Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
anmeldelser
The Last of Us: Part II

The Last of Us: Part II-anmeldelse

Eirik har lenge lurt på hvordan i alle dager man kan bygge videre og forbedre et så bra spill som The Last of Us. Svaret? Akkurat slik som dette!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Hvorfor i alle dager lager Naughty Dog en oppfølger? Trenger vi virkelig dette? Disse var bare to av spørsmålene jeg hørte folk i salen spørre seg selv eller personen ved siden da The Last of Us: Part II ble avduket på PlayStation Experience 2016. Helt forståelig siden mange, deriblant undertegnede, mener at originalens historie nærmest er perfekt med fantastiske figurer, en gripende historie og en glimrende slutt. Hvordan i alle dager bygger man videre på og forbedrer noe såpass bra? Ved å gjøre akkurat det The Last of Us: Part II gjør.

The Last of Us: Part II

Jeg sier det siden The Last of Us: Part II ikke bare fortsetter Ellie og Joel sin historie, men siden den også utforsker hvordan personer og forhold kan endre seg drastisk etter slike dramatiske hendelser som originalen tar oss gjennom. Det er vanskelig å forklare hvordan uten å spoile noe som helst, men jeg skal gjøre mitt beste for å forklare hvorfor dette spillet er noe alle som er ute etter en uforglemmelig og banebrytende historie bare må skaffe seg.

For det første har Part II tatt meg gjennom hele følelsesregisteret. Jeg kan telle antall filmer og spill som har fått meg til å gråte på én hånd, og selv om jeg bare kom nærme et par ganger her ble det i alle fall satt ny rekord for antall sjokkerende og tankevekkende øyeblikk. Et lite utvalg spill har turt å stikke en tå i de samme temaene, men hvor mesteparten av dem ikke har våget eller klart å gå i dybden stuper Naughty Dog inn med hodet først. At dette kommer fra de samme utgiverne som har sensurert det minste glimt av rumpe i andre spill er ufattelig, for her får du levert scener og sekvenser få har sett maken til i verken spill eller film. En uttalelse som helt sikkert høres overdrevet ut og som nok vil kaste bensin på bålet for personer som sa at utviklerne hadde en agenda etter å ha sett den brutale Paris Games Week 2017-traileren, så la meg slukke det med en gang. Hver eneste en av disse brutale, overveldende og rørende sekvensene føles naturlige og forståelige. Vil noen av dem få folk til å reagere? Uten tvil, men ingen av dem føles ute av plass eller påtrengt.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

En av grunnene til dette er at spillet aldri fokuserer for lenge på disse øyeblikkene siden det vet når nok er nok. Enkelte ganger vil du til og med bringes til artige eller i alle fall roligere sekvenser som letter både humøret og gir deg tid til å reflektere. Et meget viktig grep som pirrer interessen og nysgjerrigheten din hele veien gjennom usedvanlig god karakterutvikling. Å forstå og bry seg om en persons handlinger er mye lettere når man har sett og opplevd hva vedkommende har gjennomgått både på godt og vondt. Om det er at Ellie gjør noe annerledes etter å ha gjort noe dumt i en litt lignende situasjon før eller å spille gjennom et minne hun reflekterer over. Flyten mellom fortid og nåtid - glede og hat - er så fenomenal, og enestående skuespill er bare kremen på kaken.

Sekvenser som disse krever nemlig de beste skuespillerne i bransjen for å ikke miste effekten, så Ashley Johnson, Troy Baker, Shannon Woodward, Laura Bailey, Ian Alexander og resten av gjengen får en stående applaus fra meg. Johnson har skjært i hjertet mitt med følelsesladede skrik. Baker har fått meg til å gapskratte med perfekt timede pappa-vitser og rappe kommentarer, og det er vanskelig å tro at Alexander er såpass ung med det talentet der.

Ved å blande dette fantastiske skuespillet med fortreffelig historiefortelling, regissering og karakterutvikling er det ikke en sjanse for at noen som helst sitter der likegyldig etter å ha opplevd den meget kontroversielle slutten. Elsk eller hat det; The Last of Us: Part II er ikke redd for å tråkke på noen tær og bryte tradisjoner for å fortelle en historie helt utenom det vanlige, og det løses på en nydelig måte i min bok. Da har jeg ikke nevnt gameplayet engang...

