The Sum of All Fears

Nok en gang har Tom Clancy sendt verden ut i en dyp krise. 27000 atombomber og tror du ikke det mangler en? Så skremmende enkelt er plottet i The Sum of All Fears (SOAF), basert på filmen med samme navn, hvor vi nok en gang følger Jack Ryan i hans kamp mot terrorrister. Du kan uheldigvis ikke spill Jack Ryan selv, men et mer eller mindre indentitetsløst medlem av den absolutte eliten innenfor den amerikanske terrorbekjempelsen og det blir din oppgave å finne den forsvunne atombomben og gjøre verden litt sikrere igjen.

Rainbow Six 2?
Dette gjøres ved å redde gisler, skyte bad-guys, redde gisler skyte bad-guys og redde gisler og skyte bad-guys. Variasjonen mellom oppdragene er minimale og det blir litt av et tilbakeskritt med tanke på oppdragene i Ghost Recon, hvor broer skulle sprenges og tanks beskyttes. I stil, oppbygning og framtoning legger SOAF seg isteden mye nærmere det prisbelønte Rainbow Six fra 1998, men vil dette bety at SOAF bare er Rainbow Six i ny innpakning? Både ja, men også bestemt nei!

Pakkeløsninger
Historien i SOAF går igjennom 11 oppdrag og alle oppdragene starter på samme måte. Du får først en briefing fra din øverstkommanderende, som forteller deg hva det hele går ut på, hvem du skal kjempe imot, og hvilke oppgaver du skal løse. Så kan du selv ta en nærmere kikk, på detaljerte opplysninger om dine mål, motstandere osv. Det viktigste er allikevel valg av utstyr. Du leder et lite tremannslag hvor du er frontfiguren, det er din jobb å sørge for riktig våpen og utstyr til oppdragene. På dette er likheten mellom SOAF og Rainbow Six veldig stor, men dette snur fort. For i Rainbow Six kunne du selv utstyre de enkelte individene som du måtte ønske, i SOAF så får du forskjellige "pakkeløsninger" du kan velge, du skal bare velge de "pakkene" du synes passer til dette oppdraget. Dette kan nok sees på som en spillemessig svakhet, men heldigvis er "pakkene" satt godt sammen så den svakheten kan vi la passere.

Følg planen
Så kommer øyeblikket hvor det er tid for deg å komme seg ut i felten. Og det er her du for alvor merker forskjellen mellom SOAF og Rainbow Six. Her skal du nemlig ikke legge en angrepsplan. Den er allerede laget og det eneste du skal gjøre er å følge den. Noen vil si at dette dreper halve fornøyelsen, mens for andre kommer dette som en velsignelse, det å være fri for den ofte langtrukne planleggingen av en rute, eller hva du skal gjøre med de forskjellige dørene du møter, hvor du skal stoppe osv. I SOAF gjøres sånne beslutninger mens oppdraget holder på. Med et lite kommando panel, kan du gi små ordrer til dine kompanjonger og be de stoppe, følge deg tett eller i åpen formasjon, og om de skal skyte hvis de ser fienden eller bare skyte igjen hvis de blir beskutt. Du kan også gi de mer spesifikke ordrer til å åpne dører, rydde lokaler for fiender eller kaste en granat eller flash-bombe inn i et rom.

Litt for enkelt
Hvis vi skal se kritisk på det, så er SOAF kanskje ikke akkurat det vi kunne forvente av Red Storm, fordi dette er ganske enkelt satt sammen. Hvis du er nybegynner er spillet fullt av små hjelpemidler, som nesten gjør spillet for lett. Et automatisk sikte kan slås på slik at man alltid får en fulltreffer, og på den letteste nivået har man alltid en hjerteslagsensor aktivert, da kan man alltid se på millimeteren hvor fienden gjemmer seg. Dette vil uten tvil gi spillet en større bredde med spillere, mens de som er vant til sjangeren vil bli skuffet. Men de vil allikevel ikke føle seg sviktet, for samarbeidet mellom deg og dine kompanjonger er nøkkelen til seier i SOAF., som det alltid har vært i Red Storm sine spill. Her er det ikke snakk om anabloe Rambo-typer med stålhud. Et enkelt skudd kan være drepende, så det nytter ikke å storme inn i et rom å skyte på alt og alle, det er like lett å bli grepet av SOAF som det var å bli grepet av Ghost Recon og Rainbow Six.

Red Storm svikter ikke
Grafikken er flott og detaljert uten å være prangende eller overdådig. Enkelte steder er den faktisk kjedelig, men det har heller aldri vært meningen at man skal stoppe opp å nyte synet. Lyden derimot, den er kjedelig og veldig begrenset. Geværene og pistolene låter som de skal og fiender sier både "arrgh" og "urgh" når de blir skutt, men ellers er det veldig stille under selve oppdraget. Kvaliteten på gameplayet er det ikke noe galt med. Sant nok er det snakk om en filmlisens, som i bunn og grunn er laget for å tjene flere penger på filmen, men Red Storm har allikevel gått til verks med samme grad av proffesjonalisme som de alltid pleier å gjøre, og heldigvis for det.