Norsk
anmeldelser
The Secret World

The Secret World

Funcom har lykkes med å lage et annerledes MMO med Norges største spillansering noensinne, The Secret World. Jostein har satt karakter...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Nå er anmeldelsen oppdatert med en vurdering av spillets ulike PvP-modi som dere finner nederst på side 2.

Jeg var definitivt noe bekymret etter å ha prøvd betaen av spillet. Det hadde definitivt potensial, men selv om jeg hadde fri tilgang i over en måned før spillet ble sluppet ble det lengre og lengre mellom hver gang jeg logget på. Det var rett og slett ikke verdt å slite seg gjennom det dårlige for å oppleve det bra. Det var beta, men har det blitt bedre nå?

Her er et hint: Jeg spilte mer The Secret World fra tyvstarten for forhåndsbestillere til full lansering enn jeg gjorde på hele betaperioden (og det var ikke bare for å få grundigst mulig inntrykk for å skrive denne anmeldelsen).

The Secret World
I The Secret World er alle myter sanne og alle konspirasjonsteorier har et fnugg av sannhet.

La meg likevel starte på begynnelsen. Som navnet tilsier stiger du i The Secret World inn i en verden skjult for offentligheten. Du blir medlem i en av tre hemmelige organisasjoner - Illuminati, Templars eller Dragon - og kjemper mot okkulte trusler og mytiske fiender. Disse har den siste tiden begynt å trenge gjennom til vår verden. Du skal finne ut hvorfor, og sette en stopper for det.

Karakterdesigneren er veldig begrenset. Med bare åtte forskjellige hodefasonger, syv øyne, neser, lepper og kjeveparti, samt øyen- og hudfarge å velge mellom per kjønn er den nok en av de minst avanserte i sjangeren. Dette veies litt opp av et noe større utvalg av antrekk, men disse vil du gradvis kunne erstatte gjennom spillets gang uansett. En fin liten detalj er likevel at du kan se en kort video som forteller om hver av de ulike hemmelige organisasjonene dersom du er usikker på hvilken stil hver har. Funcom har imidlertid lovet at karakterskapingen vil bli utvidet, og at allerede skapte karakterer vil kunne oppdatere sitt utseende gratis når dette skjer.

Du blir så sendt til din valgte organisasjons hemmelige base for en litt treg briefing, hvor historie, setting og grunnleggende spillmekanismer skal inn med teskje. Ikke at dette er noe stort problem, det er tross alt ikke her vi skal henge resten av spillet, og ikke lenge etter befinner du deg i Kingsmouth på Solomon Island, midt i havgapet nordøst i USA.

The Secret World
I toppen av fyrtårnet bor en eksentrisk forfatter, en av mange fargerike karakterer i The Secret World.

Når du kommer til den dystre, ulykksalige småbyen blir du slått av en slående mørk og melankolsk atmosfære. Den sterke atmosfæren har vært gjennomgående i hele spillet så langt, med begrenset lysbruk, mye gråtoner, råtnende lik i gatene, rot og søppel over alt, knuste vindusruter. På toppen av det hele en rolig, ambient musikk som konstant varsler om en fare som aldri riktig kommer. Det var unikt og stemningsfylt i god H. P. Lovecraft-stil, noe jeg aldri har opplevd i et MMO tidligere.

Denne håpløsheten bekreftes ytterligere i møtet med innbyggerne. Deres personlighet, og ikke minst historiene de har å fortelle, er hjerteskjærende. Politikonstabelen Andy, som subtilt hinter om mishandling i barndommen. Elinor Franklin, som sakte mistet sin ektemann til hans arbeid, før hun en dag fant han hengende med et rep rundt halsen. Tenåringsjenta som er fanget midt i en førti år gammel familiefeide, uten noen som helst forsoning i sikte. Antallet karakterer jeg faktisk bryr meg om, og historier som interesserer meg nok til å grave og lete etter detaljer av egeninteresse er svært imponerende. Det at du kynisk bruker problemene de forteller deg til å fremme din hemmelige organisasjons interesser gjør det hele enda mer deprimerende.

