Tomb Raider Trilogy

Lara Croft har i alle år vært en hyppig virtuell gjest i Fauchald-hjemmet. Og det hadde mange grunner - templene var innbydende, gåtene var utfordrende og historien var mystisk. Jeg hadde mye moro med Laras eventyr i Peru og Bolivia, og ønsket alltid å utforske mer. Se nye steder. Finne nye statuer. Hoppe over nye skrenter. For min fem år yngre bror og resten av den mannlige befolkningen hadde det kanskje mer å gjøre med den minimale shortsen og korte tanktoppen, som har blitt Laras kjennetegn siden hennes inntog på skjermene i 1996.

Da HD-utgaven landet på kontoret var jeg skeptisk. Etter et utall timer foran skjermen i anmeldelsesrus var jeg ikke like rask på labben som jeg vanligvis er, og takket først nei. Men så lå den der, da. I tre dager lå promoplaten rett foran øynene mine, og jo lenger den lå der, jo flere minner strømmet tilbake. Klatringen. Hoppingen. Gåtene. Statuesamlingen. "Okei, da", sa jeg. "Jeg skal ta det." Og det er jeg glad for - 35 timer foran skjermen til tross.

Middelmådig start
Jeg starter ferden min med Legends - et spill som på mange måter fungerte som en revitalisering av serien. Her fikk vi for første gang vite mer om Laras barndom, og hva som førte til hennes noe vågale karrierevalg. Vi begynner med lianeklatring og svømming i Bolivia, og etter litt om og men finner vi endelig det vi leter etter - en del av en relikvie, som drepte hennes mor da Lara ennå var ung.

I Legends skal vi samle alle bitene av gjenstanden, og i starten fungerer dette helt fint. Man kommer raskt inn i kontrollsystemet, som i all hovedsak går ut på å unnvike, skyte, dra til seg objekter og klatre. Jeg sklir uproblematisk fra undervannssvømming til bergklatring, og med en gang jeg skimter de første ruinene rammer eventyrlysten meg. Tomb Raider-serien har alltid fokusert på å finne nye ting og belønninger ved siden av hovedoppdraget, og ved første øyekast er det unektelig mye som frister.

Dessverre tar det ikke lang tid før de første fiendene viser ansikt. Og jeg bruker ikke ordet 'dessverre' fordi de er vanskelige å overvinne - de er tvert imot så enkle å forstå seg på at de oppleves som en rift i det som ellers kunne vært et høyst velfungerende actionspill.

Kampene fortsetter i samme stil hele veien, der man låser seg inn på fienden og skyter de på rekke og rad. Jeg får aldri nok variasjon, og føler kanskje at det burde være litt vanskeligere å overvinne en gjeng på åtte stykker kun armert med vanlige pistoler. Det ville ikke vært et like stort problem om disse stridene fant sted med større mellomrom, men de tar opp så mye plass at jeg tar meg selv i å savne Drake (Uncharted 2) og hans skamlekre pistolføring.

Nye tilføyelser
Tomb Raider: Legends var det første spillet som introduserte gripehaken til publikum, og den fungerer like godt nå som for fem år siden. Den brukes fremfor alt til å komme seg frem og dra til seg store metallobjekter, men den kan også benyttes til å få fiendene ut av balanse. Det gir det ellers stillegående kampsystemet et snev av variasjon, som faktisk er nok til at jeg spiller til rulleteksten sklir nedover skjermen.

Tomb Raider-spillene har alltid vært et påskudd for å leke eventyrer. I så måte er ikke Legends et dårlig spill - det har bare litt for mange distraksjoner. Det problemet er imidlertid ikke gjeldende for Anniversary, som virkelig fører oss tilbake til Laras røtter. Her får vi vanskelige gåter, utsøkte omgivelser og spennende brettdesign, som minner oss om hva vi liker ved den pistolbærende eventyreren i utgangspunktet. Vi får faktisk nok tid og historie til å ville utforske hver eneste lille ruin, som huser alt fra spennende skatter til skyhøye fossefall.

Etter å ha sanket alt jeg kan i Anniversary setter jeg nesen mot Underworld, som er det nyeste tilskuddet i Tomb Raider-serien. Og her er det bare lovord å hente frem. Gåtene holder et høyere vanskelighetsnivå enn tidligere, og inneholder flere ledd.

Vi må eksempelvis operere på enda flere nivåer med flere objekter, gjerne fra forskjellige høyder med strukturelle ulikheter. Man må tenke seg frem til løsningene på en annen måte, og det ønskes hjertelig velkommen.

Teknisk godkjent
Sony har lansert flere gode HD-utgivelser i det siste. Grafisk holdt både God of War- og Prince of Persia-trilogien mål, og det gjelder også for Laras samlepakke. Man må ha i bakhodet at dette er en gjenutgivelse, og i så måte er Tomb Raider Trilogy en av de bedre trilogiene Sony har skuffet ut. Grafikken i Legends er kanskje ikke noe å skrive hjem om, men i Anniversary og spesielt Underworld er forskjellen fra originalen drastisk. Omgivelsene er klare og innbydende, med et fargespekter som flyter svært godt inn i hverandre.

Likevel bærer animasjonene preg av at dette faktisk er spill med noen år på baken. Laras kroppsbevegelser er til tider mekaniske, og flyter ikke like godt som de burde. Det er spesielt tilfellet med Legends, og til dels Anniversary.

Kjedelig kontrollsystem
Utdatert er også kontrollsystemet. Store deler av trilogien benytter seg av et primitivt skytesystem, som en sjuåring ville mestret uproblematisk. Et helstøpt actioneventyr krever enkelt og greit flere engasjerende skuddvekslinger enn vi får her. Det er som å slåss mot Duplo-figurer - de står der med pistolene sine, men rekker ikke tenke seg om før vi har låst dem inn og knertet dem for godt. Jeg mistenker at Drake ville følt seg skitten om han hadde et så begrenset angrepssystem.

I Tomb Raider Trilogy finner vi også et utall Quick Time Events. Hver eneste av disse føles helt unødvendige. Ikke nok med at det føles mekanisk - det er ikke vanskelig engang. Når Lara desperat løper over en bro i Legends får vi beskjed om å utføre fire kommandoer, og de har så mye dødtid mellom hverandre at jeg helt sikkert ville rukket å hente en flaske Tropo fra kjøleskapet før jeg neste knappetrykk. Håpløst uengasjerende.

Konklusjon
Tomb Raider-spillene har ligget mitt hjerte nært siden dens spede start på Playstation 1, og Tomb Raider Trilogy gir et kjærkomment gjensyn med den lettkledde heltinnen. Høydepunktene kommer fremdeles i de mange templene vi besøker, og det er tross alt her gulroten ligger for Lara Croft-fans. Alt i alt er Laras trilogi mer enn godkjent, og anbefales varmt til alle som vil ha et lettbent eventyr.

Og ja, gutter - hun er fortsatt heit i shorts.