Norsk
Gamereactor
anmeldelser
The Last Guardian

The Last Guardian

Vi har endelig fått spille det etterlengtede The Last Guardian, og her er vår anmeldelse. Det er helt sant!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ
HQ

Året 2016 vil gå inn i historiebøkene som umulighetenes år. Ikke bare var dette året for Brexit og Trump, det var også året da evighetsprosjektene Final Fantasy XV, Owlboy og The Last Guardian endelig kom ut etter å ha vært utviklet i nesten ti år hver. Dette skal det mye til for å toppe til neste år.

Siden The Last Guardian har vært under utvikling helt siden 2007 og fått oss til å lengte i årevis etter en lanseringsdato, tenkte jeg å svare med samme mynt. Dermed annonserer jeg anmeldelsen nå, så får Fumito Ueda og resten av teamet hans lese resten av anmeldelsen i 2026.

...
...
...

Dette er en annonse:

Neida, jeg skal være snill. Men det hadde vært fristende. Dessuten tviler jeg på at Ueda kan norsk.

Fumito Ueda har ledet utviklingen av to spill tidligere: Ico og Shadow of the Colossus. Begge har blitt rost opp i skyene av kritikerne og kan fortsatt regnes som noen av de mest unike spillene på denne siden av 2000-tallet, til tross for at salgstallene aldri ble de helt store. All ros og skryt har vært velfortjent, må jeg få legge til: Både Ico og Shadow of the Colossus er noe av det mest unike og minneverdige jeg har spilt. Ikke rart forhåpningene til The Last Guardian derfor er skyhøye, noe som ikke akkurat har blitt mindre av den lange ventetiden.

The Last GuardianThe Last Guardian

The Last Guardian låner elementer fra begge sine forgjengere, men det er først og fremst fans av Ico som vil føle nostalgien strømme i dette spillet. Ikke at nostalgien eller kjennskap til de forrige spillene er et kriterium for å sette seg ned med The Last Guardian, vel å merke. Dette er et spill som trolig vil engasjere mange, og alle Uedas spill står på egne bein, selv om de visstnok er knyttet sammen på ett eller annet vis (skjønt ingen vet helt hvordan).

Dette er en annonse:

Hovedårsaken til at dette spillet trolig vil få et større nedslagsfelt enn Uedas to tidligere spill er selvfølgelig Trico. Trico er den store skapningen du ser på alle skjermbilder (og forsiden) av spillet, og som ser ut som en blanding av hund, gribb, ørn, og helt sikkert også andre dyr jeg ikke kjenner like godt. Han er kanskje et fabeldyr, men han er jammen meg et av de skjønneste og mest levende dyr jeg noen gang har vært utsatt for i et spill. Med sine naturtro bevegelser, oppførsel, lyder, fakter og ikke minst tidenes mest nusselige fjes skal det la seg godt gjøre å ikke bli sjarmert av denne kjempeskapningen. Det er mest hund å spore i oppførselen til Trico, og alle som har lekt eller stelt med hunder i løpet av livet tror jeg vil bli imponert over hvor ekte og levende denne skapningen virker.

The Last GuardianThe Last GuardianThe Last Guardian

Trico er imidlertid ikke den du styrer direkte i løpet av spillet. Du inntar rollen som en navnløs gutt som våkner opp i en hule langt borte fra landsbyen sin. I hulen ligger den sårede og lenkede Trico, og selv er gutten dekket av mystiske tegn og symboler på armer og bein som han ikke hadde før. Hvor dere er, hvordan dere kom dit og hvordan dere skal komme dere ut av det store ruinkomplekset som hulen er en del av, gjenstår å se. En ting er i hvert fall sikkert: Trico og gutten må samarbeide for å komme seg ut. Med tanke på at gutten har vokst opp med skrekkhistorier om skapninger som Trico, kan man trygt kalle dette en uvanlig allianse.

Hovedtema i spillet er uvanlige vennskapsbånd og samarbeid. Fra første stund skinner dette gjennom i alt The Last Guardian gjør og presenterer. Dette betyr også at spillet gjør sitt aller beste for å spille på så mange emosjonelle strenger som mulig. Det verste er at dette fungerer så innmari godt. I farefulle situasjoner sitter jeg med hjertet i halsen. Når Trico og gutten blir adskilt er det sårt å høre hvor usikkert og skjelvende gutten roper etter Trico. Tar vi dessuten med en meget god historiefortelling, vel gjennomtenkt musikk fra komponist Takeshi Furukawa, og en avslutning som må være noe av det tristeste og mest emosjonelle vi har sett i spillmediet på lang tid, skal det godt gjøres å ikke bli berørt av historien og rollefigurene i The Last Guardian.

Vennskapsbåndet utvikles sakte men sikkert, noe som også utvider hvilke muligheter man har til å manøvrere seg gjennom ruinen. Til å begynne med følger Trico forsiktig etter deg, og du er den som må ta styringen over det hele og be Trico følge etter. Senere kan det derimot lønne seg å bare klatre oppå Trico og la ham utforske områdene litt på egen hånd. Trico virker å ha en god romforståelse, og sitter du fast kan man bare følge etter ham eller prøve å observere hvor Trico fester blikket sitt. Etter hvert som båndet mellom de to vokser vil du også få mulighet til å gi Trico mer spesifikke kommandoer. Om han velger å høre på deg er derimot en helt annen sak...