The Secret World
Blir du overrasket dersom jeg avslører at Sasquatch aka. bigfoot er virkelig i The Secret World?

Dialogen er også av meget høy kvalitet, med vittige kommentarer bemerkninger som mer enn en gang fikk meg til å trekke på smilebåndet. Galgenhumoren passer perfekt inn i den triste virkeligheten man befinner seg i, samtidig som de krydrer dialogen. Det bør påpekes at dialogen ikke er realistisk. Ingen snakker slik i virkeligheten. Den er mer som den ideelle samtale, hvor veltenkte, vittige og tankefulle bemerkninger kommer som perler på en snor. Stemmeskuespillet er jevnt over av god kvalitet. Store navn i bransjen, deriblant Steve Blum og Tara Strong er involvert, men også de mindre kjente navnene gjør en god jobb.

Det bør likevel nevnes at din egen karakter ikke sier et eneste ord, men farer som en stille observatør gjennom spillet. Man glemmer det etter hvert, men jeg føler likevel at det er et ubrukt potensiale for en dyp og interessant personlighetsutvikling. Hvordan takler du å bli dratt ut av hverdagslivet og inn i intrigene til hemmelige organisasjoner? Følger du blindt ordrene dine, eller viser du medlidenhet til de du møter? Jeg skulle gjerne sett dette virkemiddelet tatt mer i bruk, for per nå er du selv den minst interessante karakteren i hele spillet.

I tillegg til de små historiene er den en stor, gjennomgående historie som driver deg gjennom spillet. Den er ulik for hver organisasjon, men jeg er usikker på gjenspillingspotensialet da alt annet er felles for de tre. Dersom jeg, hypotetisk sett, skulle være medlem av en viss hemmelig organisasjon (noe jeg absolutt ikke er) som tilfeldigvis går ved navnet Illuminati (noe den absolutt ikke ville gjort, dersom den eksisterte), da ville jeg nok i mitt forsøk på å finne årsaken til det okkulte utbruddet komme på sporet av en mann ved navn Beumont. Han ville, muligens, ha funnet et mektig våpen men mangler kunnskapene til å ta det i bruk. Rent teoretisk, selvsagt. Det er fortsatt uvisst for meg hva Beumont forsøker å oppnå, men det kommer nok. Når sant skal sies har ikke den overstrekkende historien klart å fenge meg helt ennå. Det blir litt for lenge mellom hver gang jeg hiver meg i kast med den, og de riktig store spenningsmomentene lar vente på seg. Derimot er det som sagt de små fortellingene som virkelig fenger.

The Secret World
Det er en historie om en barnebande som kjemper mot okkulte krefter i trehytta, samt en lukket safe med kodelås jeg ennå ikke har klart å knekke.

Rammeverket er altså på plass, spørsmålet så er om det er gøy å spille. Sett bort fra hovedhistorien finnes det fire ulike oppdragstyper: Action-, sabotasje-, gjenstands- og etterforskningsoppdrag. Alle oppdragene er bygget opp av flere nivåer. Dette erstatter behovet for tradisjonelle oppdragskjeder, men, enda viktigere, gir rom for større variasjon i målene.

Actionoppdragene baserer seg på kamp, og følger i stor grad standardmodellen for oppdrag i MMO, men nivåinndelingen gjør det hele litt mer interessant. Man kan starte på nivå en med å drepe "x" monstre, for å så beskytte en NPC på nivå to og drepe en boss på nivå tre og så videre. Noe repetitivt blir det likevel, men de er noe bedre enn tradisjonelle MMO-oppdrag. Det at historien gir en kontekst til handlingene dine hjelper også.

