Tom Clancy's Hawx

Jeg har kalt inn flystøtte mange ganger i en rekke spill. Fanget i et hus, med fiender og tanks rullende mot meg fra alle kanter, har luftstøtten vært min reddende engel ved flere anledninger. I Hawx får vi spille den reddende engelen.

Vi befinner oss langs kysten av Rio. Det private sikkerhetsselskapet jeg jobber for har blitt hyret inn av brasilianske myndigheter for å hjelpe til å beskytte landets interesser. Byen er under angrep. Rett under meg kan jeg se en fiendtlig båt med flere tankser som nærmer seg strandlinjen. Jeg hiver meg på luftbremsene og kansellerer oppdriften. Flyet mitt faller som en stein, og går inn i en svak rotasjon. Det tar et par sekunder å falle rundt tre tusen meter. Her retter jeg opp flyet, gir full gass, og der, 400 meter over havet, skyter jeg fart igjen. Fraktbåten er fortsatt hundre meter fra kysten idet jeg får en lock-on, og sender avgårde to raketter som gjør både båten og tanksene til skrapmetall som synker til havets bunn. Jeg rekker å kose meg med min lille triumf i ett sekund, før jeg setter nesa mot den blå himmelen igjen, og fortsetter å bekjempe fiendtlige fly, i 1300 kilometer i timen.

Historien i Hawx er ganske anonym og kjedelig. Det er noe typisk Tom Clancy-babbel om private sikkerhetsselskap og militære intriger, og føler jeg har hørt det altfor mange ganger før. Verre er det at Hawx lider litt av det samme problemet som Endwar gjorde: det mangler en talentfull og ambisiøs spillregissør. En person som syr det hele sammen til en fantastisk spillopplevelse. Nå er det som en kul actionfilm som noen prøver å forklare deg med å bruke et Excel-skjema. Presentasjonen er flat og tam, og i stedet for fete mellomsekvenser med stram Hollywood-regi og Top Gun-selvtillit, blir oppdragene presentert for meg som en kjedelig Power Point-presentasjon.

Men når jeg først er på vingene, føles det bra. Flyet responderer fint, og beveger seg lett i luften. Det er helt klart et arkadeaktig actionspill vi snakker om. Dette er på ingen måte simulator, selv om det blir vanskeligere jo lenger ut i spillet du kommer. I de innledende oppdragene er alt av hjelpemidler slått på, og jeg blir snakket gjennom alt jeg skal gjøre. Men Hawx utvikler seg etter hvert som man spiller, og har en god læringskurve. Nesten hele veien er det nye utfordringer, med nye våpensystem, flere kontrollmetoder og nye fiender, og det holder meg ved spakene i mange timer.

I starten spilles Hawx som et ganske typisk action-flyspill. Som et tredjepersons-actionspill i luften. Omtrent. Etter hvert kan du imidlertid slå av alle hjelpemidler, og dermed blir det en helt annen opplevelse. Kamera flytter seg mye lenger fra flyet, og er ikke lenger rett bak deg. Du får større overblikk over luftrommet, og betraktelig større register når det gjelder manøvrering og luftakrobatikk. Og dette er kritisk i luftkamper, spesielt om du går online. Med hjelp av luftbremser og moderne flyteknologi kan du nærmest ta en brekksladd i luften og du får så kontroll over krigsmaskinen at du kan snu på en femmer. Dette kontrollsystemet er veldig kult når man først mestrer det, men kameraet byr med jevne mellomrom på problemer i denne modusen. Det peker ikke den veien jeg vil. Det mest effektive er imidlertid å sømløst hoppe mellom de to kontrollmetodene midt i kampens hete, så det blir aldri noe stort problem.

Teknisk sett er det ingenting å juble over. Noen av områdene er kjempelekre, og da helst de store byene, men i ørkenen, for eksempel, er det lavoppløste og flate teksturer det går i. Ubisoft har tatt i bruk data fra ekte satellitter, og det føles autentisk, om enn ikke superlekkert hele tiden.

Med både samarbeidsmodus og en kaotisk onlinedel er det duket for hektiske dogfights på vingene i Hawx. Det er ikke noen nytt Lylat Wars eller Crimson Skies, men liker du flyspill, skal du ikke nødvendigvis la dette passere i stillhet. Selv om det har sine opplagte mangler, så har det også i bunn og grunn et veloljet spillsystem som er underholdende.