold og fortsetter å gå tilbake til Hotline Miami en gang iblant selv om kontrollene nesten har blitt kastet i veggen noen ganger. Derfor bør det ikke komme som en overraskelse at The Hong Kong Massacre, det første spillet fra det vesle svenske studioet Vreski, plantet seg midt på radaren min da det ble vist frem i 2017. Spørsmålet er bare om spillet kan leve opp til slike vellykkede inspirasjonskilder.
La meg bare gjøre det lett med å si nei med en gang, men det gjør seg sannelig ikke bort heller. Dere som ser etter et spill som leverer både en fantastisk historie og fengende gameplay kan bare fjerne The Hong Kong Massacre med en eneste gang, men den gode nyheten er at dette skyldes en syltynn historie. Du har hørt det før. En tidligere politimann vil ha hevn etter at triaden drepte partneren hans. Det som gjør det hele enda mer kjedelig er presentasjonen. Mesteparten av historien fortelles gjennom flashbacks i form av veldig sterile scener sett ovenfra hvor vår akrobatiske venn sitter i et avhør. Her blir han spurt om hvorfor byen er fylt med døde gangstere og bygninger som har flere hull i seg enn en sil. Disse korte sekvensene blandes inn sammen med noen veldig minimalistiske og intetsigende "filmsekvenser". Jeg setter filmsekvenser i anførselstegn fordi de i hovedsak er ubegripelige nærbilder av en persons ansikt eller en person stående i det fjerne; ikke akkurat Oscar-materiale. Da er det enda godt at gameplayet fenger mye mer.
Greit nok, gameplayet er ikke særlig dypt det heller, men det fortsetter å dra meg tilbake igjen etter å ha skrudd av på grunn av den ene kulen som avsluttet en nær perfekt runde. Hovedgrunnene til dette er den iøynefallende presentasjonen og de gode kontrollene. Sistnevnte er spesielt viktig siden ett enkelt kuletreff vil drepe deg og de fleste fiender. Etter å ha skrudd opp følsomheten noen hakk var det en fryd å sikte seg inn på hver eneste slemming, særlig når man kombinerer det med slow motion.
The Hong Kong Massacre kunne nemlig lett blitt betraktet som en simpel blåkopi av Hotline Miami om det ikke var for at du kan unngå kuler på akrobatisk vis med en meget generøs slow motion. Vreski vet akkurat hvor kult dette er, for kuler vil aldri skade deg så lenge hovedkarakteren utfører manøveren sin. Slikt høres kanskje litt for lett ut, men flere av fiendene er like smidige og udødelige når de gjør lignende, så du vil fortsatt dø flere ganger enn du kan telle.
Å gå inn i et rom med mer enn tre fiender kan raskt bli ganske overveldende om du ikke er god til å tenke raskt eller planlegge. Rommet vil raskt kunne fyles av kuler, noe som ikke akkurat er ideelt når du som sagt dør så snart en av dem treffer deg. Siden fiender også kan unngå kulene dine må du ofte revurdere hvilke fiender du skal sikte deg inn på ganske raskt, noe som av og til ikke ender smertefritt. Heldigvis er lastetidene meget korte, så det å bli drept av den ene kulen som klarte å snike seg ubermeket gjennom alle tre- og glass-bitene de ødeleggbare omgivelsene sprer rundt seg på imponerende vis blir ikke like frustrerende som det kunne blitt.
En annen ting som gjør det mindre frustrerende er at hver av de 35 banene er veldig korte. Du vil gå fra så korte som 20 sekunder til så "lange" som 3 minutter. Slik blir denne "lev, død, gjenta"-syklusen intens og spennende både når du bare tar noen runder for moroskyld eller vil fullføre de tre nær identiske ekstautfordringene som er tilgjengelige på hver bane. Dessverre vil det å gjenta disse også fremheve spillets største svakhet; en ekstrem mangel på variasjon.
Overgang fra en pen restaurant til en slitt garasje eller en boligblokk høres kanskje litt variert ut, men ikke når nesten alle har samme struktur. De samme gangene, dørene, vinduene og utfordringene gjør virkelig sitt for å sette en demper på en ellers meget underholdnende opplevelse. Når du kan bruke de samme taktikkene du lærte deg i første område i det aller siste blir det liksom litt kjedelig. Når til og med bosskampene er nær identiske sekvenser hvor vi må løpe etter dem i meget lineære ganger er det ikke til å komme vekk fra følelsen av déjà vu. Hadde det ikke vært for at du vil kunne skaffe deg et større våpenarsenal ved å oppdragere pistolene dine eller låse opp en SMG, hagle og et automatgevær ville dette nesten kunne blitt betraktet som copy/paste fra start til slutt.
Denne mangelen på variasjon er ekstremt synd, for det grunnleggende gameplayet er en fryd i The Hong Kong Massacre. Å se både fiender og gjenstander bli blåst i filler av alt man gjør er utrolig kult, særlig når man kan tilbringe mesteparten av tiden i sakte film og virkelig nyte de detaljerte ødeleggelsene. Gode kontroller gjør sitt for at de aller fleste mislykkede forsøk er din egen feil og hvert drap din egen bragd. Dere som fortsatt drømmer om lobby-scenen i The Matrix og John Woo-filmer vil mest sannsynlig digge dette spillet. I alle fall om dere er villige til å se mellom fingrene når det kommer til en utrolig tam historie, fiender dumme som brød og en opplevelse som er nær identisk fra start til slutt. The Hong Kong Massacre er rett og slett spillverdens svar på en popcornaction-film, så jeg tror det vil glede det samme publikummet.