Sabotasjeoppdragene handler om det motsatte, nemlig å unngå kamp, samt bruke alternative innfallsvinkler for å løse oppdragene. Disse er varierte og interessante, men er også langt færre enn actionoppdragene. Gjenstandsoppdragene er knyttet til ting man finner i spillverdenen, og strekker seg fra kart, notiser, mobiltelefoner, flaskepost og liknende. Jeg minnes særlig en hvor jeg finner et selvmordsbrev spikret til en husdør, som ledet meg til en kvinne som har hengt seg fra fyrtårnet.

The Secret World
Gjenstandoppdrag kan begynne med at du finner et lik i nærheten av et bilvrak, eller i dette tilfelle en havarert buss.

Likevel er det de mye omtalte etterforskningsoppdragene som virkelig pirrer interessen. Hvis du er lei av at spill holder deg i hånden over alt og ikke lar deg tenke ut noe som helst på egen hånd, så er disse noe for deg. Du får så og si aldri indikasjoner på kartet hvor du skal gå eller hva du skal gjøre. Ofte er det kryptiske beskjeder og godt skjulte spor man må følge, og den årvåkne og nysgjerrige spilleren belønnes for sine strabaser. For å ta et eksempel, i et oppdrag mottok jeg en beskjed i morse, uten hint eller verktøy til å dekode den. Jeg endte opp med å laste ned en app til telefonen som kunne dekode fra lyd til tekst, og fikk et koordinat for hvor jeg skulle gå videre. Jeg har sjeldent følt mer tilfredsstillelse av et spill enn når jeg etter mange bomturer endelig finner løsningen på et mysterium.

Igjen er de morsomste oppdragene i klart mindretall, mens det florerer av actionoppdrag. Jeg skjønner at det er vanskelig, for ikke å si umulig, å fylle et spill på denne størrelsen med slikt innhold, men litt skuffet blir jeg likevel når jeg lukker en sak etter en lang etterforskning, for så å gå tilbake til den tregere hverdagen. Jeg blir også litt bekymret når det er så mange som fem etterforskningsoppdrag i den første sonen, men bare en i den neste. Jeg frykter at de har lagt det beste innholdet til starten av spillet.

The Secret World
Vil det beste innholdet være bak meg innen jeg ankommer Egypt?

Et område der The Secret World klart skiller seg ut fra mengden av MMOer er mangelen av klasser og nivåer. I stedet er egenskapene våpenbasert, og alle spillerne har tilgang til alle våpnene, som man låser opp over tid. I begynnelsen vil altså ulike spillere løpe rundt med ulike våpen, men før eller siden vil alle kunne gjøre alt. Dette er et tveegget sverd - på den ene siden løser det problemet med den hellige treenigheten, men det gjør også din egen karakter mindre unik.

Egenskapene du har tilgjengelig i kamp er syv aktive og syv passive egenskaper. Her er det stort rom for ulike, men gjensidig effektive sett av egenskaper. Det var morsomt å eksperimentere med ulike kombinasjoner, men det er ikke alle som er like glad i den slags. Det er derfor mulig å skru av noen av detaljene i beskrivelsene av hver egenskap for å gjøre det lettere for de uerfarne å navigere seg i havet av egenskaper, samtidig som veteraner har all informasjonen de skulle ønske. En kan også bygge opp mot anbefalte sett av egenskaper dersom en synes det blir for vanskelig å finne et effektivt oppsett på egenhånd.

The Secret World
De ulike egenskapene finner du i et tredelt hjul, som hjelper deg å finne egenskaper som passer sammen.

Kampsystemet var det jeg hadde desidert mest å utsette på under betatestingen, så naturlig nok var det også dette området jeg var mest bekymret for skulle bli Funcoms bane. Det er derfor med et lettet hjerte at jeg kan observere alle forbedringene som har blitt gjort. De har lagt litt mer vekt i animasjonene så det ikke føles som man slår med pinner og skyter med luftpistol. Man kan også nå kaste seg ut av fare, og det er lagt til flere egenskaper som tillater bevegelse.