HQ

Ofte må en tenke kreativt for å komme frem til rette løsning på utfordringene man møter underveis, og dette er et spill hvor du kommer til å stange hodet i veggen. The Last Guardian er et spill som er utviklet med designfilosofien «Less is more.» Du får noen små opplysninger om hvordan kontrollsystemet fungerer, resten må du finne ut av selv. Dette er et spill som tvinger deg til å stå på egne bein. Dette er noe spillet kan tillate seg å gjøre takket være et utrolig velutviklet brettdesign. Med skarpe øyne, nysgjerrighet og en god dose prøving og feiling klarer du til slutt å finne ut hvordan du skal komme deg videre. Dette kan være fryktelig frustrerende når du står fullstendig fast og føler du har prøvd alt som er mulig å prøve, men seiersfølelsen blir med dette desto større. Jeg har kjent på sinne og frustrasjon over å sitte fast i The Last Guardian, men det er samtidig lenge siden jeg har kjent på en slik triumf som når jeg endelig finner ut av vanskelige situasjoner (jeg er også blitt mektig imponert over kona flere ganger, som ofte har sett ting jeg ellers har ignorert). Brettdesignet er meget godt gjennomført, og flere spill av samme sort etterlyses.

Med så mye positivt å si om The Last Guardian skulle man tro spillet var en innertier. Dessverre har spillet noen klare svakheter, hvorav de fleste av dem trolig kan spores tilbake til den lange utviklingstiden.

La oss ta det mest frustrerende først: Kontroll- og kamerasystemet. Dette var områder hvor verken Ico eller Shadow of the Colossus utmerket seg i sin tid, noe som ofte kjennetegner spill til Playstation 2 når vi ser tilbake på dem i dag. En skulle tro og håpe at teamet bak ville ha lært, men dessverre lider The Last Guardian av et så svakt kontrollsystem og dårlig kamerakontroll at man skulle ikke tro dette var laget ti år senere. Tvert imot føler man nesten at en blir satt to konsollgenerasjoner tilbake i tid. Kameraet kan gjøre deg regelrett uvel, det kan skape store mengder unødvendig frustrasjon, og ikke minst er det bare så unødvendig at kameraet ikke oppfører seg slik det skulle eller burde. Det skaper en del uoversiktlige situasjoner, noe som enten kan resultere i at man dør eller at man bruker betraktelig lenger tid på å løse en gåte enn det man ellers ville gjort. Kontrollsystemet er dessverre ikke stort bedre, og det hele blir ikke lettere av at enkelte knapper brukes til flere forskjellige funksjoner samtidig som L2/R2-knappene forblir ubrukt.

The Last GuardianThe Last Guardian

Den lange utviklingstiden kommer også tydelig til syne i grafikken. The Last Guardian er i utgangspunktet et utrolig vakkert spill rent estetisk sett, og noen ganger kommer dette virkelig til sin rett gjennom spillets visuelle uttrykk. Noen ganger er det tydelig at teamet har brukt lang tid på å pusse på det visuelle og jobbet mye med lys og skygge. Dessverre er det vel så ofte at grafikken blir langt mer kornete, uklar og lite detaljert, noe som ikke bare kommer av at spillet har en stil som halvveis kan minne om en animasjonsfilm. Det er rett og slett tilfeller av dårlig kvalitetskontroll, og enkelte partier virker å henge igjen fra et tidligere stadium i utviklingen enn andre. Det skal heller ikke mye øvelse til for å se at spillet sliter ofte med å holde en jevn og god bildeoppdatering. Her er det godt mulig at eiere av PS4 Pro vil komme bedre ut av det, men siden jeg selv sitter med den originale versjonen kan jeg ikke uttale meg om dette.

Så da sitter jeg her, nesten ti år etter at utviklingen på spillet begynte, og lurer fryktelig på hvor hard dom jeg skal felle. På den ene siden sitter jeg med et spill jeg tvers igjennom elsker på grunn av sin oppbygning, stil, utfordring, fortellerteknikk og ikke minst tidenes søteste og mest nusselige skapning. På den andre siden sitter jeg med et spill jeg ofte nærer et hat imot på grunn av dets tekniske svakheter og et kontrollsystem som ødelegger mer enn det smaker. De varme følelsene ønsker så gjerne å ignorere dette, men når spillet først har brukt så langt tid på lansering forventer jeg faktisk et spill som er bedre kvalitetssikret enn som så.

Elsker jeg The Last Guardian som historie og opplevelse? Absolutt. Elsker jeg The Last Guardian som spill når man trekker inn de tekniske faktorene? Ikke like mye, men i det store og det klarer det seg tålig bra. Jeg regner med og antar at mange vil forelske seg i Trico og guttens reise gjennom mysteriet ved første øyekast. Om de derimot velger å ikke fullføre reisen, har jeg full forståelse for det.

HQ
07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Spiller på alle de rette følelsesstrengene, Trico er det søteste og mest livaktige dyret du noensinne har møtt i et spill, mesterlig brettdesign, nydelig estetikk, minneverdig historie, vakker musikk, et utfordrende spill som aldri holder deg i hånden.
-
Den lange utviklingstiden skinner tydelig gjennom i form av vekslende grafikkvalitet, ujevn bildeoppdatering og et kontroll- og kamerasystem som egentlig hører hjemme på Playstation 2 fremfor dagens konsoller.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

The Last GuardianScore

The Last Guardian

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Vi har endelig fått spille det etterlengtede The Last Guardian, og her er vår anmeldelse. Det er helt sant!



Loading next content