The Last of Us: Part II

Et av få aspekter enkelte gir The Last of Us tyn for er jo gameplayet, noe som heldigvis bare gjør oppfølgeren til en skikkelig overraskelse. Vi snakker ikke om noe revolusjonerende nytt her, men fy søren så mye bedre det har blitt. Ikke bare i form av kvalitet. Variasjonen er også mye større.

Kvalitetsbiten kan ekstremt mange tilpasningsmuligheter ta en del av æren for siden det skal mye til for å ikke finne innstillinger som gjør at ting føles og ser bra ut for deg. Med mulighet til å bestemme styrken på aim assist, følsomheten i kontrollene, endre hva knapper gjør, hvordan siktet ditt ser ut, informasjonen som vises på skjermen, undertekster (deriblant norske) og en drøss med alternativer for både svaksynte, fargeblinde, hørselshemmede og andre som trenger spesielle endringer har Sony og Naughty Dog gjort en kjempejobb med å gjøre slik at alle kan spille og nyte dette spillet.

Nyte er selvsagt et nøkkelord også, og det er tydelig at Naughty Dog har hørt på tilbakemeldingene etter originalen og Left Behind. Her er du virkelig i Ellie sine sko, og verdenen er din livsfarlige og blodige lekeplass. Med mulighet for å både svømme, hoppe, krype og finte deg vekk fra angrep åpner det seg et helt hav av nye muligheter når hvert område er såpass stort at du kan løse situasjoner som du vil. Selv etter tre gjennomspillinger blir jeg stadig fascinert over hvor mange ulike fremgangsmåter man kan ta og hvor raskt planene kan endre seg.

Å spille på de lavere vanskelighetsgradene lar deg være mer aggressiv og er mye mer gavmild når det gjelder både sniking og ressurser. Om du derimot går til de høyere vanskelighetsgradene begynner virkelig spillets fokus på realisme å skinne. Plutselig må du utnytte Ellie sin ungdommelighet og smidighet til det ytterste ved å hoppe fra etasje til etasje i hus, smyge deg gjennom gress og hva det måtte være så stille som mulig og drepe folk og hunder (du kan snike deg gjennom en haug med fiendemøter uten å drepe noen om det blir for brutalt eller du er veldig glad i hunder) med den urovekkende skarpe lommekniven din. Eller lete etter sårt trengte ressurser for å lage deg et helseskrin, en Molotov Cocktail, piler eller finne et par kuler om du er heldig. Bare vær forsiktig, for fiender blir også smartere. Jo høyere vanskelighetsgraden er, jo mer årvåkne blir fiendene. De begynner å snu seg en gang iblant bare for å passe på at noe ikke skjer bak dem, og tanken på å sjekke ut noe tosammen faller dem inn oftere. I alle fall om de ikke er infiserte da.

The Last of Us: Part II

Den mystiske soppinfeksjon herjer tross alt fortsatt verden. Etter hvert som årene har gått har dette både latt naturen gjenerobre mer av verden, mens utviklingen av mutasjonen gir oss nye fiendetyper å møte på. Runners, Clickers og Stalkers er fortsatt de desidert vanligste, noe som er bittelitt skuffende, men de nye og hvordan de ofte blandes med resten er et forfriskende pust i formelen. Særlig når friske mennensker involverer seg.

Jepp. Left Behind sin interessante "vri" er et mye vanligere syn i Part II. Å ha lite ammunisjon når man møter en gruppe fra WLF eller såkalte Scars er ikke et stort problem om infiserte er i nærheten. Bare kast en murstein eller en flaske i nærheten av dem, og nyt hvordan kaoset utarter seg etter at du hører gærningenes skrik. Deretter kan du enten ta deg av de som overlever eller lettere snike deg forbi.

