The Station

Romstasjonen kommer til syne i det fjerne. Den svever foran meg, rett ved en stor, fremmed planet. Jeg vet ennå ikke hva jeg har begitt meg ut på, men jeg kjenner spenningen i kroppen bygge seg opp etter hvert som jeg kommer nærmere. Skipet mitt gjør seg klart til å koble seg til romstasjonen og jeg gjør meg klar til å dra ut i det ukjente. Det eneste jeg vet er hvorfor jeg er der. Jeg skal finne ut hvorfor forskningsteamet som studerer den fremmede rasen på planeten foran meg sluttet å svare. Det er det. Jeg aner ikke hva som venter meg. Har de problemer med kommunikasjonsutstyret, eller er det en svær ekkel Xenomorph som har kommet seg om bord? Det er bare en måte å finne ut av dette på. Jeg må ut av skipet mitt og inn på romstasjonen.

The Station er ikke et stort spill. Første gjennomspilling tok meg omtrent to timer. Andre gjennomspilling tok ca tre kvarter, og min tredje runde var over på 20 minutter. Men la oss nå basere oss på den første runden min. To timer er absolutt ikke all verden, men det holdt. Dette er positive ord altså. Jeg kan skjønne at den påstanden kanskje virker negativ, men to timer med dette spillet var perfekt. Det holdt på interessen min hele tiden mens ting sakte men sikkert gikk opp for meg, klimakset kom, jeg gliste og, boom, så var spillet ferdig.

På mine to andre gjennomspillinger fant jeg ut av flere detaljer enn jeg gjorde på første runde. Jeg kjente tidlig at dette var genuint interessant, og det ble desto mer interessant jo mer jeg fant ut av. Dette er nivået av vaghet jeg må holde meg på dessverre. Om noen som leser denne anmeldelsen bestemmer seg for å spille spillet selv vil jeg røpe veldig mye ved å si noe mer. Heng meg heller ut i kommentarfeltet om du synes jeg er for vag.

Alt i alt er The Station et sterkt og interessant spill, med en spennende handling. Jeg ble sugd inn ved første sekund og ble sittende en stund etter jeg var ferdig mens jeg tenkte over hva jeg nettopp hadde opplevd, men det har absolutt sine svakheter også. Grafikken er for eksempel alt fra bra til dårlig. Mye kornete og dårlige greier her, men designet er likevel pent hele veien. Gåtene i spillet er latterlig enkle så fort man knekker koden. Dette kan skje i løpet av de første 3-4 minuttene på romstasjonen, eller først etter en time. Som jeg etablerte i min anmeldelse av AER: Memories of Old er ikke jeg den skarpeste kniven i fjøla, for å si det sånn, og jeg hater gåter. Men jeg vil veldig gjerne at en gåte skal være godt laget likevel. Det er de ikke her. Da jeg var ferdig med hver enkelt av gåtene føltes det som om jeg nettopp hadde klart å sette sammen alt fra to til fire legoklosser. Lite gøy der altså.

Det største problemet jeg har å plukke på er bildeoppdateringen. Ofte bra nok til at jeg ikke tenker noe over det, men plutselig kommer det hakking fra helvete. Så massive fall i bildeoppdateringen at jeg bare må måpe. Da stiller jeg spørsmålstegn. Det ødela aldri, men det gjorde flere av de gode øyeblikkene litt mindre bra når jeg nærmest følte at jeg sto på stedet hvil. Men jeg gadd likevel å spille gjennom to ganger til, så det var overkommelig. Bare litt irriterende.

En annen negativ ting er litt vanskelig å gå i detalj på uten å røpe noe, men jeg kan si såpass som at det inneholder en kodelås, en dør og en bok. Jeg bar med meg boka til døra for å ha hintene mine lett tilgjengelig, og denne svikefulle boka bestemte seg rett og slett for å fyke gjennom døra. Altså, hintene jeg trengte lå på dette tidspunktet på innsiden av rommet jeg skulle inn i, og jeg trengte boka for å komme meg inn. Kinkig situasjon det der altså. Jeg hadde ikke lagret siden dette kun var en drøy time inn i spillet, så jeg måtte fyre opp gode gamle Youtube og finne løsningen der. Heldigvis opplevde jeg ikke mange bugs i spillet. Det var kun denne ene jeg la merke til, så jeg lar den gå.

Jeg liker veldig godt hvordan spillet er lagt opp. Man kan rushe det, men likevel få med seg absolutt alt man kan plukke opp, på veldig kort tid. Eller så kan man nyte det og gå sakte gjennom mens man virkelig lar detaljene skinne og feste seg. Spillets nest beste øyeblikk for min del var da jeg gikk inn på broen og virkelig fikk sett planeten vi gikk i bane rundt for første gang. Ja, jeg hadde sett den allerede, men dette var første jeg jeg virkelig så den. Det jeg så da var sterkt og ga inntrykk. Igjen, jeg tør ikke gå i detalj, men om du spiller spillet vil du forstå hva jeg mener. Spillets beste øyeblikk er så spoilerheavy at jeg er redd jeg allerede har sagt for mye, så jeg legger den ballen død.

Etter hvert som man kommer seg gjennom romstasjonen får man mer og mer informasjon om hva som har skjedd. Dette i form av både tekst, lyd og det rent visuelle. Hvordan ting ser ut rundt deg. Omstendighetene rundt hvorfor det ble stille fra stasjonen blir mer og mer klare jo nærmere slutten man kommer, og spillet blir gradvis mer og mer intenst. Det ga meg et godt førsteinntrykk, men sluttet aldri å vokse på meg før jeg var ferdig. Ja, det var en svakhet her og en svakhet der, men alt i alt vil jeg si at dette ikke hadde så mye å si. Det kunne vært bedre. Litt mer arbeid i gåteløsningen og litt mer på det tekniske så kunne dette spillet ligget i toppsjiktet, men alt i alt har jeg kost meg med The Station likevel.