The Incredible Hulk

Det er ikke til å stikke under en stol at film som konverteres til spill ofte er et konsept som tilhører skuffen med merkelappen "Mislykkede prosjekter". Gudene skal vite at jeg er ufattelig lei av det. Derfor var det med skepsis jeg åpnet postkassa mi og la øynene på et grønt cover, med en grønn kjempe på forsiden. Jeg trakk pusten dypt, gjorde fire spesielt innviklede yogabevegelser, for å få ned blodtrykket igjen. Gi det en sjanse, tenkte jeg. Jeg har blitt overrasket før, hvorfor ikke denne gang? Kanskje grønt er sommerens farge..?

... og kanskje Norge vinner fotball-EM? Det tok meg ikke lenger enn femten minutter før jeg forsto at nok en kalkun har blitt servert lenge før thanksgiving. Noen ganger lurer jeg virkelig på hva gutta som skaper alle disse spillene tenker når de prøver det selv. Syntes de seriøst, med hånden på hjertet at dette er bra? Legger de seg med god samvittighet om kvelden? Klarer samtlige å se seg i speilet mens de sier "idag har du gjort en god jobb". Ser de ikke at dette er kvantitet? Det irriterer meg. Det irriterer meg grønn.

Du inntar altså rollen som Hulken, New York er for dine føtter, og General Ross er i hælene på deg. Han ser selvsagt stort våpenpotensiale, og gjør alt i sin makt for å fange deg. Din jobb er å redde Manhatten fra slemmingene, Enclaves. Som et positivt innslag har Edward Norton & co lånt bort stemmene sine til sine respektive karakterer. Det er koselig gjort, og skaper en bedre opplevelse, spesielt for de som har sett filmen. Desverre virker det som om gjengen var slitne etter filminnspilling og sitter og halvsover i lydstudio. Det er ingen innlevelse, ordene er lest opp fra et ark, og det høres.

Jeg syntes det er litt snodig at Hulken, som skal hjelpe innbyggerne i New York, faktisk lager mer skade selv, enn hva den "virkelige" trusselen gjør. Når han hopper så knuser asfalten ved landing, når han klatrer så faller vinduer og mursteiner ned på bakken og treffer med all sannsynlighet uskyldige mennesker. Likevel er det nettopp dette som er styrken til spillet. Det er artig å bare gå berserk, å være Hulken i et fritt og åpent Manhatten. Løfte biler fra bakken og kaste dem på forskrekkede tilskuere, eller enda bedre, ta tilskuerne og kast dem på biler! Jeg liker godt å klatre opp på den høyeste bygningen jeg finner, lade opp et superhopp før jeg stuper utfor, svever nedover og lander med et realt brak. Det kiler i magen. Minuset blir jo at man ser seg lei på dette ganske fort. Da må man tilbake til oppdraget og historiedelen, som i grunn er ganske kjedelig. Det hele går kort sagt ut på å eliminere idiotiske soldater eller være livvakt for et eller annet menneske som trenger å komme seg fra A til B. Lite givende.

Du finner minigames gjennom spillets gang som byr på mer moro en hovedoppdragene. Man kan for eksempel spurte gjennom byens gater på kortest mulig tid, hoppe gjennom ringer i lufta og måle avstanden. Min favoritt er å ta x antall taxier å forflytte til forskjellige steder. Utenom det ligger moroa i det jeg nevnte tidligere, samt hoppe fra bygning til bygning høyt over folkemengden. Der oppe hvor luften blir tynnere trivdes jeg godt!

Sega har også klart å more meg med utrolig dumme tekstbokser og kommentarer. Helt klart ikke det som var meningen, men likevel, jeg humret der jeg satt i sofaen. For eksempel: "They look strong, but Hulk is stronger. Show them just how strong he is". Og Hulken selv kan glimte til meg kommentarer som denne:"Hulk, strongest there is". Kombinert med et ansiktsutrykk som roper "for mange kromosoner", blir det latter og glede i stua.

Grafisk er ikke The Incredible Hilk i nærheten av å måle seg med tungvekterene i klassen. Når man står på en av spillets mange skyskrapere og skuer utover, er det ikke stort å skryte av. Det ser faktisk ut som om røyken fra 11. september ikke har lagt seg ennå, da alt utenfor femti meters rekkevidde er helt grått, og i horisonten kan man se en knallblå kontrast som skal representere vann. Landskapet minner om døde legoklosser. Legoland i spøkelsesformat. Blir du lei av å se på dette kan du hoppe ned mot bakken, og da er det som om du passerer en usynlig linje like før bakken, og alle menneskene, samt biler og andre ting popper opp fra det store intet. I verste tilfelle landet jeg på en grønn slette, og rundt meg spratt det opp trær, og en motorvei rett over hodet på meg. Alt med meget ujevne mellomrom. Hulken i seg selv ser forøvrig forholdsvis bra ut, og mellomsekvensene holder en middels standard.

Sega presenterer noe som ikke kan kalles annet enn en uferdig presentasjon. Når Hulken løper forbi et tre eller en bil, så skal du ikke se bort ifra at kjøretøyet eksploderer, eller treet brekker i to uten at du er nær det engang. Og for å vise de grafiske manglene har Sega slengt med en rekke utrolig kranglete kameravinkler i pakken. På det verste kan du faktisk ende opp med å denge løs på utallige fiender, mens kamera viser deg det forrige rommet du var i. Da er det snakk om å trykke vilt og håpe på det beste.

Du er Hulken og spillet lar deg ta og føle på hvordan det er å være en sinna apekatt i en storby. Jeg knuser ting rundt meg, hopper høyt opp og ned, mens jeg kaster en bil eller gravmaskin i en buss som kommer rullende forbi. Det er faktisk ganske tilfredstillende. Det er bare så synd at det ikke holder til flere timers underholdning. Gjør et oppdrag eller to, ta en pause med ren og skjær bajasoppførsel, også er det på'n igjen. Det kan hjelpe deg til å få en litt ok opplevelse, men et godt spill er det ikke. Under middels grafikk, dumme fiender og lite variasjon i oppdrag gjør at jeg skjønner hvorfor Hulken er så sint.