Infiserte fiender er ikke de eneste som har forandret seg. Utviklerne har snakket mye om hvordan menneskene nå føles mer ekte, noe jeg helt klart kan forstå. Å høre fiender snakke til hverandre og bruke navn, bruke smarte taktikker, skrike i sorg om de finner en død venn, be om nød etter å bare ha blitt såret eller har desperate ansiktsuttrykk når jeg kveler dem bringer faktisk alvoret i denne verdenen til syne. Fiendetypene er også mer varierte. Mens den smått militære WLF-gruppen er glad i rifler, hunder og struktur foretrekker religiøse Seraphites umoderne våpen, sniking og å plystre for å kommunisere. Nifst er et ganske passende ord når man ligger skjult i gresset mens tre "Scars" leter etter deg og plystrer mystiske ting til hverandre. Får den ene beskjed om å flanke meg? Har de funnet den ene jeg drepte? Er du ikke på vakt har en luring plutselig sneket seg innpå deg med en stor slegge og skal til å hugge hodet ditt som om vedkommende ønsker førsteplassen i en Strongman-konkurranse. Da er det bare å bruke den deilige "dodge"-mekanikken og se kameraet komme litt nærmere for å virkelig vise skaden dere kan gjøre på hverandre med ulike håndvåpen som ville gjort Jason Vorhees fra Friday the 13th misunnelig. Å vike unna en sylskarp machete på vei mot trynet ditt for så å se blodet sprute ut mens du hører motparten drukne i sitt eget blod etter å ha skjært over strupen dens er et godt eksempel på hvordan møter med fiender både kan være brutale, intense og underholdende.

Førsteklasses grafikk og generell presentasjon hjelper selvsagt på. Jeg skrev det i førsteinntrykkene mine og skriver det igjen: The Last of Us: Part II er det peneste og mest autentiske spillet jeg noen gang har prøvd. Man må da være fullstendig sprø med over 300 skjermbilder fra samme spill på PlayStation 4 Pro-en, men bildene gjør ikke spillet rettferd en gang. Utviklerne har tenkt på alt når det kommer til ansiktsuttrykk, animasjoner, fysikk, belysning, design av omgivelser, detaljer på samleobjekter, musikk og lydeffekter. Alt virker rett og slett å være unikt og skapt for hånd. Vet du hvorfor få spill faktisk viser folk ligge under dyna, tar på seg jakker, spise ting, skjære grimaser når de har vondt eller ta realistisk skade? Siden det er ekstremt utfordrende. Vet du hvem som driter i at ting er vanskelig? Naughty Dog og medhjelperne. Alt fra hvordan tøy reagerer realistisk på bevegelse, en persons øyne faktisk kan røpe usikkerhet, kuler treffer akkurat der de skal og har ulike effekter, et bittelite ekorn få vil se gir en skog liv til hvordan Mac Quayle og Gustavo Santaolallas musikk fremhever hvert eneste øyeblikk. Hver eneste ting bringer både det skjønne og grusomme til live på en måte som nok vil få mange til å bare stirre bort på konsollen sin i forbauselse over hva den vesle saken kan få til.

Slikt kommer godt med når hjernen skal få testet seg også. Aldri har jeg kost meg så mye med å løse puzzles og utforske i et Naughty Dog-spill før. Selv om det er studioets største er hver minste tomme fylt med interessante detaljer som får en til å glemme at dette ikke er virkelig. Å finne ressurser og hemmeligheter er ekstremt deilig når omgivelsene er såpass store og man føler seg som et geni når man finner noe. Ta det å finne kombinasjonene til safer for eksempel. Noen av dem kan du fortsatt finne i interessante brev og lapper som også byr på fascinerende og universbyggende detaljer, men mange ganger finnes det andre måter å løse ting på. Detaljene er ikke stappet inn på måfå. De skal gi mening også, så hvilken kombinasjon ville en person valgt ved å være her? Hm...30-årsjubileumet er markert på kalenderen. Eller kan det være det samme som internettpassordet i lobbyen? Selve omgivelsene forteller en historie, så selv om jeg sikkert ikke er den eneste som fant noe føles det ofte slik ut. Dermed blir det ekstra deilig når jeg finner et kult samlekort, ammunisjon eller deler å oppgradere våpnene mine med (som sikter, bedre grep, skuddfrekvens, større magasin og lignende).

Slåssing og utforskning er ikke det eneste du kan gjøre heller. I en verden fylt med hat og vold er det sykt deilig å bare slappe av og tenke på andre ting en gang i blant. Har du spilt Left Behind og/eller Uncharted 4: A Thief's End aner du nok hva jeg tenker på. Om du begynner å bli overveldet av alt du har sett og opplevd passer det godt å sette seg ned og spille en fullt funksjonell gitar, ha en snøballkrig, lese i dagboken din eller en av de andre tingene jeg ikke skal røpe her. Flere spill må forstå at det er lov å senke tempoet og la folk bare få litt tid for seg selv av og til. Når et spill er såpass pressende og utfordrende tankemessig som dette er til tider er slike lettsinnede og beroligende øyeblikk perfekte.

