The Hundred Line: Last Defense Academy

Som mange av dere vet, forlot den velkjente Danganronpa-regissøren og manusforfatteren Kazutaka Kodaka Spike Chunsoft i 2017 for å danne sitt eget utviklingsstudio, Too Kyo Games. Og selv om all utviklingen de har vært en del av så langt alltid har vært i samarbeid med andre team, er det ingen tvil om at stilen og ånden de alltid gjennomsyrer spillene sine med, så vel som karakterdesignene, forblir tro mot den opprinnelige visjonen. Selv i Master Detective Archives: Rain Code, som de jobbet med sammen med sine tidligere Spike-kolleger, kan du se hvor mye av den japanske kreativiteten som er der.

Danganronpa-IP-en er imidlertid fortsatt i hendene på Spike Chunsoft, men det har ikke hindret Too Kyo Games i å nærme seg formelen på nytt med en ny historie full av følelser, kompliserte avgjørelser, mørk humor og polariserende temaer, alt under et beleilig slør av shonen-anime fra high school. The Hundred Line: Last Defence Academy er delvis visuell roman, delvis taktisk JPRG, delvis managementspill og delvis tower defence. En umulig blanding for nesten alle andre enn dem.

Historien begynner en helt vanlig dag der hovedpersonen Takumi Surimo spiser en avslappet frokost før han drar til skolen sammen med vennen Karua. De bor begge i Tokyo Residential Complex, en nøyaktig kopi av den japanske hovedstaden, bortsett fra at den ligger inne i en overbygning som isolerer den fra omverdenen. Fra tid til annen går alarmen i byen, og hele befolkningen må gjemme seg i tilfluktsrom. Hva er trusselen? Det er det ingen som vet (i hvert fall ikke på dette tidlige stadiet av spillet), men når Takumi og Karua kommer ut av tilfluktsrommet de har gjemt seg i, finner de hele byen i flammer og full av morderiske monstre som slakter ned befolkningen. De prøver å flykte, men til slutt omringer monstrene dem, og Karua er på nippet til å bukke under for dem ... Og det ville hun ha gjort, bortsett fra at et merkelig, halvgjennomsiktig, gummibjørnelignende vesen iført sløyfe, stokk og hatt med brettekant forteller henne at enten stikker hun en uhyggelig katana hun nettopp har fått i hendene, eller så vil monstrene drepe og voldta vennen hennes (slik den er), og ikke akkurat i riktig rekkefølge. Takumi bestemmer seg (og dette er viktig) for å spille med, og ved å stikke våpenet inn i brystet vekker hun en merkelig kraft kalt "Hemoanima", som hun kan håndtere skapningene med. Etter et glimt våkner du opp i det som ser ut til å være et klasserom på en videregående skole, omgitt av andre merkelige og ukjente unge mennesker som nettopp har vært gjennom en lignende situasjon: The Last Defence Academy.

Sammen med resten av "klassekameratene" dine får du vite at Sirei, vesenet som ga deg våpnene, har sperret dere inne på akademiet uten mulighet til å rømme, og har implantert en bombe i hver av dere, som vil eksplodere hvis du prøver å stikke av, skade ham eller ikke adlyder ordrene hans: Målet er å forsvare skolen i hundre dager, ikke én mer, ikke én mindre.

Herfra etableres en ganske overraskende historie, om enn med mange likhetstrekk i strukturen med Kodakas andre korfortellinger. Hvert av de 14 akademimedlemmene (igjen et vanlig antall for manusforfatterens bipersoner) har unike kampstiler og personligheter, som vi ser utvikle seg i mellomspillene mellom kampene. De kan alle raskt identifiseres som "anime"-karakterarketyper, som den kalde og kalkulerende jenta, den godhjertede reddhøna, den sjenerte "uslepne diamanten" eller den gale kaoselskeren. Deres betydning i fortellingen er avgjørende, for bare ved å lære oss deres styrker og svakheter kan vi kombinere dem i troppene på fire figurer som vi samhandler med i kamp, og finne en balanse mellom hurtighet, styrke og utholdenhet.

I kamp etableres en tur mellom forsvarerne våre og monstrene ved hjelp av AP-poeng. Disse poengene kan brukes opp hver tur eller reserveres til neste tur, noe som er interessant når du venter på at grupper av fiender skal nærme seg for å angripe med et mer effektivt områdesveip. Det viktigste er å sørge for at ingen grupper av monstre kommer ut av kontroll og å lade opp nok spenning til å bruke spesialevnen i det beste øyeblikket, noe som ofte er avgjørende.

For å oppgradere karakterene og utstyret deres må vi skaffe materialer, noe som igjen krever at vi forlater akademiets trygge område for å dyrke dem. Igjen, dette er i seg selv ganske enkle systemer, men når de artikuleres og kombineres skaper de en helhet som fungerer. Spesielt siden stemmeskuespillet som følger med hele historien til The Hundred Line: Last Defence Academy er fabelaktig for nesten alle karakterene. Jeg tror imidlertid det er på tide å heve forventningene til Too Kyo Games. The Hundred Line: Last Defense Academy er et bemerkelsesverdig spill, men det er visse deler, spesielt de mellom kampene, der vi beveger oss rundt på akademiet og sosialiserer, der det føltes kjedeligere. Stillbilder er ikke lenger like effektive til å fortelle en historie, og serier som Persona har vist oss at det går an å integrere visuelle romanmekanikker i dynamiske sekvenser. Jeg tror det hadde vunnet mye om de hadde gått for denne endringen, selv om jeg forstår at det kan være en del av det kreative teamets visuelle identitet. Og selv om historien er god, kunne jeg ikke la være å tenke nesten fra første stund at dette var en slags retur til skoleuniverset til Danganronpa, og at det kunne ha vært bedre distansert fra det.

Hvis du likte dette lagets tidligere verk og taktiske spill som Fire Emblem, The Hundred Line: Last Defence Academy er et anbefalt valg. Jeg sitter imidlertid igjen med følelsen av at det er en god idé som gikk glipp av en mulighet til å være noe enda mer unikt.