Når det er sagt er det ennå et godt stykke å gå før jeg vil betegne kampsystemet som mer enn godkjent. Det er ennå rom for bedre animasjoner og mer kraft. Jeg står fortsatt mer stille i kamp enn jeg ideelt skulle sett, og til tider blir jeg straffet for å bevege meg for mye. Jeg skulle også sett en mer strategisk bruk av egenskapene, da jeg for det meste aktiverer dem så snart de er tilgjengelige. De trenger å gi de kraftigere egenskapene mer situasjonell nytte framfor generell nytte for å gi dem strategisk verdi.

The Secret World
Kampsystemet har ennå litt å gå på før det er på høyde med TERA og Guild Wars 2.

Til sist vil jeg snakke om dungeons, som utgjør en viktig del av eliteinnholdet i spillet. Dungeons er bygget opp som en serie av bosskamper, med svært få såkalte trash mobs inni mellom. Etter å ha prøvd meg på tre av åtte dungeons er jeg for det meste godt fornøyd med hvordan de er designet. Bosskampene er varierte og utfordrende - akkurat som en kan forvente i dagens MMO-marked. De krever samarbeid og god taktikk, og er brutalt vanskelige om man kommer uforberedt. Det er ikke meningen at man skal klare dem på første forsøk. Det bør også nevnes at jeg ikke har fått forsøke de høyere vanskelighetsgradene for å se hvordan de skiller seg fra normal vanskelighetsgrad.

Alt i alt er jeg imponert over hva Funcom har fått til med The Secret World. Spilluniverset, setting, atmosfære, karakterer og dialog er alle av meget høy kvalitet. Historiene er interessante og inspirerer til utforskning. På mekanismesiden er spillet mer moderat. Ser vi bort fra etterforskningsoppdragene bærer det meste av innholdet litt for mye av arven fra tidligere MMO-spill etter min smak. Det er også forbedringspotensial for kampsystemets del, selv om det er tålbart slik det er nå. Likevel er The Secret World et solid MMORPG, og med en så interessant og utførlig spillverden at jeg gleder meg til å hoppe inn i det.

Lagt til 17.07.2012
PvPen i The Secret World er hovedsakelig delt inn i tre ulike moduser. Du har arena-PvP, en større slagmarks-PvP og en alle-mot-alle kampklubb.

Arena-PvPen er spesielt interessant, ettersom den tilbyr noe så sjeldent som trelags PvP på en liten arena. Spill som Planetside og Guild Wars 2 har trelags PvP, men bare i større skala, så jeg synes det er fint at Funcom har funnet en nisje som for øyeblikket står relativt uutforsket. Ser du etter en ny e-sport må du nok heller lete andre steder, da jeg mistenker at en slik oppsetning ikke virker spesielt lokkende for etablerte profesjonelle spillere. Når det er sagt så var det veldig gøy. En må være på vakt konstant for ikke å bli fanget mellom de to motstanderlagene, men en kan også bruke dette til sin fordel ved at de to tapende lagene rotter seg sammen mot de i tet. De to arenaene du kan spille på er Stonehenge og El Dorado, hvor du spiller henholdsvis kongen på haugen og capture the flag.

Med tanke på setting er Stonehenge spesielt morsom. Funcom har krydret det ikoniske landemerket med okkulte tegn og inskripsjoner, men det føles likevel så velkjent når du løper mellom de eldgamle steinpilarene. Det laget som har kontrollert sentrum lengst etter 15 minutters spill vinner. Min største kritikk er at det som gjelder som sentrum, er et litt for stort område etter min mening. Det var mulig å gjemme hele laget bak en steinpilar i utkanten og dermed kontrollere sentrum, selv om et annet lag hadde fire helt inne i midten. Dette var veldig frustrerende, da vi allerede hadde risikert mye ved å ta midten, så sitter de og gjemmer seg.

The Secret World
Stonehenge er spesielt gøy å kjempe rundt. Funcom har lagt en riktig magisk atmosfære rundt det kjente landemerket.