The Last of Us: Part II

Men ingen spill er perfekt. Ei heller The Last of Us: Part II selv om feilene er ganske små i det store og hele. Ta for eksempel det grafiske. Som sagt er dette ubegripelig pent, men det har også noen bittesmå skavanker. Enkelte ganger dukker det opp små hvite prikker på skjermen som om konsollen liksom sliter med å presse alt sammen på skjermen samtidig. I tillegg har jeg noen få ganger lagt merke til at bildeoppløsningen er lavere på kanten av skjermen når jeg snur meg raskt. Ingen av disse tingene er alvorlige nok til å knuse innlevelsen, men de satte noen små riper i den et fåtall ganger.

Det samme gjelder figurenes intelligens. Selv om både partnere og fiender er utrolig mye smartere enn i originalen har jeg vært vitne til et par tilfeller hvor partneren er i en posisjon som fienden helt klart ser uten å reagere. Andre ganger går vedkommende mellom to områder frem og tilbake uten mening. Og så må jeg spørre igjen: ville du virkelig gått bort til et hjørne eller en boks hvor det ligger en drøss med rykende ferske lik? Disse folkene er virkelig tøffere enn undertegnede.

Noe som gjør meg mer usikker på den "så utrolig viktige" poengsummen er fiendeutvalget. Å møte på dem i meget forskjellige omgivelser og på ulike måter hjelper helt klart på, men det stoppet ikke møtene fra å ligge på kanten til å bli repeterende mot slutten. Det er vanskelig å unngå slikt i et såpass stort spill (dere som lurer på lengden kan spørre privat siden jeg mener å avsløre dette vil sette en demper på enkelte deler av spillet), særlig når man spiller mye over kort td. Samtidig legger fokuset på realisme en del restriksjoner på hva de kan inkludere, for jeg tror mange går i fyr og flamme om Naughty Dog plutselig innfører magiske vesener igjen. Derfor har jeg sittet her en god stund og tenkt på om dette er nok til å ikke gi min andre toppkarakter noen gang.

The Last of Us: Part II

Svaret er nei! Gamereactors definisjon på en tier er et mesterverk, og det er ikke tvil om at The Last of Us: Part II er det. Historien beviser at ikke alle spill trenger å passe alle, være artige hele tiden eller unngå noen av våre råeste tanker og følelser. Her vil du smile, le, gråte, hate og reflektere sammen med vellrealiserte figurer mens du er på en reise uten sidestykke. Å være i Ellie sine sko vil virkelig vise deg hvordan det ville vært å leve i en slik post-apokalyptisk verden fylt med ulike personligheter og traumatiske hendelser. Gameplayet er ikke lenger en fartshump du må krysse for å belønnes med filmatiske sekvenser heller siden det nå er en vital del av opplevelsen. Uansett om du kryper deg gjennom gress i frykt for å bli drept av desperate overlevende, sømfarer hver eneste krok på jakt etter noe som kan øke overlevelsessjansene dine, dreper en person som like gjerne kunne vært deg eller bare slapper av med noen venner for å glemme hvor fæl og utilgivelig verden kan være i noen minutter. Alt bare drar deg inn og føles så ekte med førsteklasses presentasjon, nydelig lyddesign, troverdige figurer og intenst gameplay. Da kan jeg lett tilgi et fåtall tekniske skavanker og smårepeterende kamper mot fiender som noen ganger viser at Darwins evolusjonslære kanskje er feil. The Last of Us: Part II satte nettopp en ny standard for hva spill kan og får lov til å gjøre, så her har vi en lett kandidat til årets spill og en plass på pallen blant de beste PlayStation 4-spillene noen gang.

10 Gamereactor Norge
10 / 10
+
Fantastisk og banebrytende historie, Enestående presentasjon, Engasjerende gameplay, Tilpasningsmuligheter uten like
-
Noe teknisk pirk Kampene kan bli på kanten til repeterende mot slutten
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • mirakulis
    En god historie kan redde et dårlig grafisk spill. Men et godt grafisk kan ikke redde dårlig historie i et spill. Jeg synes spillet hadde mange... 5/10
  • Borgoros
    En kraftpakke av et spill. Mektig, rå og uforutsigbar historie som står stødig. Gameplayet er og glimrende. Karakterene er troverdige,... 10/10

Relaterte tekster



Loading next content