El Dorado er langt mindre gjenkjennelig enn Stonehenge, men er basert på den legendariske gullbyen. I El Dorado kjemper de tre lagene om fire tavler, som gir poeng til det laget som kontrollerer hver tavle. Fordi det er åpenbart hvilket lag som har overtaket (det laget som har to eller flere tavler) inspirerer det mer til samarbeid mellom de to tapende lagene enn i Stonehenge, noe de trenger dersom de skal ta hele laget på ti mann, som oftest har plassert seg strategisk defensivt. Som Stonehenge er dette en underholdende avkobling fra den vanlige rutinen, men ikke noe man vil spille veldig mye av.

Slagmarks-PvP-en klarte ikke fenge meg i like stor grad. Også her er det tre lag satt opp mot hverandre, denne gangen med hundre spillere samtidig. Kartet var veldig uoversiktlig og kjedelig, med få indre nyanser. Å navigere rundt på det var ikke spesielt intuitivt da mye så likt ut, jeg måtte stadig opp med kartet for å vite hvor jeg var og hvor jeg måtte gå. Når jeg først kom fram til den større gruppen og fikk tatt noen oppdrag var det ganske gøy, men med en gang det kom til en større konfrontasjon med en av de andre organisasjonene var det vanskelig å orientere seg. Hvor kommer de fra, og hvor kan jeg falle tilbake dersom de er oss overlegne? Hvis jeg tar meg god tid til å lære kartet løser kanskje dette seg, men jeg er likevel usikker på om det er verd det. Likevel har denne PVP-modusen også sine øyeblikk. Det var definitivt en givende følelse å ta et viktig oppdrag eller slå en større fiendegruppe, problemet er at rammen rundt den kollektive mestringsfølelsen er bedre i andre spill.

The Secret World
I El Dorado sloss de tre lagene om fire mytiske tavler, noe som oppfordrer til samarbeid på tvers av lag.

Jeg skulle veldig gjerne fortalt deg hvor morsom kampklubbene var, men det kan jeg ikke. Det er ikke fordi det er noe galt med PvP-modellen, jeg er overbevist om at det ville vært utrolig morsomt å hoppe inn i et useriøst barslagsmål som avveksling i fra den vanlige rutinen. Problemet er at kampklubbene er tomme for folk absolutt hele tiden. Det vil si, jeg klarte å finne en hvor to venner sparret med hverandre, men da jeg kom rottet de seg sammen mot meg, så det var ikke mye gøy det heller.

Jeg synes det er synd, for jeg har full tro på at det kunne vært svært gøy. Det er to viktige problem: For det første er det tre ulike kampklubber, en i hver startby, og det kommer ikke nok spillere til å fylle en av dem. Det andre og langt mer alvorlige problemet er at man må fysisk gå til kampklubben for å delta, i motsetning til de to andre modusene. Der kan man stille seg i kø gjennom menysystemet, for så å spille som vanlig til en kommer inn. Jeg er ikke overrasket over at folk ikke kommer til kampklubbene da det tar fem til ti minutter å komme seg dit, for å så komme til en tom arena. Funcom må gjøre kampklubbene mer tilgjengelige.

Alt i alt slår PvP-en i The Secret World meg som mer en avledning enn noe som helst annet. Spillets styrke ligger helt klart i PvE-delen, så kommer PvPen som et helt greit tidsfordriv når du sitter dønn fast på et etterforskningsoppdrag - og det er egentlig helt greit.

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Atmosfære, karakterer, dialog og de små fortellingene.
-
Trår kjent MMO-terreng når det kommer til kampsystem og noen oppdrag.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

The Secret WorldScore

The Secret World

ANMELDELSE. Skrevet av Jostein Holmgren

Norges største spillansering noensinne lykkes med å være et annerledes MMO. Jostein har satt karakter på Funcoms The Secret World...

The Secret World blir tv-serie

The Secret World blir tv-serie

NYHET. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Vi hører ganske ofte om filmatiseringer av ulike spillunivers om dagen. Noen mener dette er tåpelig siden man gjerne bruker fler titalls timer i et spill, og derfor blir...



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.